Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Frykten for det tredje kjønn. Kvinnelig stemmerett 100 år
Biskop Johan Christian Heuch har for all ettertid markert seg som den mest uforsonlige, uforstandige og fordomsfulle motstander av kvinnelig stemmerett. Han gjorde seg gjeldende med sitt reaksjonære syn blant annet i 1890-årenes stortingsdebatter og samfunnsdebattene i sin alminnelighet.

Av Nils Johan Rønniksen.

Biskop Johan Christian Heuch har for all ettertid markert seg som den mest uforsonlige, uforstandige og fordomsfulle motstander av kvinnelig stemmerett. Han gjorde seg gjeldende med sitt reaksjonære syn blant annet i 1890-årenes stortingsdebatter og samfunnsdebattene i sin alminnelighet. I vår tid er det nesten ikke til å tro at noen for alvor kunne hevde slike synspunkter som vi kan finne i Stortingstidende. Heuch: “Hun kan ikke gjøre mannens gjerning, og hun vil ikke gjøre kvinners gjerning, hva blir hun da? Hun blir et vanskapt misfoster, hun blir et neutrum”. Gud, skapelsens Eva, Paulus og Bibelen ble (mis)brukt av stemmerettsmotstanderne. “Det å la kvinner delta i det offentlige strider mot Guds skapergjerning” (Heuch). Var ikke kvinnen skapt av mannens ribbein? Skulle ikke kvinnen tie i forsamlingen? Var det ikke Eva som i Paradiset hadde fristet Adam med eplet og dermed for all ettertid satt seg utenfor offentligheten? Den konservative statsråd Nils Hertzberg var av de mer moderate: “ Også jeg erkjenner fullt ut at kvinnen er et menneske, men herav følger det på ingen måte krav om politisk stemmerett”.

Det var republikkaneren og venstremannen Viggo Ullmann som var av de fremste til å hevde kvinnens likeverdighet. I Stortinget sto kampen om ordlyden i Grunnlovens paragraf 50. Fedrene på Eidsvoll, det var 112 av dem, drømte ikke en gang om at kvinnene skulle ha stemmerett. Det var en utenkelig tanke for dem. “Stemmeberettigede ere de Norske Borgere osv” sto det i paragraff 50. “Norske Borgere” betød kun menn. Dette presiserte Stortinget ved vedtak i 1818.

“Kvinder selv stod op at strede som de vare Mænd” skrev Bjørnson i “Ja vi elsker” (1859/1870). Det kan vi sannelig si om de første kvinnene som tok kampen opp for sin likeberettigelse. Gina Krog var den første og hun ville at paragraf 50 skulle lyde “ stemmebrettigede ere de Norske Borgere, Mænd og Kvinder . . .” Først i 1913 ble denne grunnlovsteksten vedtatt og kunngjort av Stortinget.

Etter og samtidig med Gina Krog fulgte en lang rekke av kvinnesakskvinner; Fredrikke Qvam, Camilla Collett, Fernanda Nissen, Aasta Hansteen, Betzy Kjellsberg osv. Full oversikt over dem som i fortid og nåtid regnes for de fremste kvinnesakskvinnene får du på Nettet i nettleksikonet Wikipedia.

Kvinnelig stemmerett er ikke bare knyttet til året 1913, men dens historie strekker seg over flere tiår: 1885 ble Kvinnestemmerettihetsforeningen stiftet, 1901 fikk kvinner begrenset kommunal stemmerett. Det inkluderte kvinner som betalte skatt over en viss sum, og kvinner som var gift med en mann som betalte slik skatt. I 1907 fikk kvinnene begrenset stemmerett ved stortingsvalg. I 1910 ble det innført alminnelig stemmerett ved kommunevalg, menn og kvinner likeberettigede. Fra 1913 ble allmenn stemmerett innført for kvinner og menn. Det første stortingsvalg kvinnene kunne stemme var i 1915. Men fremdeles var det begrensninger i stemme-retten: De som var på forsorgen (fattigkassa) hadde ikke stemmerett. Denne vannærende lovbestemmelsen ble fjernet 1919. Men i “de harde trettiåra” tok Bonde-partiet igjen opp spørsmålet om stemmerettsbegrensninger for dem som var på forsorgen. Dette ble ikke vedtatt, men retten de forsorgsunderstøttede hadde til å bli valgt til kommunale ombud ble fratatt dem. Denne ordningen sto underlig nok ved lag helt til sosialloven kom i 1964.

Fra 1901 kom de første kvinnene inn i kommunestyrene over hele landet. Første kvinne på Stortinget ble Anna Rogstad fra 1911. Hun representerte Høyre og kom inn som vararepresentant. Hun hadde konservative oppfatninger i skole- og kulturpolitikken: Var motstander av fritt skolemateriell, ville ha kjønnsdelt undervisning, forsvarte riksmålet og talemålsnormering.

Det skjedde store endringer i det norske samfunnet på slutten av 1800-tallet. Endringer som kom til å bety mye for kvinnenes stilling i samfunnet. Industrialiseringen betydde arbeidsplasser for kvinnene; fyrstikkarbeiderskene er vel kjent i norsk historie, veverskene likeså. I Drammen kjenner vi Hans Johansens beretninger fra barndommen. Det var vanlig at kona tok mannens plass ved sagbrukene når mannen falt fra. Ikke bare kona, men ungeflokken måtte også være med i arbeidet.

Blant de “høyere klasser” fikk også kvinnene anledning til å forsørge seg selv. De ble guvernanter, utdannet seg som lærerinner, ble kontordamer, telefonnistinner på telefon- og telegrafstasjonene, ekspeditriser, hushjelper. I landbruket hadde kvinnene lenge spilt en betydelig rolle, som budeier, tjenestejenter og meieriarbeidersker.

Selvsagt betydde dette at kvinnene krevde sin rett til å være likestilte i samfunnet. De krevde sin rett og gjorde sin plikt i høy grad.

Bredine Møyland var lærerinne ved Follum skole på Ringerike fra 1903. Hun var av bondeslekt og da hennes far solgte en gård, ga han midler til sine døtre slik at de kunne ta lærerutdanning og komme i selvstendig arbeid. Hun ble gift med en ihuga venstremann og lærer; de fikk tre barn 1903, 1905,1907. Hun søkte skolestyret (Norderhov) om barselpermisjon og fikk det innvilget av skolestyrets flertall fra Arbeiderpartiet.

Betzy Kjellsberg er landskjent som blant annet landets første fabrikkinspektør og har fått en gate i Drammen oppkalt etter seg.

I arbeiderbevegelsen fikk også kvinnene sin rettmessige plass. Men også der tok det sin tid før anerkjennelsen og likestilling ble fremherskende. Kjønnsrollene var meget bastante, Men det fantes selvsagt unntak. I det dramatiske året 1918, da krig og revolusjoner gikk over Europa, ble Alma Kjeldseth, valgt til formann i Drammen Arbeiderråd. Alma var frilancejournalist, skrev i “Fremtiden” og hadde en naiv tro på at bare en kunne få gjennomført revolusjonen ville alt bli bra.

Kvinnenenes lange marsj mot likestilling er ikke avsluttet, den varer ved. Ser en seg tilbake, har mye skjedd. Vi gratulerer med de 100 år! Nils Johan Rønniksen.

Artikkel - info 
Sist endret 23.05.2013 Kjell Erik Sønsterud
Opprettet 22.05.2013 Kjell Erik Sønsterud
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut