Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Her ser du ”meiing” av havre på en nybrottsåker øst på Skjeggerud i Lier
Det heter fra gammelt av å slå gras, men å skjære korn. Derfor har vi slåttonn og skuronn. Samtidig het det å "meie" åker. Klikk blå lenke for å lese artikkelen og se bildet

NY SERIE I HISTORIEBOKA: "Gamle Lier"

Til jul i 2012 kommer Lier Historielags kalender nr. 30 i handelen.

I alle år har Truls Hallingstad skrevet tekster til de historiske bildene.

Historieboka har fått tillatelse til å videreformidle et utvalg bilder og tekster fra de 30 kalendrene.
Mange av kalendrene finnes på lager og kan bestilles fra Lier Historielag : 32 84 69 25

Skuronn Skuronn eller "meiing" av åker på Skjæggerud i Lier i 1956

Klikk bildet for zoom

Det heter fra gammelt av å slå gras, men å skjære korn. Derfor har vi slåttonn og skuronn. Slåmaskin med meieapparat og ekstra sete var vanlig i skuronna. Det het å meie åker. Først fant de en måte å bruke ljåen til meiing. En bøyle med fangduk ble festet nede på orvet over ljåbladet. Duken samlet stråene til et band som ljåen la igjen utenfor skårgangen, for å bindes. Slåmaskinen på bildet er tilpasset til meiing av åker.
Vårt bilde fra ca. 1956 viser ”meiing” av havre på en nybrottsåker øst på Skjeggerud, der
E-18 går nå. Havre var gjerne første vekst på nydyrka jord. Slåmaskinen er utstyrt for meiing, med enkle midler.
Den har fått et ekstra sete mellom kniven og kuskesetet, og ei grind påmontert over kniven. Ved ”meiing” trenges det to på maskinen, en som kjører, og en som ”legger av”. På bildet er det Ole Bækkevar som kjører, og Erik Skjæggerud som ”legger av”. Etter hvert som kniven skjærer halmstråene, blir de liggende på grinda. Så skal et godt knippe strå, passende til et kornband, legges av med ”avleggeren”. Den kan minne om ei stor rive, og den som satt på det ekstra setet, skulle presse grinda ned mot åkeren når det var nok strå til et kornband. Etter maskinen kom de som skulle binde kornband av knippene.
Å binde kornband var en kunst som barn på landet måtte lære fra de var små. Det var først å ta et knippe strå til ”bendel”. Den ble lagt på bakken, og resten av bunten tvers over, med aksene nærmest bendelen. Så ble bendelen strammet rundt bandet, og knyttet en gang rundt seg selv, vridd. Med øvelse gikk det utrolig fort å binde, men på en åker ble det mange band.
Behandling av kornavlingen var ikke ferdig når bandene var bundet. De skulle tørkes. En kunne sette dem i rauk. Da ble de stilt sammen i en tett ring, med aksene opp. Et band med aksene vendt ned ble lagt over. Oftest ble de satt på staur. Kornstauren skulle være lang, og med en gjennomgående plugg oppe mot toppen. Kornbanda ble så tredd ned på stauren som ble kalt lostaur, litt på skrå, med aksene ned. For å kunne komme opp og tre på, måtte de ha en rjåkrakk å stå på. Den var laget av en smekker stokk, og forsynt med trinn Stokken ble stilt på skrå oppover, og støttet seg på to skrevende bein. Over beina var det et brett til å stå på. Kornstauren hadde en gjennomgående tapp som skulle stoppe det nederste bandet. En staur full av kornband ble kalt rjå. Neste trinn i utviklingen var selvbinderen som både skar og bant. I dag gjør skurtreskeren alle operasjoner.
Artikkel - info 
Sist endret 21.11.2012 Terje Bautz
Opprettet 21.11.2012 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut