Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Tysklandsbrigadene 1947 - 1953
Det norske bidraget til Tysklandsbrigaden var en del av 5th Yorkshire Division, men lå under norsk kommando, med en norsk oberst som sjef


Av Nils Johan Rønniksen

HER kan du se bilder fra Tysklandsbrigadene

Da den første fredsrusen var over våren 1945, gikk en løs på de kolossale problemene okkupasjonen hadde skapt. Matproblemene ble løst ved import fra USA, Danmark og Sverige. Rasjonering og prisregulering måtte en likevel fortsette med i noen år, for å sørge for en rettferdig fordeling og holde en inflasjon i sjakk. Største utfordringen var gjenreisningen av det nedbrente Finmark og Nord-Troms. En samlingsregjering ble dannet (25.juni) og ut på høsten ”femogførr” ble det første stortingsvalget etter krigen holdt. Arbeider-partiet dannet regjering med Einar Gerhardsen som statsminister. (5. nov.)

Forsvaret skulle bygges opp igjen fra bunnen av. Allerede under krigen hadde London-regjeringen forhandlet med britene om våpenleveranser. Som motytelse forlangte britene i utgangspunktet at Norge skulle stille med en divisjon ( 18 000 mann) som okkupasjonsstyrke i Tyskland. Dette var langt ut over det Norge kunne makte og en vendte seg da sommeren 45 til Sverige for å høre om mulighetene for våpenkjøp der. Dette ble det ikke noe av og pånytt vente en seg til britene. Det kom til enighet, nordmennene skulle stille med en brigade (6000 mann) i Tyskland og britiske våpen skulle vi få.

Stortinget vedtok at styrken skulle være en redusert brigade på 4000 mann

Forpartiet for den første brigaden kom til Northeim i Harz januar 1947. Lars Lian fra Nore (årskull 1925) var med i forpartiet. Han forteller at de ble innlosjert i private boliger som britene hadde hatt før dem. Der var alt løst stjålet så de fikk litt av en jobb for å få ordnet levelige forhold for alle dem som kom etter. De ble forlagt forskjellige steder i Harz-området. Göttingen, St. Andreasberg, Goslar, Seesen osv. Området grenset opp til den sovjetiske sonen og det var lett å se vakttårnene langs sonegrensen. Lian var kokk og han forteller at de norske hadde forpleining fra de britiske styrkene. Det betydde te istedenfor kaffe og for det meste for små porsjoner for nordmennene. Permisjoner var det to av i de 7 månedene den første brigaden lå i Tyskland. En gikk til et permisjonssenter ved Bad Harzburg. Der var det gondolbane opp til Bloksberg, heksenes ”base”. 10 dagers permisjonen gikk til Amsterdam. Troppetransport-skipet ”Svalbard” sørget for sjøreisen, og den kunne være svært ubehagelig når været var dårlig. Lian og forpartiet returnerte til Norge i september 47. Lian er anleggsarbeider og etter hjemkomsten dro han til Kaggefossanlegget på Modum og fikk seg jobb der. Tysklandsoppholdet var en nyttig erfaring å ta med seg, sier Lian.

Den reduserte norske brigaden var en del av 5th Yorkshire Division, men lå under norsk kommando, med en norsk oberst som sjef. Alt militært materiell var britisk. Soldatene var underlagt et meget strengt reglement; fraternisering med tyskerne var strengt forbudt. Okkupasjonssoldatene hadde førsteretten til kinoer, teatre, badeanlegg osv. Mange steder var det forferdelige spor etter krigshandlingene. Andre steder var landet helt urørt av krigen. Sivilbefolkningen hadde det svært vanskelig, sult og armod var dagligdags for mange tyskere. Hundretusenvis av flyktninger fra øst gjorde ikke saken bedre.

Motsetningsforholdene mellom vest og øst ble akutte etter kuppet i Tsjekkoslovakia februar 1948 og tilspisset seg ytterligere ved Berlinblokaden juni samme år. Forbundsrepublikken Tyskland (”Vest-Tyskland”) ble dannet som mottrekk og som en reaksjon sørget russerne for å opprette Den tyske demokratiske republikk (”Øst-Tyskland”) begge i 1948.

Den ”kalde krigen” var et faktum. En kraftig opprustning skjedde på begge sider og muligheten for at en ny storkrig kunne bryte ut var noe en måtte regne med. NATO ble dannet 1949. (Warszawapakten 1955).

Dette fikk direkte følge for de norske okkupasjonsstyrkene. Norske myndigheter ønsket å flytte Tysklandsbrigaden opp mot grensen til Danmark. Skulle en storkrig bryte ut, ville det være enklere å trekke dem ut derfra enn midt nede i Tyskland nær sovjetsonen. Den andre norske brigaden (Brig 482) ble derfor flyttet til Schleswig-Holstein august/september 1948. Garnisonssteder for infanteribataljonene: Flensburg, Husum og Itzehoe.

Tysklandsbrigaden gikk nå over fra å være en okkupasjonsstyrke til å bli en del av forsvaret av Vest-Tyskland. Fremdeles var de en del av Yorkshire- divisjonen og bar dens merke på uniformen, en hvit Y på svart bunn. En så stor norsk styrke utenlands betinget et eget stabsorgan. Fra militært synspunkt var det ønskelig å ha en norsk sjef på et tilstrekkelig høyt nivå til å kunne forhandle med den britiske Rhinarmèen. Av den grunn ble Tysklandskommandoen opprettet, med en general som sjef.

I alt 50 000 menn og noen få kvinner tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden. Storparten av de innkalte årskull fikk sin tjeneste der. Opplæringen i Tyskland var avgjørende viktig for den senere opprettelse av brigadene i Sør- og Nord-Norge. – Etter at våre soldater gikk over fra okkupasjon til forsvar, fikk de et helt nytt reglement å forholde seg til. Nå var et vennlig forhold til tyskerne høyst ønskelig, men ikke all kontakt var ønskelig. Det gjaldt særlig de prostituerte i storbyene (St. Pauli, Reperbahn i Hamburg) og kjønnslig omgang med ”vanlige” tyske kvinner. Det siste kunne det jo bli barn av og for å forhindre det ble det delt ut preventiver blant soldatene. Men da ble det rabalder i hjemlandet: Det ble organisert en underskriftkampanje mot ”usedligheten”. Den fikk 440 000 underskrifter. Noen ytterst få giftermål kom i stand, etter lang og utholdende kamp fra de impliserte. Likeledes ble det oppstuss da forsvarledelsen ønsket kvinnelige soldater (K-soldater) til brigaden. Det gjaldt å fylle opp ikke-stridende plasser. Et uakseptabelt kvinnesyn førte til at kvinner i brigaden bare ble å se i kantinene.

I alt 12 brigader tjenestegjorde i Tyskland. Siste brigade (Brig 522) dro hjem i april 1953. Her hjemme dannet veteranene fra brigadene organisasjoner og disse er fremdeles i virksomhet. Mange gikk inn og tjenestegjorde i Heime-vernet. En ny type militære engasjementer fulgte på femtitallet. Disse var i FN-regi som fredsbevarende styrker. Først ute (1956) var innsatsen i Egypt.(Gaza)

Artikkel - info 
Sist endret 26.03.2012 Terje Bautz
Opprettet 26.03.2012 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut