Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Klokkemakerne

Du har sikkert sett og hørt gamle, ærverdige stueklokker i flotte kasser tikke tiden med sine saktmodige tikk – takk. Klokkeloddene eller en opptrukket fjær driver urverkene og tiden går. Tempus fugit, som det ofte står på klokkeskiva; tiden går.



Av Nils Johan Rønniksen

Ser en nærmere på disse klokkene og studerer urverkene i dem, det bør en absolutt gjøre, så finner en ofte ut at verkene er bygget i Mora i Sverige, i Schwartzwald eller i Sveits eller til og med i USA.

Men ganske mange ganger får en seg en overraskelse; en god del av disse gamle klokkene er hjemmelagede norske og til dels av høy kvalitet. På kassene eller klokkehusene er de norske ofte lett kjennelige, utskåret i tre i “rose-malingsstil” påvirket av europeisk barokk, rokokko og règence. Kassene var det snekkere som bygget, mens urverkenes mestere på landsbygda ble kalt klokkemakere eller seiermakere. (Seier – seiger = ur, mellomnedertysk) I byene derimot var betegnelsen urmaker, men også seiermaker. På bygdene var det ofte smeder og husmenn som sto for finmekanikken som byggingen av urverk i høy grad er. Urene kom på moten som statusobjekt blant europeisk adel og storborgerskap, særlig i Frankrike på 1600-tallet. Som den lånekulturen den norske er på nesten alle områder, spredte klokkemoten seg til Norge. Vår norske klokkemakerhistorie har sine pionerer: Peder Nøttestad i Christiania, Abraham Pihl i Hedmark, Amond Smebyh på Toten osv. Alle de nevnte var i virksomhet på 1700-tallet.

Kjenner du ikke urmakerhistorien i Norge fra før, vil du bli slått av forbauselse over bredden og kvaliteten. Gulvklokker, veggklokker med og uten kasse, kabinettur (“kaminur”), tårnur og lommeur til å ha i vestlommen, alle typene finner vi håndlaget iTaffelur Buskerud.

De første norske urverkene ble gjerne bygget i hardtre. Vi finner ennå bevarte gulvur med treverk. Disse urene var nokså unøyaktige og ikke slitesterke. Det ble “godtatt” et avvik på 45 minutter på ett døgn!

Men klokkemakerne og urmakerne grep snart til metallet; jern, tinn, bronse eller messing. De smeltet og støpte i metall og filte med den største nøyaktighet. Verktøyet til Syver Andersen Hurum (1800-1880) er bevart i Ringerikes Msuem. Det er en god og fyldig samling.

Buskerud er nest etter Oppland av de mest betydelige historiske “klokkefylker” i landet. Enkelte områder som Efteløt, Ringerike, og øvre Numedal, skilte seg ut der klokkemakeriet var en betydelig del av håndverksmiljøene.

I noen deler av Buskerud ble det gjennom lovbud (placater 1781 og 1799) forbudt for almuen i bergstaden Kongsberg og Flesberg prestegjeld med anneksene Lyngdal og Svene å bedrive gjørtler og metallstøperi. Men ikke bare i disse områdene men også “de øvrige Sølvverkets underliggende Sogne advares, at om nogen blandt Almuen matte i Fremtiden antræffes at have gjort sig delagtig i Noget Sølv-Tyveri, skal ovenmeldte Forbud ogsaa strækkes til sidtsbemeldte Sogne”. Denne strenge bestemmelsen gjaldt like til handelsloven ble vedtatt 1839. Forbudet førte til at det nesten ikke ble noen klokkemakervirksomhet i Kongsbergområdet.

Men i Efteløt, Rollag, Veggli og Uvdal var det betydelig klokkemakeri. Mest kjent var Steinar Helle (1795-1867) fra Veggli og Lars Flaata (1829 – 1880) i Uvdal. Flaata var en sjeldent dyktig håndverker. Han overgikk de fleste norske klokkemakere ved å bygge et taffelur med klokkespill for 5 melodier. Musikkverket hadde 12 klokker og 24 hammere. Den var et helt løft av messing med et maskineri så innviklet at det fremdeles går frasagn om denne klokkemakeren.

I Efteløt fantes det mange dyktige håndverkere; smeder, gjørtlere og klokkestøpere. Naturlig var det da at folk der i bygda tok seg til å lage klokker. Klokkemakeriet i Efteløt tok til i annen halvdel av 1700-tallet. En familie, Lindem, hadde flere generasjoners klokkemakere. En av dem,Baltzar Lindem, har sin klokke på plass i en av stortings-korridorene. (1980)

I nabosognet til Efteløt, Hedenstad, fantes det nesten ikke klokke-makere. Årsaken var nok placaten av 1781, som hadde sin negative virkning her.

I Hallingdal var det få norske klokker eller klokkemakere. Mange av urene der i dalen var kjøpt på markedene i Kongsberg og Drammen., men også Schwarzwalderur, noen av eldre type med treaksler og tauopptrekk, finnes det fremdeles noen av.

På Ringerike og i Hønefoss var det mange klokkemakere. Den eldste og mest vidgjetne av dem var Niels Olsen Smed (ca. 1714 – d. etter 1788). Han drev urmakeri som profesjon. Han bygde både gulvur og tårnur og leverte tårnuret til den gamle Bragernes kirke (1789) og til kirken i Brevik etter bybrannen 1761.

I Eikerbygden og på Modum var det ikke så mange klokkemakere; de fleste urene var importerte.

I Drammen var Effrahim Windsteien (1723 – 1783) på Bragernes og Anders Larsen Holter (ca. 1728 – 1804) på Strømsø de første urmakere. Fra 1781 var Anders Holter beskikket som vaktmester og tambur, han fortsatte likevel som urmaker.

I Kongsberg var det, av grunner vi før har nevnt, så godt som ingen urmakere; det nevnes bare èn i folketellingen fra 1801. På Hønefoss (by fra 1851) har vi før omtalt Niels Smed.

Vil du vite mer om urmaker- og klokkemakervirksomheten i vårt land, anbefaler vi til lesning Olav Ingstads “Urmakerkunst i Norge”, Gyldendal 1980.

Artikkel - info 
Sist endret 06.03.2012 Terje Bautz
Opprettet 06.03.2012 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut