Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Relieffspenne fra eldre folkevandringstid fra Ringerike
Det er nylig funnet ei såkalt relieffspenne fra eldre folkevandringstid på Ringerike


Av Håvard Kilhavn

Relieffspenne Relieffspenne fra eldre folkevandringstid.
Funnet i november 2011 på Ringerike

Foto; Buskerud fylkeskommune

Klikk bildet for zoom

Slike spenner kalles relieffspenner, og var i bruk i folkevandringstida (ca. 400-570 e.Kr.). De finnes som regel i kvinnegraver. Thorleif Sjøvold (Sjøvold 1993) har laget en typologi for de skandinaviske relieffspennene, og deler dem inn i 10 hovedtyper og 24 undertyper. Dette ser ut til å være ei spenne av typen A-1c. Det er funnet 18 slike spenner i Skandinavia, 15 av dem i Norge. Typen ser derfor ut til å være en utpreget norsk type. Flest spenner kommer fra sørvestlandet og Vestlandet. Noen er også funnet i Grenlandsområdet, ytre Østfold, og på Stein i Ringsaker. Ringsaker-spennen er den nærmeste parallellen til denne spennen som jeg har klart å finne. Denne funndistribusjonen gjenspeiler nok reelle forhold i fortida, men må også betraktes kildekritisk. Ikke minst kan det faktum at skjelett-graver var mest vanlig i vest-Norge, mens kremasjonsgraver var vanligst i øst-Norge ha ført til at flere spenner har blitt bevart på Vestlandet.

Kart Funn av relieffspenner av typen A-1 (Sjøvold 1993)

Klikk kartet for zoom

A-spenner er karakterisert av ei rektangulær hodeplate, ribbeinsformet bøyle, og en rombeformet fot som er delt i to på langs. På A-1c-spenner er fotens hjørner gitt form av dyre- eller menneskeansikter, eller stiliserte fuglehoder i profil. Dessuten er hele 8 av de 18 spennene som er funnet laget av bronse. Dette er noe uvanlig, siden langt de fleste andre typene av relieffspenner er laget av sølv, ofte med forgylling. Noen har også innfatninger med fargesterke halvedelsteiner. Mange er regelrette praktstykker av gullsmedkunst, med praktfull og intrikat dekor. A-1c-spenner kan også være slik, men de som er støpt av bronse er som regel mindre prangende.

Ringsaker-spennen, som altså står dette funnet nærmest, er vanskelig å datere. Den er også sterkt korrodert, og dessuten vannrullet. Bøylen er ikke utsmykket, og ornamentikken på hodeplaten og foten ser ikke ut til å ligne på noen form for dyreornamentikk. I folkevandringstid regner vi med to hovedstilarter: Nydamstil og Salins stil I. Overgangen mellom disse stilartene definerer skillet mellom eldre og yngre folkevandringstid. Nydamstilen har sitt opphav i romersk kunsthåndverk med karveskurd-dekor, og preges av dypt relieff og spiralornamentikk. Dessuten begynner dyremotivet nå for alvor å opptre, først mer naturalistisk, siden stadig mer stilisert. Stil I fullender denne utviklingen, og den stiliserte dyrestilen ble den vanligste formen for ornamentikk i det meste av det germanske området.

Tegning Relieffspenne av typen A-1c fra Stein i Ringsaker i Hedmark (Sjøvold 1993)

Klikk tegningen for zoom

Datering

På bakgrunn av dette er det ikke enkelt å skulle datere denne spennen nærmere, men vi kan jo forsøke oss på en velbegrunnet gjetning! Ved bøylens fot ser vi antydninger til et utsvunget felt som kan minne om det på Ringsaker-spennen. I så fall kan vi også regne med en lignende type ornamentikk, som er preget av spiral- og sirkelmønstre, omsluttet av profillinjer, og med en enkel, dråpeliknende avslutning av fotens hjørner. Fraværet av dyrestil kan tyde på en tidlig datering, altså til første del av folkevandringstida. Likheten med spennen fra Ringsaker gjør det ikke umulig at begge spenner er laget i samme verksted, kanskje tilknyttet et høvdingsete på Ringerike eller på Hedmarken.

Relieffspennenes bruk og sosiale kontekst

Som nevnt kommer slike relieffspenner nesten utelukkende fra gravfunn, og nesten alltid fra kvinnegravfunn. Vi har et dårlig kildemateriale til rådighet for å si noe om utformingen av kvinnedrakten i folkevandringstid, rekonstruksjonsforslagene bygger stort sett på draktfunn fra eldre romertid (ca. Kr.f-200 e.Kr.) og smykkematerialet. Men relieffspennene finnes sjelden i par, så den har nok vært festet ved den ene av skuldrene, for å holde oppe en kjortel eller serk. Den regionale distribusjonen av ulike spennetyper har gitt grunnlag for å regne enkelte kvinnegraver med ”fremmede” smykketyper som et utslag av høy mobilitet blant kvinner i de øvre sosiale sjikt. Her tenker man seg at ekteskapsallianser kan være bakgrunnen, der kvinner har blitt sendt langt av gårde for å gifte seg med stormenn og høvdinger i andre deler av landet. Uten at tolkningen skal dras for langt kan det tenkes at vårt funn representerer ei kvinnegrav, der ei kvinne som kom fra Hedmark, og giftet seg med en stormann på Ringerike, er begravet.

Folkevandringstid på Ringerike

Folkevandringstid er en interessant periode på Ringerike, først og fremst fordi de nyeste undersøkelsene av Halvdanshaugen på Steinssletta har gitt som resultat at haugen sannsynligvis har blitt anlagt i folkevandringstid eller sein yngre romertid (med en ”påbygning” i yngre jernalder). Haugen, som er 5m høy og 55m i diameter, inneholder muligens et gravkammer. En av kjerneboringsprøvene inneholdt nemlig treverk, dun/fjær og skinn. De såkalte ”storhaugene” knyttes gjerne til oppkomsten av større politiske enheter i eldre jernalder, såkalte ”småriker” eller høvdingedømmer. Det gjør også landskapsnavn som ender på –land, -mark, eller -rike, som Hedemark, Hadeland, Romerike og Ringerike.

Artikkel - info 
Sist endret 05.12.2011 Terje Bautz
Opprettet 05.12.2011 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut