Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Jørgensplassen i Ådal
Buskerud har et uttall av kulturminner og kulturmiljøer av mange slag. La oss reise en tur til vestre Ådal i Ringerike kommune. Til Jørgensplassen.


Av Jørn Jensen

Ådal, som ble egen kommune i 1857, gikk i 1964 sammen med Hønefoss, Norderhov, Tyristrand og Hole til storkommunen Ringerike. I 1976 ble Hole igjen egen kommune. Ådal er fortsatt en del av Ringerike, og har bidratt til kommunens store mangfold. Den 26 km lange innsjøen Sperillen, Vikerfjell med høyeste punkt 1127 m.o.h. og mangfoldige kvadratkilometer med produktiv skog er hva Ådal kan by på. For mange Buskerud-boere er en times reise på E 16 til Valdres og Vestlandet det eneste de forbinder med Ådal. Men, som i andre bygder, kan en avstikker fra hovedveien føre til fine opplevelser, enten natur eller kultur er målet.

Trang dal der Jørgensplass ligger

En snau mil nord for Hønefoss, like ved fylkesveien på vestsida av dalføret, ligger den lille gården Jørgensplass, eller Jørnsplassen som den ble kalt før. Deler av dalen er bred, med store veldrevne jordbruksarealer på flatene i dalbunnen. Men ved Jørgensplass er det trangt. Mellom den ganske bratte skogkledde åsen i vest og den stilleflytende Ådalselva i øst er det kun plass til en bygdevei, et tun og noen få mål med kornåker. På en varm og snøsmeltende maidag har Ådalselva nærmest preg av en flod. For de naturinteresserte er et kvinandpar med parringsspill et lite høydepunkt, mens doppene, spor etter tidligere fløtingsvirksomhet, gir kulturminnevernerne det de trenger.

Ekte og opprinnelig

En stor bjørk ønsker velkommen til det flate og firkantete tunet, som består av våningshus, sidebygning, stabbur og låve. Mange som er interessert i kulturminnevern og gamle hus ønsker seg det ekte og opprinnelige, det uombygde og vakre huset. Men dette opplever vi sjelden. Derimot er vi vanligvis så heldige å stå overfor et hus preget av lang tids bruk og flere generasjoners ulike ønsker, behov og ressurser.

Bygd eller flyttet i 1880

1

Vi begynner med våningshuset. Dette huset består av den lave toroms tømmerstua, den påbygde annenetasjen, det hvitmalte staffpanelte 1924-huset, det karakteristiske sveitserstils- krysset i gavlen, den valmtakdekte glassverandaen, alle de forskjellige ”en-gang-moderne” vinduene, og taksteinsetterlikningstakplatene som etterfulgte sementstein og teglstein.

Huset skal være bygd i 1880, eller kanskje det heller ble flyttet hit på det tidspunktet. Den todelte tømmerstua har vært utbredt over det meste av Østlandet. Ei skogrik bygd som Ådal, med god tilgang på tømmer og mange små bruk, har utvilsomt hatt mange slike stuer. En stor del av dem ble påbygd og tilbygd, slik som her. De kraftige laftekassene i 1. etasje røper at den gamle tømmerkjernen er bevart. De tidlige 1900-talls endringene er tidstypiske og sjarmerende og forteller en del av historien som brakte oss opp av fattigdommen og ut av grågrenda. Endringene fra siste del av 1900-tallet liker vi ikke fullt så godt, egentlig misliker vi mange av dem. Men hvis vi bare sitter helt stille og venter, blir de også gamle og tidstypiske og umistelige.

Sommerbolig

2





























Sidebygningen inneholder tre rom: opprinnelig bryggerhus, vedskjul og vognskjul. Bryggerhuset er i tømmer, resten i bindingsverk. Alt er kledd med faspanel, den enkle pløyde panelen som første del av 1900-tallet er fullt av. Den smale, lange og lave bygningskroppen viser oss med kulturverninteresse, på lang avstand, at det er sidebygningen vi står overfor. I ei tid da ulike grovkjøkkenaktiviteter som slakting, baking og vasking, og ikke minst oppbevaring av ved, trengte god plass, var et eget hus til den slags nødvendig.

Bryggerhuset var dessuten brukt som sommerbolig. For mange var den eneste ferien å flytte over tunet fra våningshuset til bryggerhuset. Sidebygningen skal være fra 1880-åra, men om tømmerrommet ble bygd fra nytt av, eller tilflyttet, er det ikke så lett å svare på. Huset ble ombygd i 1950-åra. Da ble vedskjulet innredet til boligrom, hele huset kledd på nytt og hvitmalt.

Sjarmerende stabbur

3

Stabburet er med sine rødmalte upanelte tømmervegger en god representant for det lille flatbygdsburet. Enkel detaljering, med sveitserstilsprofilerte åser og sperrer som det mest ekstravagante, gir huset en spesiell sjarm. Det har to rom nede og ett rom oppe. Stabburet skal også være bygd i 1880. Flyttemerker tyder på at det er flyttet, men når og hvorfra, vet vi ikke. Mens våningshuset i årenes løp er blitt tilbygd og påbygd, har låven mistet vitale deler. Det som står igjen i dag, er en enkel bindingsverkslåve, kledd med låvepanel. Fram til 1950- åra sto et tømmerfjøs inntil den ene kortveggen, og en stall var bygd ved siden av låvebrua. Låven hadde opprinnelig stikketak. Dette ble erstattet av teglstein, som igjen har blitt skiftet ut med plater.

Fra husmann til sjøleier

Brukets eldste historie har vi få opplysninger om. Navnet Jørgensplass/Jørnsplassen tyder på at opprinnelsen kunne være en husmannsplass. Jørgensplass er utskilt fra nordre Semmen i 1874, og har mest sannsynlig vært plass under denne gården. Husene skal være bygd rundt 1880, noe som stemmer med tidspunktet for utskilling. I svært mange tilfelle ble de gamle husmannsplasshusene revet og nye bygd, da plassen ble sjøleierbruk. Behovet for nye og bedre hus, kombinert med ønsket om å legge husmannstida bak seg, er nok årsaken til det.

Nåværende eiers besteforeldre Gudbrand og Thorine Strømmen flyttet hit i 1898. Han arbeidet som skogsbestyrer for Skollerud Interesseselskap, som var en større skogeiendom. I 1914 fikk de kjøpt eiendommen og satte straks i gang med omgjøring av våningshuset. De 13 barna Gudbrand, Syver, Gudrun, Elling, Mathilde, Tora, Maria, Sigrid, Kristian, Olaug, Anna, Karen og Harald vokste opp her, og var helt klart årsaken til behovet for utvidelse av huset. Gudbrand Strømmen ble seinere fløtningsinspektør i vassdraget, fra Sperillen til Hen. Han var også medeier i et teglverk. Teglsteinen som tidligere lå på takene på Jørgensplass, kom derfra. Etter hans død i 1948 ble det slutt med husdyr på bruket.

Vi har valgt ut Jørgensplass med de fire husene som eksempel på den mangfoldige bygningshistorien i fylket vårt. Den er typisk, da de aller fleste tun inneholder hus som har levd et langt og omskiftelig liv. Den er også spesiell, da hvert enkelt hus har gjennomgått sine egne individuelle endringer. KILDER ”Norske gardsbruk” Samtale med eier Arne Strømmen Befaring Ferske Spor.

Kilder;
"Norske gardsbruk"
Samtale med eier Arne Strømmen
Befaring

Artikkel - info 
Sist endret 28.11.2011 Terje Bautz
Opprettet 28.11.2011 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut