Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Nedre Hoen gård, Øvre Eiker
Nedre Hoens status som kapellangård og prestegård hadde som bakgrunn Niels Christophersen Hoen. Han var født på Eiker i 1656, sønn av Christopher Nielsen (død 1683) og ble utlært som prest.


Av Einar Sørensen

5

Ved det dekkede middagsbordet på Eiker prestegård i 1595, forbeholdt Eikers adelige med sognepresten som vert og den visiterende biskop Jens Nilssøn next to, var det funnet plass til ”2 smucke mend ther i sognet ved naffn Oluff Reyerssen paa Ager (…) oc Pouell Hoen – Torgier Hoens søn.” På samme måte som ved kongehyllingene virker det som at øvrigheten tenkte at alle stender skulle være representert når det var noe i gjære. De ”2 smucke mend” var ikke bare godt utrustet fra naturens side, men velkledde sønner av godsrike bønder med innflytelse. Hoens far Torgeir Olafssøn var rik og bondegodseier. Ennå i 1628 eide han gården Nedre Hoen. Sammen med andre gårdsparter tilsvarte det et mindre adelsgods. Sønnen Povel Torgeirson overtok. Hans datter ble gift med lensmann Christopher Svendssøn på Stenshorne og sønner Peder ble eier av en rekke gårder på Eiker og i Løiten, noe som sier en del om hvilken sosialgruppe han tilhørte.

Nedre Hoen ble på den tiden skyldsatt til 2 ½ skippund tunge (mel), eller 2 og en halv fullgård. Nedre Hoen har to årgangssager i den vannrike Hellefossen, Sagbruksprivilegiene hadde tilkjent et årlig kvantum på 2000 bord. I motsetning til øvre gården hadde Nedre Hoen en stor skog som lå bekvemt til i et belte tett opptil Storelva.

Prestegården:

Nedre Hoens status som kapellangård og prestegård hadde som bakgrunn Niels Christophersen Hoen. Han var født på Eiker i 1656, sønn av Christopher Nielsen (død 1683) og ble utlært som prest. 1682 ble han personlig kapellan hos sogneprest Diderik Bang til Eiker. Sogneprestene ved de største kallene skaffet seg gjerne personlig kapellaner. Niels Hoen etterfulgte i 1704 Bang som sogneprest, men fortsatte å bebo Nedre Hoen der han var bosatt helt til sin død i 1720. Nå var ikke anstanden avskrekkende lang ned til prestegården, der husene nettopp var gjenoppbygd etter brannen i 1700, men nå var det hans personlige kapellan og svigersønn, Andreas Wulfsberg, som brukte prestegården.

Den glimrende kartografen Jens Irgens Müller har tegnet to kart over Nedre Hoen. Det eldste fra 1781 viste kun nedre del av gården med Hellefossen. Kartet var i privat eie, og når det sies viste, så er det fordi kartet er gått tapt i en brann. Kun mitt dårlige fotoutsnitt av tunet er bevart og gjengis her. Müllers andre, mye større kart fra 1784 er heldigvis godt bevart (bortsett fra et stykke avrevet tekst) i Nasjonalbiblioteket. Kartet og den medfølgende beskrivelsen gir et usedvanlig detaljert bilde av hvordan en storgård som Nedre Hoen var innrettet som landbruksbedrift på 1700-tallet. Det store laksefiskeriet i Storelva utgjorde en årlig inntekt av 500 riksdaler for gårdens eier. I tillegg kom sagbruket som hadde 3400 bords kvantum og en mølle i Hellefossen. Da gården ble taksert i 1797, ble den referert til som ”denne Sognets viktigste gaard (…) har baade mange og gode vaaningsbygninger,(…) da den forhen har været beboed av Embedsmænd og af dem været opbygd.”

1
2
3
4

Bygningene:

Tunet på Nedre Hoen hadde form av et rektangel etter samme figur som tunet på Fossesholm. På søndre side lå hovedbygningen flankert av to sidebygninger. Bygningene er nærmere beskrevet i 1737 ved booppgjøret etter matrone Anniken, Niels Christophersens enke: Våningshuset var en toetasjes bygning med fem rom i hver etasje. I den ene enden lå storstuen og i den andre enden, dagligstuen med sengekammeret ved siden av ut mot hagen. Midt i bygningen lå kjøkkenet og et spisekammer. Ovenpå var det fem værelser, to av dem innredd. Det ene værelset ble kalt bispekammeret, det andre fogdekammeret. Liksom på prestegården var et værelse ovenpå avsatt til biskopen når denne kom på visitas. Alle innredde værelser hadde jernovn. Det er lett å forestille seg grunnplanen etter disse opplysninger, tre store rom i rekke, to av dem avdelt. Ut mot tunet hadde bygningen åpne svalganger med trapp i begge etasjer. Gamle foto viser bygningen, som etter en yngre takst fra 1854 målte 19 x 10 meter, i sterkt modernisert skikkelse, bordkledd og med inngangsdør midt på fasaden. Det var først sommeren 1756 at bygningen fikk bordkledning som ble tjæret og malt engelsk rød. Samtidig ble det innredet et karnapp med vindu i svalgangens annen etasje. På det nevnte fotografi (som strengt tatt er et daguerrotypi) fra omkring 1900, vises bygningen uten svalganger slik den formodentlig også så ut henimot 1800. Innvendig trapperom hadde nå erstattet svalgangen. (Et rykte sier at huset ble revet i 1904, flyttet og gjenoppsatt som direktørbolig for Hellefoss bruk. Denne bygningen har eksteriør fra omkring 1916).

På hovedbygningens ene side fantes i 1739 en toetasjes sidebygning med drengestue og melkebu nede og to innredde værelser ovenpå. På den andre siden var en enetasjes bygning med tre underværelser, to med jernovn og et loft over der et rom var innredd. Ved siden av var bryggerhuset med bakerovn og innmurt bryggepanne. Videre i rekken - tunet rundt - var et slede- og redskapshus, en stall, et stort og et mindre fjøs, en stor låve med påbygde fórhus, såkalte skyker, to grisehus, et vedskjul, badstu og røykehus. Husene var i god stand, og de fleste hadde taksten.

Vi kan regne med at hovedbygningen var oppført i Niels Christophersens tid, trolig før 1704, ettersom han fortsatt ble boende på gården etter at han det året ble sogneprest.

Sør og vest for hovedbygningen lå en ganske stor og visstnok pent opparbeidet hage. Pioneren Jacob Nicolaj Wilse satt her i 1763 med tegnepapir og sitt camera obscura (et tidlig system med speil og linse som skapte et bilde man kunne tegne ved å legge overover) og avtegnet den pittoreske utsikten gjennom hagen og ut over bygda.

Etter arveoppgjøret i 1737 ble det strid om eiendomsretten til Nedre Hoen. Kaptein Petter Hoen var interessert og det var ogsp sogneprest Andreas Wulfsberg. Ny eier ble kaptein Hoens bror, prosten i Stavanger Claus Winter, men han delte eiendomsretten med sine søsken. Booppgjøret etter Winters enke, Annichen Clausdatter Winter, ble avsluttet 1754 og innsatte kaptein Peter Nicolai Hoen som den nye eier av Nedre Hoen med underliggende bruk Burud. Han forpaktet sagbruket mot avgift til sine slektninger og medarvinger. I 1756 reiste Niels Winter (1729-1801) odelsløsningssak mot sin onkel som nå var avansert til oberstløytnant. Det hjalp ikke meget, for i 1758 ble han dømt til å fratre gården for en løsningssum av 6400 riksdaler, som ble påplusset for nødvendige forbedringer til i alt 7194 riksdaler. Saken ble endelig avgjort først ved en høyesterettsdom av 9.2.1764. Niels vant odelsretten, men solgte Nedre Hoen alt i 1777 til drammenskjøpmennene Gabriel & Otto Omsted for 15.020 riksdaler. Gården gikk dermed ut av slekten.

En liten verden av landbruk:

Kartet fra 1784 viser hvor de to Hoen gårdene hadde sine tun på 1700-tallet. De lå ikke langt fra hver andre, forbundet med en rett ferdselsvei. Begge tunene er senere utflyttet til nye tomter og det er ikke spor igjen i terrenget etter tunene i dag; Nedre Hoen er sågar flyttet to ganger. Jernbanelinjen har dessuten skåret seg tvers gjennom gårdsområdet. En gang var det sikkert nyttig og morsomt å få jernbanen tett innpå.

Kartet viser det meget omfattende systemet av gjerder som den gang regulerte åker, eng og beitemark, der åkrene ble lagt ut til beite hvert tredje eller fjerde år. Det oppdyrkede areal er mikroskopisk i forhold til dagens mekaniserte landbruk, men etter tidens målestokk var det ganske stort. Enkelte stykker fungerte som hestehavn, og det var flere bråter (avsvidde områder) som ble dyrket. En stor del av gårdens areal ser vi var skogbevokst, og denne skogen lå bekvemt til nær elva.

Husmannsplassene:

Under gården hørte på denne tiden syv husmannsplasser. Senere ble antallet mer enn fordoblet. Et stort område, kalt Engerud søndre og nordre, var ryddet til eng og to husmannsplasser. Nedre Hoens husmannsplasser var ellers ryddet i utmarkas periferi, langs alfarveien, der plassene ligger som perler på en snor, Bagstervold, Adamsvolden, Riberplassen, Brua, Stubberud, Skredderplassen osv. Plassene har sine ørsmå gårdstun langs veien, og vi ser små grønne firkanter tett på husene som må være bittesmå åkerlapper eller hager. Man kan nesten forstille seg hvordan det har vært å reise gjennom dette området, den smale veien som passerer de ørsmå plassene tett inn på husveggene, smårollinger som titter ut fra veggene. Ved denne ordningen fikk man dyrket opp jord som lå langt unna gården ved hjelp av tilgjengelig arbeidskraft. Denne arbeidskraftressursen kunne vært brukt til å dyrke hovedgården gjennom avtaler om arbeidsplikt, slik hovedgårdsdriften hadde vært drevet på herregårdene i århundrene før, men det var antagelig mer regningssvarende å ta en fast årlig avgift for hver plass og overlate til husmannen til å skjøtte sitt eget jordbruk, eventuelt i kombinasjon med en avtalt håndstrekning i onnene. Flere av husmennene arbeidet ved sagbruket hver vår og høst når vannføringen var god. Om vinteren arbeidet noen med hogst. Andre var med i laksefisket eller tømmerfløting. I 1756 forklarte Peder Hansen 45 år og hustruen Aase Erichsdatter 40 år at de i mange år hadde forpaktet den delen av gårdens laksefiske som foregikk om høsten med drivgarn og lystring. Prisen var for tiden justert opp til 120 riksdaler som innbefattet den årlige «pynting» av elvebankene som hadde tendens til å forandre seg og samle rekved i løpet av flomtiden.

Den nevnte store plassen Engerud var i 1739 kun én plass og hadde følgende hus: En stue med kammers, låve, fjøs, bryggerhus samt flere mindre uthus. De fleste av plassene hadde stue med kammers og tegl på taket. I 1750-årene var den delt i to plasser med hver sine hus, og her var ryddet flere små åkre av noen måls størrelse.

Gårdens videre historie:

Da Nedre Hoen ble solgt i 1792 var gårdens samlede skyld 3 skippund 8 lisspund. Man regnet med at det kunne sås 100 tønner havre og vinterfores 5 hester og 16 kyr. Christopher Fra 1791 ble Borgersen Hoen (1767-1845), sønn av Borger Christoffersen Hoen og Anne Simensdatter Ås, ny eier av Nedre Hoen. Christopher var den rikeste bonden på Eiker, en høvding i bygda. Han ble oppnevnt til Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814. Da Hans Nielsen Hauge ble arrestert på Hoen nyttårsaften 1798, hentet Christopher han like godt hos fra lensmannen og fraktet han ut av bygda. Sønnen Borger Christophersen Hoen (1799-1877) var medlem av Stortinget 1842 og 1845.

Kilder:

Statsarkivet i Kongsberg, Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri:
Tingbok I 72, fol. 217b, tingbok II 6, fol. 136-143.
Auksjonsprotokoll I, 1. fol. 258.

Artikkel - info 
Sist endret 28.11.2011 Terje Bautz
Opprettet 28.11.2011 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut