Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Innlandsfiske i Tyrifjorden i gamle dager
Drett, reiv og vad. Trekk av innlandsfiskets historie


Av Nils Johan Rønniksen

I våre dager er det nesten ingen som driver fiske i innlandet som hovednæring. Rundt Tyrifjorden og særlig i Steinsfjorden var det i gamle dager en god del oppsittere som hadde det meste av inntekten sin fra fiske i elv og fjord. De opprettholdt livet ved jakt og fiske, skogsarbeide, “kølabrenning” og jordbruksarbeide som inkluderte jorda på plassen de leide.

ØrretFiskehistoriene er utallige; noen sanne andre tvilsomme. Blant de sanne er at største ørreten som er tatt på Ringerike var under den gamle Viulsfossen på drivgarn. Den veide 20 kg. Historiene om storgjedda som en kunne finne kilosørret “i magan på”, har vi også hørt noen av.

For 100 år siden ble en av de gamle ringeriksfiskerne intervjuet om forholdene i fortiden dvs. fra 1850 og utover. (Karl Gulbrandsen Loretangen, f. 1833) “Det var mye mere fisk å få før i tiden. Det hendte at vi kunne få flere hundre sik i drettet”, sa han. (Drett = garn, garnkast)

“Og dengang solgte jeg siken for 2 skilling marken”. Ørreten gikk for 3 mark pr. pund. Røie og kullmunn (mørk, stor dypvannsrøie) ble det også tatt en del av. “Røia var best å ta i gangtiden langs brattberja”. Karl husket godt at han tok den første gjedda på reiv. (Reiv = line med kroker og mark som agn) Gjedda kom til Tyrifjorden fra Hadeland under storflommen i 1860. Storflommen dro med seg det meste,- også slukfisk som gjedda er.

sik“Enn krepsen da?” spør intervjueren. “Ja, krabba, ja”- den gamle ler - “Det var sorenskrivern Fougner (Gabriel Fougner, bodde på Stein gård, sorenskriver 1845-60) som slapp den første krabba her i Steinsfjorden. – Jeg husker så godt, da jeg fikk den første krabba – den var kommen inn i ei teine og hadde bitt seg fast på en fisk der. Jeg to`n og gikk til skrivern med`n”. “Nei, slipp den, gutt,det vil bli større inntekt av den senere”. “Det var ikke lenge før det var så mange av dem, at det kunne sitte opptil 10 stykker på en sik, når jeg tok garnet. Da vart jeg så sint på krabba, at jeg tok og kasta dem. – Men nu – da en mann kan fiske for opptil 10 kr. om dagen – mintes jeg hva skrivern sa”.

Fiskeren fra Loretangen husket også at krabba beveget seg på land. I flomtiden, forteller han, kunne en se sporene etter krabba på veien mellom Sundvolden og Vik

En annen ringeriksfisker, Lars Muggerud, var den første som begynte krepsefiske i stor stil. Det var han som fant opp en brukelig krepseteine. Den var ca. 25 cm høy og formet som en avkortet kegle. I bunnen ligger agnet, et stykke fisk. “Nu fiskes hvert år (1914) kreps for mangfoldige tusen kroner i Steinsfjorden”.

BrasEnda en storfisker blir nevnt, Andreas Hanssen Onsakerbraaten. Han drev fisket fra Onsakervika. Om han sies det: “Til alle årsens tider ses han på fjorden – selv når der må brukes øks til isdekket. Har han undertiden grunn til å synge den gamle vise: “Ondt ofte lider den fiskermand”, så kan han på den annen side glede seg ved den mangfoldighet av blanke kroner han haler opp av Tyrifjordens mørke vann!”

Fisket i gamle dager foregikk også med vad. ( Vad = not) Det var ingen bestemmelse om maskestørrelse; så når nota ble dratt fulgte smått og stort med. Dette ble jo galt, fjordens tømtes for fisk. Etter diskusjoner og krangel ble bruk av not forbudt og det ble innført minstemål på maskestørrelsen på garn.

Det var usedvanlig mye fisk i fjordene for 130/40 år siden. Fiskestimene kunne gå så tett at ryggfinnen stakk opp av vannet. Da gjaldt det å skremme fisken inn i garna. Skulle det lykkes måtte fiskeren kjenne bunnforholdene godt ellers smatt fisken unna. Når en fikk opp store mengder fisk på en gang, måtte mye av den konserveres og fortæres seinere. Den ble raket, røkt og saltet. Om noe ble til tørrfisk, beretter historien ikke noe om.

Et overveldende rikt fiske foregikk når brasen (karpefisk) på våren gikk inn ved gårdene Stein og Hurum og i Juveren rett nedenfor Norderhov kirke. Det kunne bli tatt opptil 1200 stykker brasen i kastet. Folk spiste brasen i store mengder, ga bort ogGjedde fòret dyrene med fisken.

Det aller meste av fangsten ble solgt. Fisk er en ømtålelig vare og forringes lett. Det var vel begrenset hva en kunne få solgt i Hønefoss og transporten til Christiania tok for lang tid. Uten at historien sier noe om det, så må eksporten av ferskvannsfisk fra Ringerike ha øket betydelig etter at Randsfjordbanen åpnet 1868. Drammensmarkedet åpnet seg dermed.

Konserveringen foregikk ved salting, røyking, raking. Ved korttidsoppebevaring ble fisken lagt på is. De større gårdene hadde ofte ishus. Isen skaffet de seg vinterstid på fjorden og oppbevarte den sommeren over i sagflis.

Artikkel - info 
Sist endret 22.11.2011 Terje Bautz
Opprettet 22.11.2011 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut