Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Utengen Transport AS. Thorbjørn Utengen og hans lastebiler
Den 25. mai 1900 rullet Norges første lastebil ut fra Schous Bryggeri i Oslo. Men bilen fikk ingen lang levetid ved bryggeriet. Etter to/tre år ble den solgt til en vognmann. Motoren havnet senere hos en bonde som brukte den i et treskeverk.Først etter 1908 ble lastebilen mer aktuell her i landet. På en bilutstilling på Akershus festning i 1909 kunne folk studere ni biler med åpen og ubeskyttet plass til føreren.


Av John Willy Jacobsen

De første bilene kunne bare benyttes til lette transportoppdrag. Det var spesielt de store bedriftene som tok lastebilen i bruk. Senere kom også interessen fra vognmennene.

Mange episoder fra denne biltypens første år kan i dag kalle fram smilet: På Lillestrøm ble en bileier nektet å kjøre etter kl. 21. Begrunnelsen var at motorbråket kunne forstyrre folks nattesøvn. Et sted i Hedmark var det en som ikke fikk registeret bilen sin fordi skjermene var malt røde. Røde skjermer var farlig, mente politiet. De kunne skremme hestene. Først etter en omgang med kost og svart maling ble bilen registrert.

Lastebilen var de første årene for det meste å se i byene. Men etter hvert spredte de seg også til landdistriktene. Ungdom med initiativ og tiltakslyst i bygdene fattet interesse for dette kjøretøyet som hadde vist seg å løse transporten på en bedre måte enn hesten. En av disse ungdommene var Thorbjørn Utengen fra Meren i Lier.

1



Da Thorbjørn kjøpte Bedforden i 1932, kunne han også kjøre tømmer. På bildet ser vi fra venstre: Bergljot Utengen, Anstein Bjerknes og Thorbjørn Utengen.

Klikk bildet for zoom





Begynte med frukt- og ølkjøring

Den 15. april 1924 fylte Thorbjørn 10 liter bensin på tanken til en 1,5 tonns 1923-modell pedalford lastebil med registreringsnummer F-1933. Samme dag fikk han sitt første kjøreoppdrag. Bilen tilhørte Johannes Amundsen som drev øl- og fruktkjøring. De to unge mennene fra Meren hadde gått i kompaniskap om transporten. Men samarbeidet ble kortvarig. Sommeren 1924 startet Johannes Amundsen og Nils Røed rutebilkjøring på strekningen Drammen-Lierskogen-Asker. Thorbjørn overtok lastebilen og fortsatte alene. Slik ble starten på den 23 år gamle guttens lange yrkesliv bak rattet. Lite visste han hvilken virksomhet kjøringen denne vårdagen skulle utvikles til.


Fruktruten til torget i Oslo

I 1925 byttet han ut pedalforden og kjøpte en Chevrolet som fikk registreringsnummer F-3108. Den kostet kr 6000 og hadde en motorytelse på 21 Hk. Bilen fikk dispensasjon til å benytte tilhenger i Lier, Røyken, Eiker-bygdene og Drammen. Men levetiden ble kort. To år senere ble den ødelagt i en garasjebrann.

I 1935 hadde Thorbjørn to biler: Mercedes Benz 1935-modell og Bedford modell 1932. Bilene brukte han blant annet til å frakte bygdefolk til torget i Oslo der de solgte frukt og grønnsaker. De to bilene med Thorbjørn og Aage Treffen bak rattet startet fra Meren grytidlig på morgenen. Ved flere stoppesteder nedover ventet folk og frukt. Da de forlot siste stoppested ved Landfald, var bilene fullastet med varer, vekter, ulike litersmål og folk, mest torgkoner. På en liten plass bakerst på lasteplanen klemte folk seg sammen. I Mercedesens doble førerhus satt det ofte fire kvinnfolk, to bak og to sammen med sjåføren.

Ved 7-tiden kjørte bilene inn på Grønlands torg. Der solgte de varene i store partier til næringsmiddelbedrifter, fruktgrossister og forretninger.

Etter kl. 10 kjørte bilene videre til Youngstorget (ofte kalt ”Young’n”) hvor salget til forbrukerne fant sted. Enkelte hadde på forhånd vært oppe på torget og satt igjen noen kasser for å sikre seg en god salgsplass. Handelen gikk livlig hele dagen inntil den var slutt kl. 15. Da ble den tomme emballasjen lastet opp. Kl. 16 måtte alt være fjernet fra torget. Det var lite varer som måtte tas med tilbake til Lier. Mye var solgt til underpris. Folk prutet. Pruting var en del av torghandelen.
Fra juni til langt ut i oktober kjørte Thorbjørn fruktruta til Oslo. Kjøringen var et slit både for sjåfører og selgere. Opp kl. 3 om morgenen, hjemme igjen sent på ettermiddagen for å forberede en ny torgdag.

Kjøringen var en viktig del av Thorbjørns oppdrag helt til 1965.

2 Barn fra Meren skole er klare for en tur med Volvo F-7209 en gang midt i 1950-årene.

Klikk bildet for zoom


Skinnene på Lierbanen

Oppdragene var mange og varierte utenfor frukt- og bærsesongen. Etter at han kjøpte Bedforden i 1932, kunne han påta seg å transportere tømmer. På den tiden måtte tømmeret rulles opp på lasteplanet med håndkraft. Over to stokker som hvilte skrått mot lasteplanets ene langside, en foran og en bak, ble stokkene rullet fra lunna opp på lasset. Et tungt arbeid.

I januar og februar var det kjøring av grus og pukk som skulle brukes i vedlikeholdet av veiene etter teleløsningen.

I 1936/37 var det slutt på all jernbanedrift på Lierbanen (en tertiærbane med trasé langs Lierdalens vestside). Banen hadde på det tidspunktet vært lagt ned for person- og stykkgodstrafikk siden høsten 1932. I årene etter var den leid bort til tresliperiet Tronstad Brug som brukte banen i transporten av tremasseballer. Etter at også denne strekningen ble lagt ned, fikk Christiania Spigerverk tilslag på kjøp av skinner, svingskiver og 51 vogner. I november 1938 hadde Thorbjørn oppdraget med å kjøre skinner fra stasjonene Utenga og Egge ned til Lier stasjon. Det var en tung jobb. Skinnene var 6 meter lange og veide 120 kg. Transporten fortsatte til våren 1939. Da var noe over 1500 skinner fraktet bort.


Krigsår

Sent på ettermiddagen 9. april 1940 var to lastebiler, en Volvo og en Mercedes, på vei oppover mot Sylling i et kjøreoppdrag for Lier forsyningsnemnd. I førersetene satt Thorbjørn Utengen og Hans Dammen med en hjelpemann. På hvert lasteplan hadde karene stablet 30 kornsekker som skulle leveres ved to beredskapslagre i Sylling. Dette var det siste av åtte lass som de hadde fraktet denne dagen. Ved 18-tiden var bilene på vei hjem til Meren. Da de var kommet til Steinberg hørte de det! Duren fra flymotorer og skuddsalver. På venstre side hadde de fri utsikt mot Holsfjorden. Sjåførene ble nå vitne til det utrolige: Over fjorden er en luftkamp i gang. Et fly, som senere viser seg å være et britisk rekognoseringsfly, angripes av to tyske jagerfly. Kampen blir kort. Skrekkslagne ser de at flyet eksploderer og forsvinner bak åsene. - Tyskland overfaller oss, skriver Thorbjørn i kjøreboka denne kvelden.

Knappheten på bensin tvang lastebilene over på generatordrift. Allerede 16. juli 1940 fikk Thorbjørn montert en Svedlund generator på Volvo F-1925. Bilen var blant de første i Lier som kjørte med generator. Den ble også brukt som demonstrasjonsbil sydover i Vestfold, og videre helt til Skien. Senere måtte alle lastebilene hans bygges om etter pålegg fra myndighetene. Han fikk beholde alle bilene. Den sivile transporten som næringen utførte var livsviktig.

To andre spesielle oppdrag var vedkjøring for Lier forsyningsnemnd. Veden kjørte han fra skogeiernes oppsamlingsplasser fram til nemndas lager syd for Lierbyen sentrum. Et annet oppdrag var å frakte tannlegeutstyret til skoletannlege Johannes Hekland rundt til skolene i bygda.

3 Finn Utengen bak rattet i Mercedes Benz 1954-modell.

Klikk bildet for zoom


30 kroner uka til unge Finn Utengen

Den 21. juni 1953 fikk sønnen Finn 30 kroner av faren sin. Det var guttens første ukelønn som hjelpemann på bilen. Senere ble det mange tunge løft. Han lempet blant annet 50 kilos sekker med kunstgjødsel, husdyrfôr og sement. Løftet dem ned fra lasteplanet og bar dem på ryggen inn i butikklagre og uthus.

Kull og koks var vanlig brensel i 1950-årene. Brenselet kunne folk også få kjøpt i handelsforeningene til Egge Meieri og Meren Meieri. Men mange leverte bestillinger til butikkene for direkte levering fra brenselsforretningene i Drammen. Kjøring fra P. Ltz. Aass og Kulkompaaniet var derfor en del av transporten på vinterstid.

I mai 1957 fikk også den yngste sønnen, 15-åringen Tor, sin første ukelønning på 50 kroner som hjelpemann. Etter et avbrudd med en jobb i forretning og avtjent militærtjeneste, begynte han i 1963 som fast sjåfør. Dette året overtok han melkekjøringen fra gårder på deler av vestsiden. Melka levert han på Drammen Meieri.


Dynamittgubber mot stivnet betong

Våren 1966 kjørte Tor betong for Drammen Mørtelverk og Betong. En av disse turene kom han sent til å glemme: Det var tidlig på morgenen. Trommelen ble fylt med flytende betong. Lasten skulle til en byggeplass, men der var de ikke klare til å ta imot lasset. Tor kjørte tilbake til fabrikken for å vente på telefonbeskjed. Formiddagen gikk. Ingen telefon. Ved middagstider slo tanken ned i ham: hvordan går det med betongen? Han åpnet baklokket. Som han hadde fryktet - betongen hadde stivnet! Midt i trommelen var den ennå bevegelig, men den stive massen foran åpningen hindret tømming.

Han kjørte hjem til Meren for å få hjelp av broren. De fikk leid en stor elektrisk slagdrill og gikk løs på massen. I to timer holdt de på. Til ingen nytte. Det eneste som dugde var dynamitt. De fikk tak i noen gubber i grustaket til Einar Kristiansen. Naboene ble varslet om at her ville det bli bråk. De delte hver dynamittgubbe i fire, boret hull og puttet dem inn. Og ut i natten drønnet salve på salve fra trommelens indre. Etter hver salve krabbet de inn for å fjerne bitene. Helt til ut på morgenkvisten holdt de på før bilen var tømt. Det hadde de klart uten skader. Bare et par bulker vitnet om episoden.

Kilde: John W. Jacobsen: På veien i 80 år. Utgitt i 2004.







Artikkel - info 
Sist endret 08.11.2011 Terje Bautz
Opprettet 08.11.2011 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut