Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Spennende bergverkshistorie på Konnerud
I flere perioder i tidsrommet 1729 til 1913 var det gruvedrift på Konnerud. Men driften ble aldri lønnsom, og i ettertid er det lett å si at Konnerudverket aldri skulle ha vært anlagt.


Av Jan I. Thorsen

På Konnerud i Drammen er omtrent hele Konnerudkollen og området rundt perforert av store og små hull, på fagspråket omtalt som gruver og skjerp. Det vitner om at det i tidligere tider har vært en betydelig gruvedrift i det som i dagligtale ble omtalt som Konnerudverket, eller Det Jarlsbergske Sølvhaltige Blye- og Kobber-Verk, som ble det offisielle navnet.
På det meste sysselsatte Konnerudverket rundt 400 mennesker. Det ble bygget boliger, det ble innført sosiale ordninger, og etter hvert kom det kirkegård, skole og kirke.
Nesten konstant mangel på vann, mangel på kull, og uvilje hos bøndene til å levere og frakte tømmer, satte hele tiden kjepper i hjulene for Verket på Konnerud. Dessuten viste det seg etter hvert at forekomstene av drivverdig malm var mindre enn man først hadde håpet på. Det førte til mange nedturer både for eierne av gruvene og for dem som arbeidet der.

1 2

Her lå det 6. pukkverket. Massen vi ser på bildet
kalles after, som er avfallsproduktet fra pukkverkene.
Materialene som vi kan skimte er rester av pukkverket
og har stått her siden 1738.
Klikk for zoom
Foto; Jan I. Thorsen

Søndag 2. oktober 2011 avduket ordføreren i
Drammen, Tore Opedal Hansen et 200-årssted
ved Verkenselva og Hammerdammen på Ekholt
på Konnerud. Stedet ble valgt på grunn av at det
var i dette området hovedanlegget til Konnerudverket
ble drevet med 6 pukkverk, 2 røstehus og en
smeltehytte fra 1738 og til nedleggelsen i 1770.
Klikk bildet for zoom
Foto; Jan I. Thorsen



Håp og tro

Det var ofte håpet og troen på at berget skulle inneholde store verdier som gjorde at noen turde satse penger på bergverksdrift i Norge.

Slik var det sannsynligvis også på Konnerud. Håpet og troen var trolig sterkere enn den økonomiske kompetansen hos investorene. Heldigvis, kan man si, for selv om jakten på sølv, kopper, bly og andre metaller og mineraler ble et pengesluk for mange av dem som satset på gruveeventyret, så hadde satsingen sine positive sider. Et bergverk i drift ga arbeid og inntekter til mange, infrastrukturen i lokalsamfunnet ble bedre, og dermed også leveforholdene for folk flest.

3 4

Denne bygningen på Ekholt var grev Wedel Jarlsbergs
tjenerbolig. Det var for øvrig i dette huset Christen
Hichmann bodde og hvor han tok sitt eget liv i 1789.
Grevens eget bolighus lå like til høyre for tjenerboligen.
Klikk bildet for zoom
Foto; Jan I. Thorsen

I dette området ble de to første pukkverka etablert i
1737-1738. Under afteren kan vi fremdeles se rester
etter deler av gulv og en vannrenne.
Klikk bildet for zoom
Foto; Jan I. Thorsen


Starten
Bergverkseventyret på Konnerud startet for alvor i 1729. Et par år tidligere hadde brødrene Ulrich Friederich og Johan Friederich Cicignon, begge kapteiner i hæren, fått et tips av bonden Christopher Stubberud om at det fantes nedlagte gruver på Konnerud. Allerede i 1646 ble det nemlig gjort et malmfunn på gården Konnerud, innunder Kollen, men prøvene viste at malmen ikke var drivverdig, og driften opphørte.

Brødrene Cicignon hadde suksess i kongens tjeneste, men de hadde også kunnskaper om bergverksdrift. De fikk tatt prøver av malmen på Konnerud. Da prøvene var positive, og brødrene så muligheter for å utvinne sølv, kopper og bly, bestemte de seg for å satse på drift.


5

Da grev Wedel Jarlsberg i 1736 bestemte seg for å flytte hovedanlegget for Konnerudverket fra Selvik i Sande til Ekholt på Konnerud, regulerte han samtidig vannløpene på Konnerud ved å bygge flere damanlegg. Stordammen ble det viktigste damanlegget.

Klikk bildet for zoom

Foto; Jan I. Thorsen

Partisipantskap
Men brødrene trengte kapital. Derfor inviterte de en rekke personer til å delta i et partisipantskap, eller aksjeselskap, som vi ville kalt det i dag. Grev Friderich Anthon Wedel Jarlsberg var en av dem som falt for fristelsen, og han bygde også bolig på Konnerud. Grevens engasjement var meget positivt for Konnerudverket, men i ettertid vet vi at engasjementet på Konnerud ble et nesten bunnløst sluk for grevefamiliens formue.

Den yngste av Cicignon-brødrene, kaptein Johan Friderich var en annen ”hovedaksjonær”. Han la personlig ned et betydelig arbeid i å bygge opp og få i drift Konnerudverket. Han planla bergverket, og han ledet arbeidet med å reise bygninger og tekniske innretninger. I årene 1735 og 1736 var han Verkets første direktør. Uheldigvis for Verket ble han i 1736 utkommandert til å gjøre tjeneste ved garnisonen i Christiansand. Dermed mistet Verket en av sine grunnleggere og samtidig en dyktig administrator. Det skulle svekke Verket.
Omtrent samtidig kom greven i konflikt med de andre partisipantene, som endte med at greven kjøpte ut de øvrige og til slutt overtok Konnerudverket alene.


6 Her ser vi inngangen til hovedstollen, Wedelseie stoll. Lokalhistoriker Øivind Juul Nilsen i forgrunnen. Wedelseie stoll ble drevet inn allerede i 1735 for å føre ut malm fra sjaktene inne i gruva. Dette ble gjort helt frem til siste driftsperiode 1905-1913.

Klikk bildet for zoom

Foto; Jan I. Thorsen

Greven overtar

Allerede på denne tiden, i 1736, hadde enkelte begynt å miste troen på at Konnerudverket ville gi det store økonomiske utbyttet. Til nå hadde utgiftene vært større enn inntektene. Da greven innbød til nytt partisipantskap, var responsen så liten at greven i praksis fremdeles var eneeier. Men greven hadde fortsatt stor tro på Verket. Derfor gjorde han noen viktige grep.

I 1737 ansatte han tyske bergmenn med stor kompetanse på bergverksdrift. Sammen med koner og barn var det rundt 80 personer som da bosatte seg på Konnerud.

Det kanskje viktigste grepet greven gjorde var å flytte hovedanlegget fra Selvik i Sande til Ekholt på Konnerud. Fra starten i 1729 ble nemlig all malmen som ble tatt ut av gruvene på Konnerud transportert til Selvik, der den ble knust og vasket. Der var det rikelig med vann. Men den forholdsvis lange transporten på en dårlig kjerrevei var en kostbar affære. Greven besluttet derfor at han ville regulere vannløpene på Konnerud ved å bygge Dalemyrdammen, Stubberuddammen og Stordammen. Dermed regnet han med å ha nok vann til å drive Verket i området rundt disse damanleggene og langs Verkenselva.
Optimistisk satte han i gang med å bygge malmknuseri, vaskeri og smelteovn. Etter hvert ble det anlagt seks pukkverk i området. Men uhellet fulgte Verket, og i flere år var det tørkesomre slik at vannmangel hindret maksimal drift. Dessuten greide ikke gruvene å levere nok malm til å holde pukkverkene og smeltehytta i full drift. Det var bare i 1745 at samtlige seks pukkverk var i drift samtidig.

22. september 1738 døde den engasjerte grev Friderich Anthon Wedel Jarlsberg på Konnerud, samme høst som den første smeltingen ble foretatt på Konnerud.

7 Theys stoll. Stollen, som går under Hagbart Kyllandsvei, ble påbegynt i 1912 og inndrevet 70,7 meter. I 1913 ble stollen fortsatt slik at det gjenstod 50 meter til dagarbeidene på Løvåsjordet.

Klikk bildet for zoom

Foto; Jan I. Thorsen


Begynnelsen på slutten

Den nye greven, Friederich Christian Otto Wedel Jarlsberg overtok som eier av Verket etter sin fars død, og han gjorde et tappert forsøk på å holde driften i gang. Men etter hvert mistet han troen på at gruvedriften noen gang ville være regningssvarlig, og han besluttet seg for å selge. I 1748 forsøkte han å selge Verket til kong Frederik 5., men kongen avslo.

I 1751 solgte greven Verket til et nytt partisipantskap. Men selv med ny, frisk kapital, en dyktig direktør i kammerråd Joachim Hagerup, og en betydelig opprustning av Verket, så ble driften likevel aldri lønnsom.

Fra 1766 og fram til 1770 gikk driften på nødbluss. Og i oktober 1770 ble Konnerudverket nedlagt, og greven overtok nok en gang. Til da var det i perioden 1736-1770 utvunnet vel 600 tonn bly, cirka 7 tonn sølv og vel 38 tonn kopper. I 1777 ble Konnerudverket solgt på offentlig auksjon. Dermed var cirka 40 års gruvedrift på Konnerud slutt.


8

Kontaktstollen (t.v. i bildet) ble drevet inn fra Baklia i siste driftsperiode 1905-1913. I dette området har stiftelsen Konnerudverket lagt ned mye dugnadsarbeid, blant annet ved å bygge opp et gruvemuseum.

Klikk bildet for zoom

Foto; Jan I. Thorsen

Infrastrukturen

Som nevnt skapte Konnerudverket mange arbeidsplasser. På det meste jobbet rundt 400 personer i gruvene. Og da Verket samlet sin virksomhet på Konnerud i 1738, bodde det rundt 100 familier i området.

Etter hvert tvang det seg fram behov for skolegang for barna til verksarbeiderne og unge som jobbet i gruvene. I den første tiden foregikk undervisningen i pukkverkene etter at de unge hadde sittet og pukket hele dagen. Her fikk de litt undervisning i matematikk, skriving, lesing og ikke minst kristendomskunnskap. I 1747 fikk greven etablert skole, med eget skolehus og med Rasmus Hansen som den første skolelæreren. Det er omtrent på samme sted Konnerud skole ligger i dag.

Arbeidet i gruvene var hardt arbeid, samtidig som de inneholdt forurenset luft. Det resulterte i mye sykdom og mange dødsfall, ikke minst blant de tyske bergmennene som i tillegg hadde problemer med det norske klimaet. Verkslegen var derfor en viktig person i gruvesamfunnet.
I 1737 fikk greven innvilget et ønske om å få anlagt en kirkegård på Konnerud. Bakgrunnen var at det da ble kortere vei for arbeiderne som skulle følge en avdød kollega til graven, og de kunne gå tilbake til arbeidet etter begravelsen. Før 1737 måtte man helt ut til Skoger gamle kirke for å få begravd en avdød, og det tok hele arbeidsdagen for gruvearbeiderne som deltok i gravfølget. Kirke fikk man imidlertid ikke på Konnerud før i 1760.

Konnerudverket hadde også sin egen trygdeordning, som ble kalt Knappskattkassen. Den ble hovedsakelig finansiert gjennom innskudd fra Verket og trekk i arbeidernes lønn.

9

Bøndene i Konnerud-området hadde plikt til å levere og frakte tømmer til Konnerudverket. Det var det stor uvilje imot, ikke minst fordi bøndene fikk bedre betalt hos tømmerhandlerne nede i byen. (Illustrasjonsfoto)

Klikk postkortet for zoom



Hickmann-perioden

Under auksjonen i 1777 fikk Christen Hichmann tilslaget på vassdraget med Verkets dammer, inkludert en stor jordeiendom med flere bolighus og uthus. Han satset ikke på gruvedrift, men på annen industrivirksomhet. Ved å utnytte vassdraget bygde han sagbruk, støperier, spikerverk, teglverk og møller, og på det meste hadde han 376 personer i arbeid. Men Hichmann vokste trolig for fort, og etter bare 12 år, i 1789, ble han slått konkurs. Like etter tok han sitt eget liv.

Under de senere eierne, Claus Nicolaj Schavenius og Peder von Cappelen, ble det drevet en del industri i mindre målestokk.



De siste periodene

Gruvedrift ble det ikke igjen før i 1851. Da forsøkte det engelske firma Pinto Perez seg. De holdt ut i vel ett år. I 1866 var et nytt engelsk handelshus, Dillwyn & Co., på plass på Konnerud. Denne gang var det sinkblende som var interessant. Dillwyn gjorde betydelige investeringer og drev etter datidens moderne metoder, med dampkraft, og de knuste og vasket malmen nede ved Pukerud. Det var i denne perioden kjerraten ble bygd, skinnebanen fra Konnerudkollen som gikk i rett linje ned til Pukerud.

Men heller ikke denne gang ble gruvedriften noen stor butikk for eierne. Da driften ble nedlagt etter ni år, i 1875, viste regnskapsbøkene overskudd kun i årene 1867 og 1868.

30 år skulle det gå før et nytt selskap turde forsøke seg på gruvedrift på Konnerud. I 1905 satset det belgiske firmaet Mines de Jarlsberg friskt. De la om kjerraten til taubane, slo inn Kontaktstollen fra Baklia, nesten 500 meter inn i fjellet, med gjennomslag til de gamle gruvene. Dermed kunne malmen tas ut nede i stedet for å måtte ”heises” opp, slik det var gjort i de tidligere driftsperiodene. Dessuten bygde de vaskeriet, som stod ferdig i 1913. Alt lå klart for ny stordrift på Konnerud. Men samtidig var pengene brukt opp, og firmaet ble slått konkurs. Dermed var det definitivt slutt på gruveeventyret på Konnerud.


Stiftelsen

I dag er det stiftelsen Konnerudverket som eier Konnerudgruvene. Stiftelsen står for restaureringen og gjenoppbyggingen av gruvene og anleggsområdet rundt. Det er lagt ned en stor kulturhistorisk dugnad, blant annet for å bygge opp et museum rundt Konnerudgruvene og gjøre gruvene tilgjengelige for allmenheten.

Kilder:

* Samtaler med lokalhistoriker Øivind Juul Nilsen
* Erland Thoresen og Gerhard Faye: Beskrivelse over Det Jarlsbergske Sölvhaltige Blye- og Kobber-Verk. Grøndahl & Søn Forlag A/S, 1979
* Hans Strøm: Beskrivelse over Eger Præstegjæld, Grændahl & Søn Forlag A/S, 1980
* Karin Pihl: Konnerudgrubene, Byplankontoret i Drammen, 1976
*Erik Bjørløw-Larsen og Jo. Sellæg: KonnerudVerket, Bergverket i Drammen, Brakar, 2002
* Odd Halsen: Konnerudgruvene ved Drammen, artikkel

Artikkel - info 
Sist endret 13.03.2013 Kjell Erik Sønsterud
Opprettet 17.10.2011 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut