Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Norderhov prestegård
Norderhov prestegård ligger på tung historisk grunn. Kulturlandskapet, kirken og bygningene gir rammen om dramatiske hendelser i norsk historie, den gang da prestefruen Anna Colbjørnsdatter Ramus holdt hodet kaldt og iscenesatte et avgjørende drama under krigshandlingene i 1716.


Av Einar Sørensen

Lorentzens stikk av de svenske offiserene, spradende omkring i prestegårdens store stue med sine lite innbydende karaktertrekk, tjente sin tids nasjons- og heltebygging. Fortsatt setter prestegårdens rødmalte hovedbygning den visuelle rammen for disse hendelser, dramatisk og svær, med den utstikkende takflaten som ikke passer til denne delen av bygningen, men likevel gir et dramatisk særpreg. Det skal ikke mye bygningskyndighet til for å se at her er to forskjellige bygninger skjøtt sammen under samme tak: Den søndre bygningen med ”Svenskestuen” bestå av ett stort rom i hver etasje og en bred svalgang tvers gjennom bygningen. Den nordre halvdelen som grenser mot svalgangen er bredere, - derav takutstikket - og har to rom i bredden. På vestsiden har bygningen en stor påbygning i to etasjer fra 1892, og her diskret tilbaketrukket på baksiden holder museets administrasjon til i dag. Hvordan gamle tømmerbygninger kan romme og formidle historisk stemning, det forstår man inne i den store stuen mellom tømmerveggene. For det var vel i denne stuen svenskene ble traktert i 1716?

På østre side i vinkel med hovedbygningen ligger en rar liten toetasjes bygning på en høy kjeller som ser enda eldre ut. På mønespissen satt tidligere en middelaldersk vindfløy som en gang på 1200-tallet hadde prydet stevnen på et leidangskip! Den originale fløyen er for lengst plukket ned av antikvariske myndigheter. Huset lyder det fantasifulle navnet ”Munkestuen”. Kan dette navnet bety at huset engang var bygget og bebodd av munker? - Er det i så fall eldre enn reformasjonen i 1536?

1

Flyfoto over Norderhov prestegård fra 1950-årene (Widerøe). Hovedbygningen midt på bilde med fløyen fra 1892 og Munkestuen i vinkel til venstre. Uthusanlegget og haven var fortsatt intakt på dette tidspunkt. Foto Buskerud fylkesfotoarkiv.


Undersøkelser om bygningenes alder:

For å få visshet en gang for alle hvor gamle bygningene på Norderhov prestegård er og hvordan gården tidligere var bebygd, ble det igangsatt to parallelle undersøkelser: Undertegnede tok den ene: Å søke opplysninger om bebyggelsen i eldre skriftlige kilder som kan tidfeste byggevirksomheten. Kildedekningen er vanligvis god når det gjelder prestegårdene, hvor det ved hvert presteskifte ble avhold besiktigelse, eller mer presist, to adskilte besiktigelser eller synsforretninger, én forretning som tok for seg husene som sognets allmue var forpliktet til å holde ved like, og én over den bygningsmasse som presten eller hans arvinger hadde ansvaret for. I prinsippet skulle slike rettsforhandlinger innføres i sorenskriverens protokoll (tingboka). Men dette er i teorien: I virkeligheten ble det ikke alltid gjort, protokoller kan dessuten være tapt eller også mangle register slik at det i praksis kan være umulig å lete dem opp.

Etter at denne kildeundersøkelsen var avsluttet, bestilte museet en årringsundersøkelse (dendrokronologi) av de to bygningene. Dendrokronologisk metode baserer seg på måling av tømmerets årringstykkelse som varierer etter gode og dårlige vekstsesonger. Siden slike svingninger sammenfaller i store områder, kan målingene fra ett hus sammenlignes med en ”normalkurve” og tømmerstokkens alder fastslås. Utgangspunktet for en slik normalkurve er data fra tømmer som helt sikkert og uten tvil lar seg tidfeste. I dag eksisterer en godt utbygd årringskurve for furutømmer langt tilbake i tid og helt frem til i dag. Dataprogrammer kan avtegne de større svingningene over mange tiår. Resultatet som gis er fellingsåret for tømmerstokken, vel og merke hvis stokken lar seg måle helt ut til barkkant. Ellers kan bare den ytterste årringen tidfestes. Har man tilgang til rikelig med tømmer i et hus gir metoden en 100% sikker avlesning av fellingsåret for hver av stokkene. Ved å kontrollere flere stokker i samme hus, kan man dessuten avlese om hver etasje har forskjellig alder, og man kan registrere når de nederste og øverste stokkene er skiftet ut under reparasjoner. Dendrokronologisk metode er krevende og langt fra gratis. I Norge gjøres arbeidet av Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU).

På Norderhov prestegård ga målingene av en mengde stokker avklarende svar på når alle deler av bygningene var oppført. Likevel kan metoden bare fortelle om bygninger og bygningsdeler som fortsatt eksisterer. Den sier lite om hus som er blitt borte og om bebyggelsesmønsteret som en gang fantes. Samlet gir disse metodene på hver sin måte ny og sikrere kunnskap om Norderhov prestegård.

2 Gammelt postkort viser inngangen til tunet og haven. Buskerud fylkesfotoarkiv

Grunnleggelsen av prestegården:

Før-reformatoriske katolske presteboliger på landet vet vi lite om. De katolske prestene før reformasjonen levde i sølibat (offisielt), uten familie, men hadde en mektig kirkeorganisasjon i ryggen. For de reformerte lutherske prestene ble prestegårdene deres viktigste økonomiske basis. De praktiserte intet sølibat, tvert imot – for ut fra forestillingene om husholdet skulle prestefamiliene innstifte en slags bibelsk modellfamilie der de produserte horder med avkom. Det var i 1570-årene at prestene på Ringerike fikk overta Nordre Norderhov ved kongelig makeskifte noe som antagelig førte til en utvidelse av gården. Det kan se ut som om prestegården da ble flyttet og reetablert på den nåværende tomten. I en bjelke i kjelleren under ”Munkestuen” er innrisset årstallet ”1573”. Hele 34 årringsprøver ble tatt i huset, og det viste seg mulig å finne stokker i kjelleren som enten var gjenbrukt eller skrev seg fra det eldre huset. Bjelkene var hugget 1562-63 og 1571-72. Dette stemmer med dateringen på bjelken og kan indikere at bygningen enten ble bygd på det tidspunkt med gjenbruk av eldre tømmer eller ble flyttet fra det eldste gårdstunet på Søndre Norderhov. Vissheten om at huset hadde en forhistorie langt bakover i tid kan ha foranlediget benevnelsen munkestue – for i luthersk tid var folk frenetisk opptatt av munkelivets besynderligheter! Den ”papistiske tid” før reformasjonen sto som noe fjernt og eksotisk. Folk grøsset og ristet på hodet, men hadde også beundring for denne fortiden. Tømmeret i bygningens første etasje er derimot felt i tidsrommet 1707-12, og i annen etasje er det enda yngre, felt mellom 1763-1766. Dette tyder på at husets første etasje ble fornyet med nytt tømmer omkring 1712. Det var i sogneprest Jonas Ramus’ tid og rett før svenskene kom.

3

”Munkestuen” på østre side har årstallet ”1573” på en bjelke i kjelleren. Foto Riksantikvarens arkiv.


Hva skriftlige kilder forteller:

Den eldste bevarte synsforretning er fra 1684 og er kun et fragment der mye av teksten er revet ut. På dette tidspunkt benevnes vår munkestue som gårdens ”borgstue”, som var det ene av husene som allmuen etter loven var forpliktet til å holde. I 1728 får vi vite at huset rommet kun én etasje som innholdt dagligstue og kjøkken, altså prestens daglige leilighet. Kjelleren under besto av to små rom. Den indre murte delen var da vinkjeller som allmuen var forpliktet til å holde fordi altervinen måtte oppbevares lenge på gården på grunn av den besværlige transporten. Huset sto uten bordkledning, men var dekket med svalganger på to sider. Antagelig fantes en lav loftsetasje over første etasje. Etter sogneprest Schnitlers overtagelse i 1765, fikk huset den nåværende høyere overetasjen, slik også årringsdateringene bekrefter. Men hvis dette huset var prestens bolig, hva så med den store røde hovedbygningen?

4

Oppmåling fra 1923 viser hovedbygningen som består av to hus, svenskestua og prestebygningen mot nord. Riksantikvarens arkiv.


Herrekammeret:

Gårdens andre sentrale bygning, som allmuen var forpliktet til å holde, var herrekammeret. Det var her øvrighet og biskop skulle innkvarteres og trakteres når de var på besøk. I kallsboken skriver sogneprest Jonas Ramus, fru Anna Colbiørnsdatters lærde ektemann, at prestegården ”haver sin borrestue, herremag og stald som bøndene tilkommer at holde ved lige”. Fragmentet fra 1684 omtaler ”herremakket med svalganger omkring” som de måtte repareres. Nå er gårdens ”herrekammer” omtalt i en åstedsprosess helt tilbake i 1614. Endelig viser årringsdateringer at tømmeret i svenskestua er felt helt tilbake i 1635. Dermed kan vi bekrefte at svenskestua sto her da svenskene var her i 1716. Samtidig får vi bekreftet at den etterfulgte en eldre herrekammerbygning som sto på sin plass i 1614 og formodentlig gitt tilbake til prestegårdens grunnleggelse i 1570, om ikke også den var flyttet hit. I 1635 da nåværende bygg ble oppført.

5

Et stikk i Børnenes Blad 1866 viser de tilbygde hus: Bryggerhuset og Prestens sengkammer på nordre ende av hovedbygningens (Prestebygningens) gavlvegg som skimtes i bakgrunnen. Munkestuen til venstre ses uten bordkledning.


Den nye hus: Prestebygningen:

I en lang periode fra Jonas Ramus overtok prestegården i 1690 og til hans sønn og etterførlger i kallet Daniel Ramus døde i 1727, tilhørte gården samme slekt. Ingen av synsforretningene som ble avholdt i tidsrommet er derimot bevart. Vi kjenner datoen for disse, men de er ikke innført i protokollen. Først i 1728, da Hans Rosing overtok som ny sogneprest til Norderhov er det bevart en synsforretning. Uheldigvis for oss kom partene, Rosing og representantene for Daniel Ramus’ dødsbo – frontet av den gamle presteenke Anna Colbiørnsdatter – raskt til enighet og kansellerte videre rettsforføyning med synsforretningen. Munkestuen var fortsatt i 1728 prestefamiliens daglige bolighus. Gamle Jonas Ramus hadde gjort store reparasjoner, jevnfør årringsdateringen av 2. etasje til 1712, men bygningen hadde fortsatt torvtak! Det fremkommer i en annen sammenheng at huset var tilbygd på østsiden av en gammel drengestue som først ble revet i 1850. Det fins ingen bilder av denne.

Om herrekammer-bygningen med svenskestuen får vi kun vite at det var svalganger ”omkring” huset og at det var store vedlikeholdsmangler. Huset som rommet svenskestuen besto ennå kun av hovedbygningens søndre halvdel. Det hadde en annen etasje med en sal og en gang utenfor. Da svenskene kom hit i 1716 fantes altså kun disse to bygningene, samt et bryggerhus på nordsiden mot ladegården.

6

En tegning av hovedbygningen fra sørsiden fra 1833 viser utbygget mot vest, ”Mellomkammeret”. Bygget ser ut til å være like gammelt som Prestebygnbingen, altså fra 1729.
Buskerud fylkesfotoarkiv
.


Nye koster feier best. Rett etter sogneprest Rosings overtakelse får vi vite at han hadde innkalt allmuen for å gjøre en deal med dem: Istedenfor å legge store ressurser i borgstuen, ble allmuen tilbudt å ”giøre hannem en anden borrestue med Heremack”. Allmuen skulle fratas ansvaret for borgestuen (munkestuen) og presten overføre sin leilighet til herrekammerbygningen (svenskestuehuset). Istedenfor å taksere mangler og fordele ansvar, skulle allmuen i sognet og de tre annekser skillinge sammen hver 2 riksdaler 1 ort pr fullgård osv til et byggefond som Hans Rosing fritt kunne benytte. Presten overtok det fulle åbotsansvaret for den gamle borgstuen (munkestuen) når bare bøndene kjørte frem bygningstømmeret. Rosing skulle dessuten legge 20 riksdaler på bordet for å kjøpe ut et mindre hus, formodentlig bryggerhuset, som sogneprest Jonas Ramus hadde bygget, formodentlig på tomten som snart kom til å romme nordre halvdel av hovedbygningen. Resultatet av denne smarte operasjon kan avleses i den neste synsforretning som fant sted i 1765. Straks Hans Rosing hadde fått sine fullmakter i orden i 1728 gikk han i gang med sin store byggevirksomhet: Blyglassvinduene i svenskestuen ble byttet til tresprossevinduer, svalgangen utenfor fjernet. Så ble en ny stor bygning – hovedbygningens nordre halvdel - oppført. Årringsdateringen av hovedbygningens nordre halvdel viser at tømmeret til begge etasjer ble felt i 1729. Den nye bygningen benevnes i kildene som Prestebygningen og innholdt fire rom i hver etasje. Hans Rosing hadde nå fått det som han ville: Alle boligrom var samlet under ett tak og i én stor hovedbygning, der allmuen sto ansvarlig for vedlikeholdet. Svenskestuen ble heretter gårdens borgstue, og salen ovenpå ble herrekammer. Istedenfor to hus av forskjellig form og størrelse, ble funksjonene til to rom i samme bygning. Huset fikk tegltak og malt bordkledning. Den gamle borgstuen, munkestuen, var heretter prestens eiendom.

7 8

Grunnplan av hovedbygningens første etasje
omkring 1820 med dens tilbygde deler inntegnet.
Forfatteren.

Grunnplan av hovedbygningens annen etasje 1820
med tilbygde deler inntegnet.
Forfatteren.


Den neste synsforretningen fant sted i 1742-43 ved skiftet mellom Rosing og den nye påtroppende sogneprest Peter Nyrop. Men de paginerte sidene som omhandler akkurat denne forretningen er revet ut av tingboken! Men årringsdateringen kommer oss til hjelp ved å fortelle at tømmeret i 2. etasje over svenskestua er hugget i 1745. Det betyr at herrekammerets 2. etasje fra 1635 nå var modent for fornyelse og at Nyrops få år etter sin overtakelse iverksatte arbeidet.

Først i 1765 bringer protokollen en nøye gjennomgang av hele hovedbygningen i dens lengde av 26 meter. Prestebygningen rommet dagligstue og spisekammer mot gårdsrommet og med kjøkken og kammer for husholdersken innenfor. Ovenpå var det studerkammer, sengkammer og kledekammer og kammer over kjøkkenet. Svenskestuen fungerte da som husets storstue. Men dette var langt fra alt, for Prestebygningen hadde flere tilbygde deler som årringsundersøkelsen ikke røper noe om:

Under et pulttak på husets nordside lå bryggerhuset med bakerovn og bryggepanne. Bryggerhuset var like gammelt som Prestebygningen og hadde dør til kjøkkenkammeret. Over bryggerhuset hadde Nyrop anlagt et lavt overbygg. Bryggerhuset ble revet og gjenoppført med nytt tømmer av sogneprest Borchgrevink (1793-1819), og hans gjenoppførte bygg kan ses på et stikk fra 1866. Inntil bryggerhuset, på dets vestre side, fantes to små gamle hus, en melkebu (til å sette melk til surning) og et hus til å sette bøtter og spann i. Her anla Borchgrevink et nytt hus som ble kalt ”Præstens sengkammer”. Dermed ble de fire værelsene nede i Prestebygningen utvidet med et stort paradesengkammer. Ovenpå var det en gang til rommet over bryggerhuset.

9 Uthusene med vognskjul og vedbod.
Buskerud fylkesfotoarkiv

Men midt på husets vestre side fantes et enda større tilbygg som også ble oppført samtidig med Prestebygningen: Det var ”Mellomkammeret”. Etter en detaljert tegning fra 1833 var Mellomkammerfløyen 10 meter lang, altså bare litt kortere enn det nåværende bygget på samme sted fra 1892. Helt frem til 1820 hadde Mellomkammeret gamle blyglassvinduer i behold, og disse blyglassvinduene var utvilsomt de gamle vinduene fra Svenskestuehuset som nå fikk forlenget liv på husets mindre synlige bakside. Inngangen til Mellomkammerfløyen var fra en dør innerst i den brede gangen mellom Svenskestuen og Prestebygningen. Døråpningen er der fortsatt. Mellomkammeret rommet en stor stue og to kamre (barneværelser?) ytterst. Ovenpå var det to kamre med en gang utenfor med privet. Alt tyder på at disse rom var prestefamiliens daglige boligrom. Huset hadde dessuten kjeller, noe den øvrige bygningen manglet. Når disse opplysningene kompletterer bildet ser vi at hovedbygningen var en del større enn hva som nå er bevart. Presteboligen rådet over hele 10 værelser i første etasje og 9 rom ovenpå, sentrert omkring den store forstuegangen i hver etasje. Mot tunsiden lå tre stasrom på rekke i hver etasje. De daglige beboelsesrommene ble samlet mot baksiden med innvendig dørforbindelse og omkring et bakre gårdsrom som førte videre ut i trehaven på nedsiden.

Anlegget av det nåværende tilbygget, anlagt av prost Færden og ferdigstilt i 1892 - for øvrig tegnet av den kjente kirkearkitekt Jacob Wilhelm Nordan – medførte egentlig kun en fornyelse av de eldre værelser på denne siden. Nybygget fikk en veranda ut mot urtehaven på sørsiden. Haven var like gammel som prestegården og besto av en mønsterklipt utrehave nærmest hovedbygningen med en frukthave nedenfor. I tillegg ble det anlagt en stor trehave nede på flaten på vestre side av gården. I 1820 fantes et lysthus i haven. Prestene var aktive havedyrkere.

10

Amatørmaleri fra 1851 signert M. Stroin viser kirken, prestegården og sognets kornmagasin.


Norderhovs ladegård:

Hoveddelen av prestegårdens bygningsmasse inngikk i ladegården og dannet en hesteskoformet krans av laftehus av forskjellig form og størrelse med skigarder mellom husene. Med unntak av stallen, var det prestens ansvar å besørge vedlikeholdet. Ladegården var helt lukket. Helt til drengestua ble revet 1850 var eneste adkomst gjennom porten mellom Prestebygningen og Munkestuen. Nå fikk ladegården en egen innkjørsel fra øst. De mange uthusene ble av og til fornyet og ofte reparert. Likevel tyder det på at den gamle 9-veggede låven med fire løer og to treskelåver, som lå der i 1765, ennå eksisterte i 1923 da den ble revet uten noen som helst dokumentasjon. Fjøset innholdt tre rom og måtte tas ned hvert førtiende år og gjenoppføres med nytt tømmer. Det nyeste fjøset fra 1820 rommet 36 båser. Stallen, som var allmuens ansvar, var alltid i bedre stand enn de øvrige uthusene. Det fantes alltid to stabbur på gården, fordi man tok vare på det gamle når det var kassert. Sogneprest Nyrop bygget et nytt stort stabbur (1743-65); i 1793 fikk det ny overetasje. Trolig er det dette buret som fortsatt står der. Samme Nyrop eide dessuten en privat ”spritgaard” som lå ved gåsehaven. Han synes å ha vært en foretaksom mann.

Artikkel - info 
Sist endret 29.08.2011 Terje Bautz
Opprettet 29.08.2011 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut