Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Prestegårdene i Buskerud
Prestegårdene i Buskerud har alltid fungert som viktige steder. De ligger sentralt i bygda, nær opp til sognekirken i det mest fruktbare området. Gårdene var modeller for gårdsdrift, byggeskikk og innredningskultur, og de var formidlingssteder for hva som skjedde i verden utenfor.


Av Einar Sørensen

Prestegårdene og deres beboere sto for kontinuitet, men de var også viktige utprøvere og spredere av nye impulser og kunnskaper. Prestegårdene var alltid store gårder, vurdert etter de lokale forutsetningene, og her ble nye dyrkningsmåter, dyreraser og andre påfunn gjerne utprøvd og introdusert først. ”Potetprestenes” introduksjon av poteten som næringsmiddel er et kjent eksempel på dette forhold. Prestegårdene var dessuten bolig for kondisjonerte familier som dyrket litterære sysler og ofte vitenskap. På prestegårdene tok embetsfolk og ressurspersoner inn til overnatting når de reiste forbi. På prestegården ville den tilreisende finne en kultivert have med eksotiske planter og trær, urter, frukttrær og bærbusker, kanskje det eneste stedet i bygda. Også råd mot sykdommer kunne man få her. Det var ikke bare sognepresten som utøvet sine kunnskaper, men i like stor grad prestefruen, noe Hanna Winsnes’ mange skrifter vitner om. Sogneprest Jacob Nicolai Wilses prestegård på Eidsberg ble et godt eksempel på prestegården som modell og mønsterbruk.

Prestegårdene var ikke odelsgårder som andre gårder der investeringer kom etterslekten til gode, men derimot embetsgårder som sognepresten disponerte i sin embetstid og som gikk over til etterfølgeren i kallet. Sogneprestene på landet hadde boplikt på prestegården. Siden middelalderen var prestens gård fritatt for skatter. Gårdenes avkastning utgjorde prestens viktigste avlønning. Det hendte at prestegården de facto gikk i arv til neste generasjon ved at enken giftet seg på ny, samtidig som en sønn fikk prestekallet. Det var bygdeallmuen som hadde ansvaret for både kirken og prestegården. Etter kirkesalget i 1720-årene kom private inn som eiere av kirkene.

Alstadhaug Alstadhaug prestegård, Nord-Trøndelag. Gammelt tresnitt.

Etter eldgammel sedvane, nedskrevet i Kirkeordinansen av 1607 var allmuen i sognet forpliktet til å bygge og vedlikeholde for presten et ”herrekammer”, en ”borgstue” og en stall. Alle de øvrige av hus og innretninger på gården måtte presten selv stå ansvarlig for, og ved hvert skifte i stillingen ble det avhold befaring og gitt en vurdering av hvor mye av vedlikeholdet som presten hadde forsømt under sin embetstid. Dette skjedde når presten flyttet til nytt kall eller når han døde. Hvis han hadde foretatt unødvendige investeringer, var han avhengig av at etterkommeren kjøpte ham ut, og forsømmelser måtte erstattes. De eldgamle betegnelsene herrekammer og borgstue går utvilsomt tilbake på allmuens plikter til å gi fri skyss til konge og adel. Prestegårdene skulle gi husly og proviant til embetsfolk på reise og spesielt til biskopen når han kom på visitas: Han tok da inn på herrekammeret, og hans reisefølge ble traktert i borgstuen. Stallen var for hestene de brakte med seg. For en bygningsinteressert er det interessant å registrere hvordan lovens bokstav og eldgamle formuleringer ble fortolket, forstått og praktisert på de enkelte steder, for overalt ønsket prestene seg en mest mulig moderne og bekvem gård. Presten sto fritt til å legge ut jord til husmannsplasser samt å utnytte gårdenes tilliggende ”herligheter”, skoger, fiskeplasser og utmark.

Fjelberg prestegård Sunnhordland Fjelberg prestegård i Sunnhordland er et godt eksempel på samspillet mellom stedet, naturen, kirken og gården

I tillegg til prestegårdene fantes også kapellangårder; det kunne være gårder som ble brukt av kapellanen for en annekskirke, og ofte ble de anvendt som enkeseter, dit en enke flyttet etter å ha fått bo på prestegården ”nådesåret” ut etter mannen død. Disse gårdene var ikke lovregulert på samme måte som prestegårdene, men forholdene lokalt ble regulert slik man fant det mest hensiktsmessig.

De fleste prestegårdene har bevart gammel bebyggelse, og lenge var prestegårdene betraktet som likeverdige med fredede anlegg. Prestegårdene ble overalt også bebodd av presten og hans familie. Men i nyere tid er det mange steder bygget nye eneboliger for prestene, for nåtidens prester er sjelden gårdbrukere. De gamle gårdene ble snart fraflyttet. Nå er prestene lønnsmottakere, og prestegårdene søkes bortforpaktet eller solgt. En del bygninger er blitt fredet etter kulturminneloven, men mange er gått til grunne. Opplysningsvesenet legger for tiden ut prestegårder til salg. Hittil er 121 prestegårder over hele landet solgt; 79 gårdsbruk gjenstår.

Riddervold Østre Gausdal. Østre Gausdal prestegård, Riddervold rommer en kjempestor bygning som viser prestegårdene på sitt mest ambisiøse

HER kan du lese om Norderhov prestegård

Artikkel - info 
Sist endret 12.09.2011 Terje Bautz
Opprettet 22.08.2011 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut