Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Stor-oksen og gjetergutten

Er enkelte dyr klokere enn vi tror?



Av Egil Torgersen

En gammel mann fortalte meg en gang om en opplevelse i sin barndom i 1862:

-Jeg var sju år gammel, og måtte ut for å gjete en stor buskap. Foreldrene mine var husmannsfolk og barneflokken var stor. Så det var ingen annen råd. Mor var engstelig og ga meg streng beskjed om at jeg for all del aldri måtte la den store dyreflokken gå fra meg der inne blant skog og fjell. Blir det vanskelig får du tre armen innom klaven på bjelle-kua, og slenge med så godt du kan, sa hun…

En dag ut på sommeren kom med ekstra varmt og fint vær. Dyrene holdt seg rolige, og jeg kjedet meg. Med i flokken var en kjempestor og godmodig okse. Han var konge blant kyrene, og rugget rundt og inspiserte. Jeg var litt skøyeraktig og fant på at jeg ville erte han litt, og stakk en kjepp borti beina hans. Hver gang sparket han bakut og så litt snodig ut, til stor moro for meg. Men etter en stund ble han tydelig irritert. Så olmt på meg, og gravde i bakken med frembeina så lyng og jord føyk.

Da ble jeg så redd at jeg tok tilflukt opp på en stor stein i nærheten. Nå var storoksen vred og begynte å patruljere rundt steinen. Bestemt på at der skulle jeg sitte.

Tiden gikk og kyr og kalver begynte å bevege seg mot andre beiteområder. Men oksen fortsatte og vokte på meg. Da ble jeg redd for alvor. Ikke minst med tanke på at jeg kunne få både skjenn og juling for å ha mistet kontakten med buskapen. Til slutt begynte jeg å strigråte, men ”kongen” sto på sitt, jeg måtte sitte på steinen som straff for mobbingen min.

Til slutt ruslet han litt unna, og jeg vågde meg forsiktig ned og bortover mot vokteren min. Han sto helt i ro og så på meg. Jo, jeg var nok tilgitt. Vi begynte å vandre ved siden av hverandre. Jeg visste ikke hvor buskapen var dratt. Men det gjorde oksen. Etter en drøy marsj fant vi dyrene igjen. Nå var dagen på hell, og jeg begynte så smått å lokke og gå i retning der jeg trodde setra lå. Ingen ville følge etter meg. Så gikk jeg bort til oksen, tok tak i neseringen hans for å få han med meg. Men nei. Jeg fortsatte å dra i neseringen for å gå i retningen jeg ville. Da skjedde det. Oksen bråsnudde og begynte å gå i helt motsatt retning. Motvillig måtte jeg følge etter. Så gikk vi da ved siden av hverandre, oksen og jeg gjennom duftende sommerskog. Det ble en lang marsj med buskapen på lang rekke bak oss. Plutselig kom seterhusene til syne, og jeg måtte innse at oksen hadde hatt rett.

-Det var den dagen da storoksen lærte meg å ha respekt for dyrene, og det glemmer jeg aldri, sluttet den gamle mannen med et tankefullt blikk mot en gyllen solnedgang bak mørke fjell.

Artikkel - info 
Sist endret 06.06.2011 Terje Bautz
Opprettet 06.06.2011 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut