Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Pilegrimsleder, Olav den Hellige og Bønsnes kirken.
I 1995 ble det med bistand fra Direktoratet for naturforvaltning og Riksantikvaren gjenskapt en pilegrimsled fra Oslo via Bønsnes til Lillehammer og videre til Trondheim. Trasévalget utløste en diskusjon om det virkelig var historisk dekning for en pilegrimsled om Bønsnes. I 2001 resulterte dette i åpningen av en ny del av pilegrimsleden Oslo - Trondheim via Groruddalen, Ullensaker, Hamar og Lillehammer. Artikkelen går nærmere inn på hva ulike kilder forteller om pilegrimsleder.


Av Bjørn Geirr Harsson

En pilegrim er en person som av religiøse årsaker foretar en reise til et sted som i vedkommendes religion oppfattes som hellig. Fenomenet er kjent fra flere religioner. Innen enkelte religioner, som islam og bahai, blir det regnet som en plikt for de troende minst en gang i livet å oppsøke de helligste stedene. For de kristne var målet for pilegrimsferden opprinnelig knyttet til Jesus liv og død. Men i middelalderen fikk man efter hvert mange mål for pilegrimene på grunn av katolisismens dyrkelse av helgener og relikvier. De mest kjente ble apostelen Peters grav i Roma, graven til apostelen Jakob i Santiago de Compostela i Spania, og graven til martyren Thomas Becket i Canterbury i England. For folk i Norden var Olavsskrinet og Olav den helliges grav i Nidaros de mest kjente pilegrimsmålene. Selv om både Sverige og Danmark hadde sine pilegrimsmål i gravstedet til henholdsvis Erik den hellige i Uppsala og Knud den hellige i Odense, regnes Olav den helliges grav som det mest populære nordiske målet for pilegrimer.

Kong Olav Haraldssons død

Snorre skriver at på slaget ved Stiklestad 29. juli 1030 ble Olavs hær slått, og Olav selv ble drept ved middagstider den dagen. Han fikk tre banesår, og ett av dem fikk han av Tore Hund, bondehøvdingen fra Hålogaland, som stakk spydet sitt under Olavs brynje. Da flyktet Olavs menn og slaget var over. Det lå mange døde og såredePilegrimsymbol igjen på slagmarken. Tore Hund gikk senere tilbake til stedet for slaget og oppsøkte Olavs lik. Han stelte med liket, selv om Olav hadde vært hans fiende. Tore syntes kongens ansikt virket fagert. Det kunne nesten se ut som om Olav bare sov. Et sår Tore hadde på hånden kom borti Olavs blod, og såret grodde så raskt at de ikke trengte å forbinde det. Ut fra det han hadde sett og opplevd ved liket, mente Tore at Olav måtte være hellig. Tore var den første i flokken av Olavs motstandere som var inne på tanken om at Olav kunne være hellig.

Da det var blitt mørkt samme dag, gikk en mann som het Torgils sammen med sønnen sin til liket av Olav. De tok det med til et tomt skur hvor de fjernet klærne, vasket og svøpte det i linduker, før de gikk hjem til gården sin. Senere på kvelden kom en fattig, blind mann bort til skuret under sin søken efter et sted å sove for natten. Da han famlet langs gulvet kom han borti vann som lå der fra likvaskingen, uten at han visste noe om at den døde Olav lå like ved. Da den blinde skulle rette på en hette han hadde på hodet, kom de våte hendene hans borti øynene, og det utrolige skjedde at han fikk synet tilbake. Folk omkring skjønte ikke hvorfor, men Torgils og sønnen forsto sammenhengen. Derfor var de engstelige for at kongens uvenner skulle få tak på liket og mishandle det. De gjemte liket et annet sted noen dager før de rodde det til Nidaros. Siden de ikke fant noen der som ville ta seg av liket, seilte de om natten ovenfor byen og gravla Olav i sanden, ikke så langt fra elven.

Utover høsten, vinteren og den neste vår var det stadig flere som opplevde jærtegn som de mente skyldtes Olavs hellighet. Det var mange som ba til Olav om ting de syntes var viktig, og mange mente de fikk hjelp. Mange påsto også at de fikk helsebot gjennom sine Olavsbønner.

Olav blir helgen

Sommeren 1031 sendte trønderne bud på biskop Grimkjell som da oppholdt seg på Opplandene. Grimkjell hadde tidligere vært hirdbiskop hos kong Olav. I Nidaros fikk Grimkjell høre om alt det underlige som var knyttet til Olav efter hans død. Torgils og sønnen hans ble også budsendt, så de reiste fra Stiklestad til Nidaros for å fortelle Grimkjell om alt det underlige de hadde opplevd med kongens lik. Til slutt fortalte de hvor liket var gravlagt.

Sammen med Einar Tambarskjelve oppsøkte Grimkjell kong Svein (som da var 11 år) og hans mor Alfiva. De ba om tillatelse til å grave opp igjen liket av Olav. Den tillatelsen fikk de, og merkelig nok fikk de også lov til å stelle med liket som de ville. Grimkjell og Einar Tambarskjelve gikk dit Torgils og sønnen hadde gravlagt Olav. Kisten var da nesten kommet opp til overflaten, så den var lett å finne. De jordla den så ved Klemenskirken.

Da det var gått tolv måneder og fem netter siden Olav ble drept (dvs 3. august 1031), ble levningene av Olav tatt opp. Kisten var da kommet opp igjen av jorden, og de Pilegrimsymbo_steinstøttesom så den mente at den så helt nyskavet ut. Snorre skriver: ”Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovet. Folk som hadde sett kong Olav da han falt, kunne tydelig se at hår og negler hadde vokst nesten så mye som om han hadde vært levende her i denne verden hele tida siden han falt.” Videre skriver Snorre: ”Det hendte straks mange slags jærtegn ved kong Olavs helligdom. På melen, der kong Olav hadde ligget i jorda, kom det opp ei fager kjelde, og folk fikk bot for sjukdommer av det vannet. Det ble stelt pent omkring den, og det vannet har alltid siden vært nøye varetatt. Først ble det bygget et kapell, og alteret ble satt på det stedet hvor kongens grav hadde vært, og nå står Kristkirken på stedet. Øystein erkebiskop (drøye 100 år senere) lot sette høyalteret på samme sted som kongens grav hadde vært, da han reiste den store katedralen som står der nå.”

Historikere regner at kong Olav Haraldsson ble helgen fra den dagen Grimkjell åpnet kisten og så at Olavs hår og negler hadde vokst. På folkemunne og blant geistlige verserte det nu så mye mirakuløst knyttet til Olavsskikkelsen, at dette var nok for kirken til å kunne erklære Olav som hellig, det vil si helgen. På den tiden var helgenerklæringene spontane og folkelige. Først fra 1170 krevet kirken at ingen kunne bli helgen uten at det skjedde gjennom en pavelig kanonisering. For øvrig ble det aldri reist tvil fra den katolske kirke om Olavs helgenstatus.


Olav styrkes som helgen

Dyrkelsen av Olav som helgen startet raskt efter hans død. Folk kom efter hvert i betydelige mengder til Nidaros hvor de fikk helsebot ved Olavsskrinet med relikviene fra Olav Haraldsson. Kirkehistorikeren Adam av Bremen nevner i et skrift fra 1075 at det allerede på den tiden gikk en strøm av pilegrimer til Nidaros. Dette var bare en drøy mannsalder efter slaget på Stiklestad.

Omkring 1150 mente paven at Norge var modent for å få et erkebispesete, og stedsvalget falt på Nidaros. Et viktig argument for dette stedet var at det lå nær Pilegrimsmedaljonmartyrkongens grav. Selve opprettelsen av erkebispesetet skjedde i 1153. Fire år senere ble Øystein Erlandsson innsatt som erkebiskop i Nidaros. Han var av trøndersk stormannsslekt og hadde studier bak seg, blant annet i Frankrike. Historikere regner det som temmelig sikkert at Øystein var forfatter av skriftet som først ble utgitt på latin med tittelen ”Passio et Miracula Beati Olavi”, og som en gang efter 1152 kom ut på folkemålet som ”Lidelseshistorien og undergjerningene til den Hellige Olav”. Skriftet gir først en beretning om hvem Olav var og om hans misjonsvirksomhet og martyrdød. Så følger en rekke historier om mirakler knyttet til Olav. Dette skriftet bidro til å styrke troen på Olav som helgen, og det var medvirkende til at Sankt Olav ble den mest kjente av de nordiske helgener. Med tiden ble Olav også den mest kjente nordiske helgenen utenfor Norden.

Det vi merker oss spesielt i denne helgendyrkelsen, er at ingen på den tiden var interessert i hvor Olav kom fra, og hvor han hadde sitt fødested. Interessen dreide seg kun om hans misjonsvirksomhet og alle undrene som hadde skjedd med folk som var blitt friske fra lidelser ved å oppsøke Olavsskrinet i Nidaros. Da Norge i 1536 gikk over til protestantismen, ble det slutt på all helgendyrkelse i landet. De norske kirkene ble renset for relikvier. Men allikevel tok det mange år før Olavsdyrkerlsen tok slutt.

Gjennom godt og vel 500 år dro pilegrimer på reiser til Nidaros. Kildene sier at det var nordmenn som dro på reise til pilegrimsmål i Jerusalem, Roma og andre steder, men i Norge og Norden var det Nidaros som trakk flest pilegrimer.


Pilegrimsleder

Et spørsmål som interesserer oss i dag, er: Hvor vandret pilegrimene for å komme til Olavsskrinet i Nidaros? Gjennom skriftlige beretninger er det svært få beskrivelser av veivalg. Men naturlig nok valfartet pilegrimene langs de stier og veifar, som det den gang var vanlig å ferdes langs. Ut fra beskrivelsen til Adam fra Bremen kan det synes som den enkleste måten å komme til Nidaros, gikk med båt langs norskekysten, en ferd som blir oppgitt å ta fem døgn. Adam føyer til: ”En kan også fare en annen St.Jacobvei som går til lands fra Skåne i Danmark, frem til Trondheim, men dette går senere i fjell-landet, og siden det er fullt av farer, kvier folk seg for denne veien.” Grethe Authén Blom (1978) mener at de som kom via Oslo, fulgte hovedveien som fra gammelt av forbandt Viken-Opplandene-Trøndelag, nemlig over Romerike til Minnesund - herfra med båt over Mjøsa, eller landeveien videre til Hamar - Ringsaker, opp Gudbrandsdalen til Tofte - over Dovre forbi Hjerkinn til Oppdal - ned Orkdal til Trondheimsfjorden; alternativt ned Gauldalen over Byneset til Nidaros. I og med at dette var den mest brukte veien mellom Oslo og Nidaros, var det forholdsvis stor ferdsel her, så pilegrimene utgjorde en mindre del av de farende. Følgelig er denne strekningen fattig på pilegrimstradisjoner. Men kirkelige institusjoner hadde langs denne ruten etablert noen hospitser, som man mener var tiltenkt pilegrimer. Selestuene på steder som Drivstua og Hjerkinn nøt godt av kongelig beskyttelse, men ble ikke omtalt som spesielle pilegrimsherberger.

I dalførene øst for Gudbrandsdalen, hvor den vanlige ferdselen var mindre, kom pilegrimene til å sette sterkere spor efter seg. I Østerdalen, Rendalen og langs Trysilelven finnes en god del stedsnavn som har opphav fra tiden med ferdsel av pilegrimer. Man finner Pilegrimsskjæret, Munksjøen, Munksjøberget, Pilegrimsstad, Munkbetkampen og Grimsåsen for å nevne de mest kjente. På enkelte plasser ble det avsatt såkalte ”St Olavs vanger”. Det var beiteplasser spesielt lagt til rette for pilegrimer som kom ridende med hest.

Ved veien gjennom Åkre i Rendalen står en ca to meter høy bautastein, som skal være et minnesmerke om pilegrimenes vandring gjennom dalen. Nede på steinen står et risset kors. Det sies at pilegrimene på sin fremtur til og tilbaketur fra Nidaros strøk gjennom korset med sine jernpiggede staver; derfor er korset blitt så dypt og markant. En slik handling skulle bringe lykke. Ovenfor korset står bokstavene ”ML”. De har gitt opphav til flere tolkninger. Den mest sannsynlige er at de markerer midtveis «midleidis» mellom Oslo og Nidaros. Langs kongeveien mellom Kristiania og Trondheim på 1800-tallet, var skiltet som markerte midtveis plassert meget nær dette stedet. Men ML er også tolket som året 1050 ut fra betydningen som romertall.

De ekte pilegrimene nøt godt av kongens vern for seg selv og sitt gods. I et kongebrev fra 1297 gir kong Erik Magnusson vern for pilegrimer på vei til Nidaros. Brevet setter straff for den som bryter veifreden og skader de folk som farer til den hellige kong Olavs skrin. Men det er også tydelig at enkelte landstrykere og røvere gir seg ut for å være pilegrimer, og disse kunne irritere bøndene med mye støy og ugangn der de for frem. For å hindre falske pilegrimer i å ture frem, innførte kong Håkon 5. i 1303 en slags passtvang for utenlandske pilegrimer. De måtte ha med seg vandelsattest fra myndighetene eller fra aktverdige menn på sitt hjemsted. Av samme grunn ble det noe senere vanlig at også norske pilegrimer måtte føre med seg anbefalingsbrev.

Et annet bevis for at pilegrimene oftest fulgte en østlig rute, er det kongebrevet som Magnus Eriksson utstette i 1328. Brevet var spesielt rettet til befolkningen i Østerdalen, Solør og Opplandene, og minnet dem om pilegrimenes krav på beskyttelse.


Olavs fødested

De eldste historiske kilder angir ikke noe konkret sted for Olavs fødsel, men de oppgir at det var på Opplandene. På den tiden var det en betegnelse på alt innland omkring Viken (Ringerike, Sigdal, Krødsharad, Hadeland, Land, Toten, Biri, Vardal, Romerike, Solør, Odalen, Gudbrandsdalen og Hedmarksbygdene med Østerdalen). Dermed innbefatter "Opplandene" også Ringerike. Nesten 600 år efter Olavs fødsel får vi den første skriftlige antydning om at Olavs fødested kan være Bønsnes på Ringerike, og det er biskop Jens Nilssøn som skriver det. Han foretok en bispevisitas til Ringerike i 1591. Fra visitasboken kan man lese for 23. februar: " … oc saa til Bønesnæss, 2 gaarde, saa heder den ene, er kongens, står en liden kirke hoss. Der sigis kong Oluff at vere født." Det er rimelig å tro at biskopen har fått disse opplysningene på Ringerike, og at de avspeiler en tradisjon som går tilbake til middelalderen. Dette var bare 55 år efter reformasjonen som satte en stopper for helgendyrkelsen. Hvis det hadde vært tradisjon for pilegrimsferder til Olavs fødested, ville biskopen temmelig sikkert nevnt noe om det i sin visitasberetning. Men det gjør han ikke. (Mer om Bønsnes kirke og Bønsnes-gårdene i Hefte Ringerike 2008)

Over Ringerike eller til Bønsneskirken finnes intet i eldre skriftlige kilder som indikerer noe om pilegrimsaktivitet. Selvsagt kan enkelte fra Ringerike, som la ut på en pilegrimsferd til Nidaros, fulgt vanlige ferdselsårer fra den tiden, over Hadeland og videre gjennom Gudbrandsdalen til målet for ferden.


Lokale tradisjoner på Ringerike

Tanken om pilegrimer som la veien om Storøya og Bønsnes er av nyere dato, og skriver seg først og fremst fra arkeologen Eivind S. Engelstad som i 1930 utga et lite hefte med tittelen ”Fortidsminner på Ringerike”. Heftet ble utgitt til Olavsjubileet det året, og Engelstad skriver: ”Antagelig har Storøen dannet herberge for de valfartende som kom for å besøke Olavskirken på Bønsnes.” Slike tanker har også vært fremmet av flere lokalhistorikere på Ringerike.

I lokalmiljøet er stedsnavnet Sælabonn brukt som bevis for at pilegrimer kom den veien fra Storøya. Stedsnavnet omfatter en bukt i Tyrifjorden nord for Storøya, og ble tolket slik at det der måtte ha stått et sælehus. Men dagens uttale av Sælabonn med tykk l taler imot en slik forklaring. Det norrøne ordet sæll i betydningen ”glad, lykkelig” uttales alltid med tynn l, som i uttrykket ”være likesæl” (likeglad). Imidlertid finnes det stedsnavn hvor sæl inngår som del av navnet, men da er uttalen med tykk l, og betydningen har gjerne vært relatert til selatøy, ofte på hest.

Fogden Iver Wiel skrev i 1743 om en fin grunnmur av stein på Storøya, og gjetter på at den muligens kunne være fundament for en kirke eller kapell. Wiel funderer på om St Ludvigs kapell kan ha stått på Tyrisøy, som han mener Storøya kan ha hett en gang. Men det er påvist at Wiel feilleste navnet Tussisey i et diplom fra 1308. Tussisey i diplomet er nemlig den øya vi i dag kaller Tyssøya i Sund kommune, Hordaland. St Ludvig var en fransk helgenkonge, som i Norge bare er kjent fra det kongelige kapellet på Tyssøya i Sund.

Professor Fjeld Halvorsen skriver i et notat fra 1994 at det ikke er noen grunn til å regne Storøya som en stasjon på en pilegrimsvei. Denne påstanden må tillegges stor vekt, for det er knapt noen i dag som kjenner Ringerikes middelalderhistorie bedre enn Fjeld Halvorsen.

De skriftlige kildene mener altså at det var gravstedene til helgenene som betød noe for pilegrimene. Stedet for fødsel og oppvekst til en helgen virket uinteressant for menneskene i middelalderen. Slike interesser er noe som menneskene i vår tid er mer opptatt av.


Dagens pilegrimsled

I 1995 ble det åpnet en moderne pilegrimsled fra Oslo til Trondheim i samarbeid med Riksantikvaren. Den ble opprinnelig lagt fra Oslo via Bønsnes kirke for å få med det som antas å være fødestedet til Olav Haraldsson. Fra Bønsnes gikk leden så over Hadeland til Lillehammer og gjennom Gudbrandsdalen til Trondheim. Det ble da en del diskusjon om den historiske riktigheten av å legge en pilegrimsled om Bønsnes. Diskusjonen endte med at leden Oslo - Trondheim ble justert og nyåpnet 16. september 2001 over Groruddalen, Ullensaker, Eidsvoll, Hamar, Lillehammer osv.

I middelalderen la folk ut på vandring som pilegrim for å bøte på en synd de hadde begått eller de ville prøve å få helsebot for en sykdom eller skavank de hadde. I vår tid har interessen for pilegrimsvandringer fått mer preg av å styrke troen gjennom refleksjoner under en vandring til et av de tradisjonelle målene for tidligere tiders pilegrimer.

Leden fra Oslo om Bønsnes til Lillehammer er en fin alternativ rute for vår tids pilegrimer, en Olavsled som leder via det som kan være Olav den helliges fødested.

KILDER/LITTERATURHENVISNINGER

Andersson, Lars 1989: Pilegrimsmärken och vallfart. Almqvist&Wiksell International. ISBN 91-22-01285-0.
Blom, Grethe Authén 1978: om Pilegrimsveier. Artikkel i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, Bind 13.
Bøckman, Peter Wilhelm 1981. Det nasjonale og det kristelige i Olavstradisjonen. Artikkel i boken Olav konge og helgen - myte og symbol. St Olav Forlag. ISBN 82-7024-027-3.
Gunnes, Erik 1981: Hellig Olav - historien og legenden. Artikkel i boken Olav konge og helgen - myte og symbol. St Olav Forlag. ISBN 82-7024-027-3.
Harsson, Bjørn Geirr 2008: Bønsneskirken - hvorfor og når ble den bygget? Artikkel på dette nettstedet
Harsson, Margit 1991: Om Storøya i middelalderen. Heftet Ringerike, nr 63 utgitt i 1991.
Halvorsen, Eyvind Fjeld 1994: Personlig notat om pilegrimsveier, datert 12. september.
Keyser, R og Munch, P. A. 1849: Norges Gamle Love indtil 1387: Retterbod om Værn for Pilegrime til St. Olaf, 1297 og 1328. Chr. Grøndahl, Christiania.
Løchen, Edvard 1951: Under vandring. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.
Molland, Einar 1978: om Pilegrim. Artikkel i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, Bind 13.
Montgomery, Ingun 1993: Vallfart - sälskapsresa och botfärd. En aspekt på medeltidens fromhet. Det Norske Videnskaps-Akademi, Årbok 1993.
Rieber-Mohn, Halvard 1981: Middelalderens Olavsbilde. Artikkel i boken Olav konge og helgen - myte og symbol. St Olav Forlag. ISBN 82-7024-027-3.
Sletbak, Nils 1981: Pilegrimsferder til Nidaros. Den norske turistforenings årbok 1981.
Sturluson, Snorre: Norges kongesagaer, bind 1 og 2, jubileumsutgaven 1979. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo. ISBN 82-05-11457-9.
Thue, Stein (redaktør) 1997: Pilegrimsleden inn mot Trondheim. Tapir Akademisk Forlag, Trondheim. ISBN 978-82-519-2302-6.
Undset, Sigrid 1937: Hellig Olav, Norges konge. Kapittel i boken Norske helgener. Aschehoug & co. Oslo.

Artikkel - info 
Sist endret 12.04.2011 Terje Bautz
Opprettet 12.04.2011 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut