Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Aadnes, Peder – kontrafeyer

For unge Peder Pedersen, odelsgutt til storgården Lille Odnes i Fluberg, var maleren Eggert Munchs besøk i Fluberg en sterk opplevelse. Det var sognepresten i bygda, Dorph som hadde innkalt mestermaleren med det løfterike navnet til å utføre altertavle med mer. Eggert, opprinnelig prestesønn fra Vågå, hadde studert i København og omga seg med flotte vaner, var iført parykk, silkebukse og silkevest. For den 15 årige Peder med de usedvanlige tegneferdighetene ble møtet med denne fargerike kunstneren, landets fremste portrettmaler, en opplevelse. På nært hold kunne gutten studere hvordan kunstneren arbeidet med sin maling, lerreter og impregnerte treplater. Møtet ble en bekreftelse på at tegne- og maleferdighetene kunne lede til en profesjon og en høyt aktet posisjon.



Av Einar Sørensen

Det er ikke bare i folkeeventyret at Askeladder følger landeveien fra gården i dalen til kongsgården. Også for Peder Aadnes gikk ferden nedover dalen der byens muligheter trakk akkurat som eventyrets kongsgård. Året var 1770 og Aadnes var 31 år gammel. Etter den tidens levealder var han midt i livet. Vandringen sørover fra Land, langs drammensvassdragets lange forgrening, ledet etter hvert til tettstedet Hønefoss med sine sagbruk, folk, husklynger og varehandel. Samme vei tok også tømmeret fra skogene i Valdres. Senere skulle Peder Aadnes ofte ferdes på disse kanter. Herfra førte to veier videre: Den ene over Tyrifjorden til Vikersund, ned Modum til Hokksund og videre til Drammen. Det meste av tømmer gikk denne veien. Peder valgte den andre, over Sollihøgda og ned til Christiania.

Det var ikke bare godord han hadde hørt før avreisen. Som odelsgutt til en storgård ventet ansvaret for gårdsdriften og pliktene som hvilte på et fremtidig hushold. Men kunstnertalentet presset på. Peder hadde alt malt en rekke gjenstander, og han så for seg fremtiden som dekorasjonsmaler. Men han hadde nådd punktet der mangelen på kunnskaper satte grenser for ferdighetene. Nå ville han ut for å lære malekunsten på et høyere nivå. I Christiania ble han elev hos den dyktige og lovende Nils Thaanning som hadde overtatt posisjonen etter Eggert Munch. For et honorar på 40 riksdaler fikk Peder nå i tre måneder gjennomgå et intenst studium i malerkunsten hos landets dyktigste dekorasjons- og portrettmaler. Det måtte bli et grunnleggende studium i oljemaleriets teknikk, å blande maling, impregnere lerreter og fremstille farger av pigmenter. Så skulle tegnestil og komposisjonsmåter læres ved å kopiere. Fra København hadde Thaanning de barokke komposisjonene i hodet, så å si, og han kunne praktisere den fransk-aristokratiske portrettstilen vi kaller rokokko, men var også inneforstått med tidens nye klassiske figurtegning og komposisjoner. Thaanning hadde nok sine triks og metoder, for det kostet å holde på kundene og sikre stillingen som ledende maler. Noe lang læretid ble det ikke anledning til før gårdsdriften trakk unge Peder hjemover igjen, men nå med utsikter til å praktisere som dekorasjonsmaler på et høyere nivå enn tidligere.

1

Scener fra Hesleberg gård illustrerer våren: En bjørnejeger har skutt bjørnen som kom ut av hiet og en mann danser med hunden av glede etter vinteren.

Skan fra Janike Sverdrup Ugelstad, Oslo 2007.


Storgården Hesleberg (Hesselberg) på Ringerike var eid av lensmannen Abraham Hesselberg, en utdannet jurist og praktiserende prokurator; sin tids advokat. Stueinteriøret som Peder Aadnes malte på Hesleberg i 1774 ble inngangen til en rekke malte interiører på Ringerike. I 13 veggfelt skildrer han de fire årstidene, hver med tre malte bildefelt. Forlegget for en del av scenene har han hentet fra kobberstikk han hadde for hånden. Bildesyklusen er uten tvil delvis kopiert fra og inspirert av Eric Gustav Tunmarcks rike interiørdekorasjoner på Fossesholm herregård, Øvre Eiker (1764). Liksom Tunmarcks store veggsyklus signerte Aadnes sitt verk ”Pinxit 1774, P. Aadnes”. Ordet pinxit, som betyr malt av, kopierte han fra Tunmarcks signatur. De frodige figurene i livlig forvridde positurer bærer også mange av Tunmarcks trekk: Den brune, lodne bakken og de rare trærne er påvirket av Tunmarck og inspirert av tidens kineserier. Flere scener fra Hesleberg gård er innlemmet i syklusen på samme måte som Tunmarck trakk inn miljøet rundt Fossesholm i sin bildeserie, helt sikkert til bestillerens store fryd. Søylepostamentene har man også sett før: Hvor hen? Jo! – i de malte tapetene hos en annen av tidens dekorasjonsmalere, Johan von Dram . De malte dekorasjonene på Hesleberg illustrerer hvordan Aadnes reiste omkring, lærte og plukket opp det han så og satte det sammen på morsomme nye måter. På Hesleberg fikk han i tillegg male portretter av eieren og hans hustru, Margrethe Krefting, noe som viser at han hadde tatt skrittet opp i den mest prestigefylte motivtypen - portretter. Hans eget selvportrett vitner om hans nye stolte status: Foruten å være et øvelsesstykke, der modellen praktiserte grenseløs tålmodighet og toleranse for resultatet, illustrerer selvportrettet at Peder Aadnes hadde foretatt en klassereise og utviklet seg fra håndverker og dekorasjonsmaler til virkelig kunstner: Som portrettert person ble han hevet opp til samme nivå (nesten) som de høytstående personer han portretterte; kunsten gjorde ham til geni. Dekorasjonsmaleren hadde tatt skrittet opp og blitt en kunstner. Geniet krevde sin tilmålte plass og sosiale posisjon.

2 Våren: En kvinne (Flora?) mottar vårens blomster

Skan fra Janike Sverdrup Ugelstad, Oslo 2007

I årene etter at Aadnes fikk sin viktige, korte læretid som kunstner fikk han en ny velstående kundekrets på Ringerike. Tidligere hadde han utført mest mindre dekorasjonsoppgaver, hovedsakelig i nærområdet Land.

Vi kjenner en rekke detaljer fra Peder Aadnes kunstnerløpebane på grunn av hans bevarte regnskapsbok. Dette er en unik kilde som forteller adskillig om hvordan kunstnerne organiserte sin virksomhet. Regnskapsboka løper fra 1768 til 1784 og ramser opp arbeidene fortløpende etter dato med inntekter og utgifter. Av boka kan vi se at Aadnes i disse årene malte hele 59 spissleder! Det sier litt om omfanget, eller volumet, i hans produksjon og kvantiteten i dekorasjonsmalernes produksjon den gang. I dag finnes kun en håndfull av disse sledene tilbake, men vi kan regne med at kundene, som når det gjelder dagens luksusbiler, ønsket å overgå hverandre med stadig mer sofistikerte påfunn. En bevart slede fra Ringerike (eller Modum) (Drammens Museum) er meget dekorativt utført med bildescener. Motivet på bakspeilet er en fremstilling av Faraos datter, kledd ut som 1700-talls pike, i det hun finner Mosesbarnet i sivet der hun skulle bade i elven (Annen Mosebok). Motivet er sakset fra et samtidig kobberstikk og speilvendt. Også i vår tid utstyres kjøretøyer med maling av høy kvalitet, men dette motivet har neppe vært lansert! På en annen slede er malingen i blåhvitt som illuderer fajanse/ porselen. Tenke seg til et kjøretøy i porselen!

3

Peder Aadnes bevarte skissebok: En fremstilling av følelsen, ”Dass Gefühl” har han skrevet nedenfor.

Skan fra Janike Sverdrup Ugelstad, Oslo 2007


I tillegg til regnskapsboka er det også bevart en skissebok etter Aadnes, i det minste en av hans skissebøker. I denne er kopiert mange slags forelegg, omramninger, kartusjer, og figurer i forskjellige positurer. Det er ikke lett å vite om skisseboka var en lærbok, for eksempel etter undervisningen i Christiania, der eleven hadde kopiert etter mesterens anvisninger, eller om skissene også fungerte som forlegg som kunne brukes på stedet når han var ute på oppdrag.

Tre år før Aadnes malte tapetene på Hesleberg gård giftet han seg (1773) med Ingeborg Jonsdatter fra gården Trøgstad på Norderhov. Samme år overtok han som odelssønn Odnes gård. Ektefellen kan ha åpnet veien inn til den nye ressurssterke kundekretsen på Ringerike, der eliten var aktiv for å etablere seg på nivå med eliten i byene. Hans store arbeidskapasitet ble delt mellom gårdsdriften og dekorasjonsoppdragene. Men han hadde stor hjelp begge steder av broren Østen.

4 En spisslede fra Modum eller Ringerike har figursvener. Her skildres Faraos datter som finner Mosesbarnet i sivet. Drammens Museum.

I årene etter oppdraget på Hesleberg gård malte Peder Aadnes sine viktigste dekorasjonarbeider i flere gårder på Ringerike. I 1777 malte han på Nærstad gård ved Hvalsmoen rett nord for Hønefoss. For 33 riksdaler malte han to stuer med skoglandskap og figurer på malt himling. I 1907 brente huset med dekor. Heller ikke hans dekorasjoner i storstuen på Store Vaker rett ved siden av Hesleberg, er bevart, da bygningen brant i 1949. Dekorasjonene er i det minste avfotografert. Like galt gikk det med det neste oppdraget i 1780, dekorasjonene i den store hovedbygningen sagfogd Lars Ridder nettopp hadde oppført ved Hønefossen. Senere, under navnet Gladtvedt hotell, brant bygningen i 1941. Foto skal ha eksistert som viste at hjørnestuen hadde som motiver de fem sansene og årstidene, tilsvarende på Hesleberg.

5

Forbilde for Moses scenen er et stikk i Hertels illustrerte versjon av oppslagsverket Iconologia.

Skan fra Janike Sverdrup Ugelstad, Oslo 2007


Dekorasjoner er bevart på gården Bjellum på Jevnaker, der Aadnes malte for lensmann og trelasthandler Abraham Borch. Igjen finner vi fremstilt årstidene og sansene, men i tillegg malte han topografiske fremstillinger fra Bjellum. Dekorasjonene er signert og datert 1778, og også disse har stor likhet med Tunmarcks bilder på Fossesholm.

Minst like viktig som dekorasjonsoppdragene i private hus var Aadnes’ arbeider i kirker. Sogneprest Dorph i Land benyttet ham til viktige oppdrag i prestegjeldets fem kirker: Aadnes malte i Nordinni, Austsinni og Lunde kirker. Her i Lunde i Vest-Torpa malte han prekestolen med fint utførte apostelfigurer og toppstykket over altertavlen. Denne viser oppstandelsen fra graven og er kopiert etter Tunmarcks døroverstykke i Kongsberg kirke. På høyden av sin kunst malte Aadnes i 1782 altertavlen i den nybygde Hov kirke. Motivet er Kristi nedtagelse fra korset.

6 Spisslede malt som imitasjon av fajanse eller porselen. Norsk Folkemuseum

Skan fra Janike Sverdrup Ugelstad, Oslo 2007

Også i Buskerud kirker er Aadnes representert. I Viker kirke i Ådal, er et maleri med motiv Judaskysset, signert 1779. Utførelsen av figurene viser at Aadnes har studert nøye Thaannings bilder på galleribrystningen i Kongsberg kirke. Også i Haug kirke er et maleri, skjenket kirken av samme giver, som viser motivet, Kristus i vinpressen, fra 1776.

I 1792 døde Peder Aadnes. Hele livet ønsket han seg bedre utdanning i faget. Kulturhistorikere har lenge fattet interesse for hans person og ferdigheter. Noen tenkte seg at han måtte ha hatt en betydelig kunstutdannelse fra Danmark, mens andre så han som et selvlært bygdegeni, som en delvis selvlært figur beslektet med rosemalerne, som ofte var husmannssønner som hadde lært av andre. Nyere undersøkelser og nyoppdagede kildene fremstiller Peder Aadnes i et noe annet lys, mer som en typisk norsk kunstner for sin tid; de virket både i byer og på landet på jakt etter oppdrag, og de fleste hadde kun brokker av formell kunstutdannelse bak seg.

7 8

Peder Aadnes’ selvportrett ca.
40 år gammel. Som kunstner
fremstilte han seg selv som
standsperson med moderne
parykk.
Skan fra Janike Sverdrup Ugelstad,
Oslo 2007

Eksempel på Aadnes’ portrettkunst:
Margrethe Hesselberg født Krefting,
gift med Abraham Hesselberg.
Skan fra Janike Sverdrup Ugelstad,
Oslo 2007


9 Eksempel på Aadnes’ kirkekunst: Malt døroverstykke i Lunde kirke.

Skan fra Janike Sverdrup Ugelstad,
Oslo 2007

Litteratur:

Janike Sverdrup Ugelstad, Thi han blev en kunstmaler: Peder Aadnes og hans billedverden, Oslo 2007.
Norges kirker. Buskerud, Norske Minnesmerker, Oslo 1986 bd. 2, s. 105, 192-93, 208.

Artikkel - info 
Sist endret 10.05.2011 Terje Bautz
Opprettet 22.02.2011 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut