Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Tunmarck, Eric Gustav

Den nyoppførte, gigantiske Kongsberg kirke sto foran fullførelse. En av mange håndverkere som var lokket til bergstaden på jakt etter arbeide og berømmelse var den 31 årige Eric Gustaf som er registrert her første gang våren 1760. Med seg hadde han en attest fra sognepresten i Holmestrand. Tunmarck var utdannet i sitt fag hos Göteborgsmaleren Jacob Schönfeldt. Her lærte han tapet- og malerhåndverk. Da læreren flyttet til Västerås, fulgte Eric med og avsluttet sin læretid der i 1749. Mer vet vi ikke om ham før han altså dukket opp i Kongsberg i 1760 og trådte i tjeneste hos en for øvrig ukjent størrelse, Søren Daugaard, som hadde fått malerarbeidet i kirken som entreprise. Tunmarck fortsatte som svenn hos den nye entreprenøren, Johann Diderich von Dram (fra Drammen).



Av Einar Sørensen

Det store flertall av innvandrere til Norge på 1700-tallet var svensker. Dansker kan vi ikke regne med for de tilhørte rikets innbyggere. Folk var mobile den tiden. Arbeidsmarkedet var åpent, under tvil også for mennesker med en annen religionsutøvelse. Da var det greit med svenskene som språklig gled lett inn i norske byer og bygder.I tider med krig og fare for krigsutbrudd, var myndighetene på vakt, særlig for de som var ute på tur med tegneblokka. Den engelske prospektmaler William Edy fikk erfare dette da han ble arrestert som spion i Langesund. I det norske samfunnet finner vi svensker særlig innenfor stein- og jernarbeide, innen håndverk, i husholdning og som gårdsarbeidere, og de var gode på hesteoppdrett og dyrerøkt. Norge var på 1700-tallet som et slags lite Amerika der folk fra andre land lettere kunne slå seg opp etter sitt talent enn der de kom fra, i hvert fall kunne de tro det. Kravene til formelle ferdigheter var, kan det se ut som, noe slappere hos oss enn i andre land, når vi unntar laugenes strenge regulering.

1 Det malte taket, plafondmaleriet i Kongsberg kirke er Tunmarcks hovedverk, 1761

Svensken Eric Gustav Tunmarck ble Kongsberg- og Drammensdistriktets fremste kunstmaler og var virksom her gjennom annen halvdel av 1700-tallet. Tunmarck tilhørte en kategori norske kunstnere som hadde likartet bakgrunn og praktiserte samme brede spekter av oppdrag. I samme divisjon finner vi også Peder Aadnes, som også gjennomstreifet et stort område på jakt etter oppdrag. Disse var først og fremst håndverkere som kunne utføre en lang rekke forskjellige oppdrag, fra altermalerier og portretter, til dekorativ veggmaling og utvendig malerarbeide. Mest prestige knyttet det seg til å dekorere kirkeinteriører med illusjonsmalte ”arkitekturdetaljer”. Slike godt betalte prosjekter var det rift om, og var man først tilknyttet en kirke, så vanket det muligheter til å arbeide for den lokale eliten, male deres portretter, utsmykke deres interiører, samt å male kister og skap; de malte sågar spissleder, datidens åpne sportsbiler. Malerne importerte malemidler, pigmenter, oljer og løsemidler og forvaltet dermed spesialkunnskaper som andre ufaglærte ikke mestret. De eide dessuten trykte forlegg, avbildninger av den store kunsten som gjorde det mulig å produsere motiver som var kopiert etter de store mestere, som Rafael, Rubens og Rembrandt. Slike forelegg kunne kopieres eller man kunne hente ut figurer eller figurgrupper.

2

Alterbilde, Korsfestelsen, Tranby gamle kirke, Lier, usignert 1760-70-årene, Drammens Museum.


Man kunne tro at med et så bredt spekter av oppdrag kunne mange kunstnere livnære seg godt. Men så var nok ikke tilfelle. Når virksomheten ikke ga levebrød til mer enn et fåtall spesialister, tross stor reisevirksomhet, så skyldtes det at folk flest manglet økonomisk overskudd til å betale for kunstneriske utskeielser. Nesten på samme måte som dagens desimerte rovdyrbestander, måtte kunstnerne trekke over store områder for å kunne hente inn en tynn fortjenestemargin som rakk til livets opphold, og de måtte kunne selge et bredt spekter av oppgaver som de fanget opp. Det ser også ut som de skaffet seg ”revir”, en slags fortrinnsrett i visse områder. Kanskje hadde kunstnerne avklart hverandres enemerker og ”delt markedet” seg i mellom, eller kundene innenfor et distrikt kan ha foretrukket de lokale kunstnerne.

3

Alterbilde, Kristus i Getsemane, Bakke kirke, Øvre Eiker. Signert 1769, Drammens Museum.


Tunmarcks personlige malerstil er lett gjenkjennelig. Har man sett noen av hans bilder, med høye vaiende trær i skarpt relieff, da gjenkjenner man stilen, selv om bildene med noen unntak mangler signatur. Det er lite vi vet om Tunmarcks liv og virksomhet. Til gjengjeld har konkurrenten Aadnes etterlatt seg en regnskapsbok og en skissebok som røper adskillig om hvordan datidens norske kunstnere arbeidet. Regnskapsboken som er ført for årene 1768 til 1787 viser inntekter og utgifter, oppdragsgiver og hva slags oppdrag som vanket hvert enkelt sted. Regnskapsboken avslører fryktelig mange reisedager i året. I løpet av disse årene dekorerte Aadnes hele 59 sleder, altså langt flere enn hva som finnes bevart i dag. I skisseboken (trolig fra 1767) har kunstneren tegnet inn forskjellige motiver, scener og ornamenter slik at han hadde disse lett for hånden under arbeidet. Også i Christiania kunstneren Eggert Munchs dødsbo finnes en regnskapsoversikt over hans utgifter som bekrefter hvordan disse folkene arbeidet. Slik var nok også Tunmarcks virksomhet.

Omgangen med de velstående oppdragsgiverne, embetsfolk, rike byborgere og storbønder, krevde at kunstnerne opprettholdt en viss velkledd ”fasade”, slik at de fremsto som tilhørende samme samfunnsklasse som oppdragsgiverne, altså som en kunstner berømmelsen hadde gjort velstående. Men livet på reisefot var kostbart og vanskelig å forene med annen næring og familieliv.

4 Berghauptmann Michael Heltzen, 1762. Foto: Norsk Berverksmuseum.

Tunmarcks stil er tydelig i Kongsberg kirkes enorme takmaleri med motiv, Kristi forklarelse på berget. Motivet har han hentet fra Merians bibel som har et kobberstikk etter Rafaels motiv. Også de dekormalte overstykkene over dørene er av Tunmarck; de er signert og datert 1761. Han var særlig spesialist på marmorering, altså en dekormaling på treverket som etterlignet forskjellig slags eksklusiv marmor. Slik har han bidratt i betydelig grad til Kongberg kirkes interiør. I 1766, da arbeidene ble taksert for godkjenning, skrev takstfolkene at ”de bemalte Historier [les: religiøse motiver] befandtes at være malet noget haardt”. Det er en treffende beskrivelse på stilen. I 1764 hadde han sluttet ved kirken; vi vet ikke om han ble refusert, og han ble erstattet av københavneren Niels Thaanning.

Mens han var tilknyttet kirken utførte Tunmarck sitt viktigste portrett av den første norskfødte berghauptmann, Michael von Heltzen (1762). Som en militær kommandant troner Heltzen i trekvart figur med bergmannstaven i utstrakt arm, mens et kompani bergmenn defilerer med fane nedenfor. Den bortvendte posituren, typisk for Tunmarck, avdekker en praktfull gullbrodert silkevest som matcher hanskene og den tresnutete hatten.

6a 6b

Typisk for Tunmarcks portrettstil er portrettene av Jørgen von Cappelen og Magdalena Darjes, sannsynligvis utført i 1764 da kunstneren dekorerte interiørene på Fossesholm.


Oppdraget i Kongsberg sikret kunstneren, naturlig nok, også andre kirkearbeider. Han laget alterbilde (Kristus i Getsemane) til Bakke kirke, Øvre Eiker (1769), og det store alterbildet med den korsfestede Kristus fra Tranby gamle kirke i Lier er udatert, men trolig fra 1770-årene (begge i Drammens Museum).

Av alle interiørdekorasjonene Tunmarck utførte er noen bevart: I 1763 ledet han et større dekorasjonsoppdrag på Fossesholm herregård for en av kirkens donatorer, eieren til Fossesholm, Jørgen von Cappelen og Magdalene Darjes. Hovedbygningens interiører er dekormalt med marmorering nesten overalt som i Kongsberg kirke, på dører, gulv og listverk. I flere av rommene går malte tapeter fra gulv til tak. Tunmarck har selv signert storstuens veggmalerier og kan i de øvrige værelser ha hatt hjelp av andre malere. De viser eksotiske scener og bilder fra landlivet og eiendommene. De stiliserte trærne ligner kineseriene som var mote på den tiden og prydet keramikk og porselen. På høyseteveggen troner Jørgen von Cappelen til hest under en forvitret triumfbue som symboliserer eierens overtagelse av godset. Her står også Tunmarck malt sin signatur og årstallet 1763.

5

Dekorasjonene i storstuen på Fossesholm viser en jaktscene med stiliserte trær inspirert av tidens begeistring for kineserier.


En tilsvarende malt bildesyklus fantes i familien Arbos store palé i Drammen. Siden Tunmarck utførte portrettene av Johannes Arbo og hustru, er det sannsynlig at han også sto for interiørene. De malte tapetene viste blant annet scener fra Versailles.

Dekorasjonene i slike malte tapeter var gjerne allegoriske fremstillinger av de fire årstidene eller skildringer av de fem sansene. Slike motiver åpnet et stort register for fantasien: smakssansen kunne for eksempel skildres ved en tykkfallen mann som skjenker seg et glass. Populært var og utsyn over eiendommene, godsdriften og landskapet omkring.

7

Tidens norske kunstere overlevde på allsidighet: En dekorert kiste fra Tjølling i Vestfold er datert 1773. Motivets utførelse bærer preg av Tunmarcks pensel. Foto Museumsenteret i Vestfold.


En viktig kategori oppdrag var portrettene. Disse hadde en viktig funksjon i å fremstille mennesker av rang som ønsket å innplassere bildene i serier med forfedre og slektninger. Ofte er fremstillingsmåten så stivnet i et fast skjema at portretter utført av samme kunstner ligner mer hverandre enn de individualiserer.

En bevart tapetsyklus fra Øvre Strøm gård i Drammen fra 1780-årene viser at Tunmarck på sine eldre dager endret sin karakteristiske kontrastfylte stil mot større naturralisme. Jaktscenene som her er både skadet og mørknet avslører en langt mer overbevisende skildring av naturalistiske landskaper og mer overbevisende figurtegning enn i de eldre Fossesholm-tapetene.

8

Såkalt pasjonsviser, maleri som viser scener fra pasjonshistorien, fra Sande kirke, Drammens Museum.


Da kreftene og oppdragene tok slutt, ble det raskt lite å leve av for en kunstner som levde av å opprettholde fasaden som velstående og berømt. Da Eric Gustav Tunmarck døde i Drammen i 1789 ble han begravet i ”fattig jord”.

9 Jaktscene fra de skadde tapetene fra Øvre Strøm 1780-årene, Drammen. Drammens Museum


Litteratur:
Bugge, Anders og Alsvik, Henning (red.), Kongsberg kirke: Norges kirker, Norske Minnesmerker, Oslo 1962, reg.
Christie, Sigrid, Norges kunsthistorie, Oslo 1982, bd. 3, s. 166-67, 172-73, 179.
Norsk kunstnerleksikon, bd. 4, Oslo 1986, s. 293-94.
Ugelstad, Janike Sverdrup, Thi han blev en kunstmaler: Peder Aadnes og hans billedverden, Oslo 2007.




Artikkel - info 
Sist endret 10.05.2011 Terje Bautz
Opprettet 31.01.2011 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut