Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Fosslielva/Bjøreelva i Krødsherad.
En artikkel om et vassdrag og hva slags virksomheter det har vært langs elva, og hva vi kan finne i dag.


Av Jørn Jensen

Elva har sitt utspring på Norefjell og renner sørover i omtrent 15 kilometers lengde før den dreier skarpt mot øst og renner ut i Krøderen ved Bjøre. Utløpet er en snau kilometer sør for Villa Fridheim. Elva heter Fosslielva i øvre del og Bjøreelva nederst. Etter å ha kommet ned fra fjellet og gjennom fjellskogen, renner elva gjennom grenda Runnskogen før den igjen går inn i skogen de siste kilometrene før Krøderen.

I tidligere tider hadde både små og store elver og bekker langt større betydning enn i dag. Her lå sager, kverner og stamper (til framstilling av vadmel), det var vaskeplasser (klesvask), bleikeplasser, bade- plasser om sommeren. Elvene ga vann til vanning av åker og eng, og mange elver, særlig de største, ble brukt til tømmerfløting. Ferdsel på eller over elvene skal vi heller ikke glemme. Her skal vi konsentrere oss om sager og kverner, som det har vært mange av langs elva, og som det fortsatt er mulig å finne spor etter.

Sager

Årstallet 1520 blir ofte nevnt som det første året for oppgangssager i Norge. De eldste oppgangssagene hadde ett sagblad som sto loddrett og ble ført opp og ned med vasskraft. Bladet var tjukt med store tenner, noe som ga mye og grov flis. Sagene, som det snart ble bygd mange av ved fosser med mye vann, ga inntekter til kongen. Fra 1545 måtte hvert tiende bord betales som tiende til kongen. I skriftlige kilder i Sigdal prestegjeld er ei sag nevnt første gang i 1595, i opptegnelsene fra biskop Jens Nilssøns visitasreise. Kongen eide sjøl flere sager. For å hindre at spekulanter bygde sager utover i distriktene, kom det i 1616 kongelig påbud om at ingen hadde lov til å sette opp sag uten å ha odelsgrunn til å legge damstokken på og odelstuft til saghuset. Det var dessuten bare lov til å skjære tømmer fra egen odelsskog.

I 1621-1622 var det ingen sager i Fosslielva/Bjøreelva, men ved en ny telling fire år seinere hadde Ola Leir sag. Sagene i bygda på denne tida hadde ikke tillatelse til å levere bord utenbygds. Det er ikke usann- synlig at saga til Ola Leir lå ved Leirskvennefossen. Tellingen hadde sammenheng med skatt, på dette tidspunktet ble det nemlig innført skatt på disse små sagene, hver sageier måtte betale 1/2 riksdaler i året. Bjøresaga er nevnt i 1751.

Ole Bjøre hadde damstokken på egen odelsgrunn og hadde skåret tømmer i egen skog, men bare 200 bord. For det måtte han skatte 10 skilling.

Utover 1700-tallet ønsket myndighetene enda strengere kontroll med sagene, angivelig for å beskytte skogen mot rovhogst De små bygdesagene hadde kun lov til å skjære to honer av stokken, slik at det ble vankant på alle bord, som da ikke ble salgsvare utenbygds. Bygdefolkets argumenter for å få lov til å sage bord var at det var mangel på skårne bord til bl.a. likkister, og at de da derfor var nødt til å kløyve trær, noe som førte til mye større forbruk av skog.

1 2

Brufundament ved Kvennan,Bjøre
sommeren 2003
Foto; Jørn Jensen
Klikk bildet for zoom

Rester etter kvern ved søre Dannemark
sommeren 2003
Foto; Jørn Jensen
Klikk bildet for zoom



Bjøre-saga er omtalt i 1846. Det var ei sag med fullt behør, kall, vasshjul, krumtapp, slede, trosse og blad, i alt for 100 spd. I 1872 var det her ei nybygd oppgangssag med 4 sagblad i ramma. På det tidspunktet var det to arbeidere ved saga.

Utover på slutten av 1800-tallet ble oppgangssagene avløst av sirkelsager. Disse var billigere og kunne dessuten skjære alle dimensjoner av bord. Vasskrafta ble også avløst av enklere kraftkilder.

Fra 1890-åra kom dampmaskinene i bruk, og fra ca. 1910 ble bensin- motorer brukt til å drive sagbrukene. I 1920- åra overtok elektrisiteten. Disse nye kraftkildene gjorde at sagene kunne plasseres hvor som helst, og mange gårder fikk nye sager plassert i eller nær tunet. De gamle vassdrevne sagene gikk dermed ut av bruk.

Kverner

Kvernene er det få opplysninger om i skriftlige kilder. De fleste gårder som hadde tilgang til ei elv eller en bekk, hadde ei lita bekkekvern, så sant det var så mye vann i flomtider at en kvernkall kunne dra ei lita kvern.

Kvernkallen sto rett opp og ned under kvernhuset. Det var en solid kubbe med jernbeslag nederst, med skråstilte skovler. Vannet fra vassrenna traff skovlene, som dro kallen rundt. Kallen gikk gjennom de to kvernsteinene, og var festet i en bjelke i kvernhuset. Oversteinen var festet til kvernkallen og gikk rundt, mens understeinen sto fast. Kornet, som var tørket i badstua eller i ei gryte i peisen, ble malt når det var mulig i sommerhalvåret. I begynnelsen av november kom vanligvis den såkalte hellemessflommen som ble utnyttet til å male mjølet som trengtes for vinteren. Hvis flommen ikke kom, var det fare for at de gikk tom for mjøl.

Vandring langs elva

Vi skal nå ta en tur nedover langs elva og se på det som har vært av virksomhet langs elva, og hva slags spor vi fortsatt kan finne.

3 Bading i Kvennehølen ved Haugen ca 1950.
Fra venstre Tove Kittilsen, Kjell og Thorbjørn Høgli og Arne Kittilsen,
Bilde utlånt av Thorbjørn Høgli.


Kvern ved Fosslia i 1952.
Foto DT&BB


De to Fossli-gårdene er de høyestliggende langs elva og de nordligste på Runnskogen. Som navnet forteller er det her en foss, eller mer presist flere mindre stryk og fossefall. Omtrent midt i fossen finner vi i dag ei sag, ombygd fra vassdrevet til elektrisk drift omkring 1950. Den har vært i bruk til 1990-åra. Ved en takst i 1884 ble det opplyst at Vestgarden og Framgarden Fosslia hadde saga sammen, og den var taksert til 160 kr. Her er også fundamenter etter ei kvern, med rester etter ei vassrenne. Kverna har ligget litt nedenfor saga. Den er omtalt i 1723.

Liubråten ligger ca. 1,5 km nedenfor Fosslia. Her er det også en foss, hvor det har vært kvern, men det er lenge siden den var i bruk. Saga, som lå litt høyere opp, var i bruk til 1930-åra. Materialer til låvene både her og på nabogården Golberg, begge bygd ca. 1925, ble skåret på denne saga. Det er fortsatt rester etter saga.

Morgenfugl

Haugen ligger noen hundre meter nedenfor Liubråten, men på den andre sida av elva. Her befinner den eneste gjenværende vassdrevne saga seg. Den er bygd av Erik N. Haugen (1880-1964), trolig rundt 1900.

Vi kan gå ut fra at de andre sagene også så omtrent slik ut, et enkelt hus i bindingsverk rundt sagverket. Vassrenna er det ennå rester etter, en tømmerstokk festet i fjellet og flere jernbolter. Saga, som nå skal settes i stand igjen, var i bruk til ca. 1970. Erik Haugen likte godt å være på saga når det var mye vann i elva. Han kunne gjerne starte klokka 4 om morgenen og holdt på til langt på kveld. Han var på saga helt fram til det siste året han levde. Her ble det sagd materialer både til eget bruk og til andre hus på Runnskogen. I Hudhølen, litt ovenfor saga, har huder blitt vasket og gjort klar til garving.

Litt lenger ned ligger Kvennehølen. Her ligger det fortsatt en kvernstein, nå midt i elva, og det er bolter etter vassrenna, men rester etter kvernhuset er ikke å finne. Kverna var nok fortsatt i bruk i 1920-åra. Haugen hadde tidligere sag og kvern i et felles hus, det er mulig at det kan ha ligget her. Kvennehølen var en mye brukt badeplass, ei lita jettegryte formet som en stol var særlig populær. I slutten av 1940-åra ble det bygd ei badstue til bruk for hele grenda, like i elvekanten her. Den er siden flyttet og tatt i bruk som hytte. En støpt mur langs elva står igjen, her ble det lagd i stand en liten kulp så det var mulig å bade i tørketider også.

Plassefossen ligger nedenfor Kverneplassen. Den øverste delen er nok det høyeste fossefallet i elva, omtrent 10 meter høyt. Nesten øverst i fossen er det rester etter ei sag. Den var ennå i bruk rundt 1950, da det ble skåret stikker til låvetaket i Kverneplassen, men revet få år etter. Navnet tyder på at det også har vært kvern her. I 1723 var det kvern under Runn, det kan være denne. Kverneplassen ble skilt ut fra Runn i 1842, etter å ha vært husmannsplass i alle fall siden midt på 1700-tallet. Vi kan gjette på at husmannen også hadde ansvar for kverna.

Også tresking

Nordre Dannemark ligger like ved der veien til Runn og Heslia krysser elva. Et stykke ut på 1900-tallet ble det bygd ny bru litt lenger sør. Av den gamle brua står to høyder med tilhogde steinblokker på østsida, på vestsida er det fjell i dagen, omkring 3 meter høyt, så her var det lett å lage brufundament. Sannsynligvis har det vært både sag og kvern på sør- sida av den gamle brua. En kvern- stein er flyttet til tunet på gården. Saga er blant de 14 i Krødsherad som er nevnt i 1884, den ble da taksert til 100 kr. Hans Nilsen, som eide nordre Dannemark fra 1867 til 1889, satte opp saga. Han tresket også med vasskraft. Hans Nilsen var for øvrig en kjent spellemann. Av sag og kvern er det i dag bare noen få steiner som kan fortelle hvor de har ligget. Her går elva ganske rolig, så det har trolig vært ei lang vassrenne som har sørget for nok vann.

Søre Dannemark (også kalt Inngjerdingen) har også utnyttet elva. I en mindre bekk, med to små fall, hver på ca. 1 meter, like ved utløpet i Fosslielva, var det kvern. Huset har nå falt helt ned, men det meste av materialene ligger på stedet. Kverna var trolig i bruk i 1940-åra. Saga lå litt lenger ned, ved Jokerudhølen. Nils Olsen Dannemark, som eide gården fra 1887, satte opp saga av materialer fra et hus han hadde holdt til i da han drev med tjærebrenning lenger inn i marka. Saga var fortsatt i drift i 1950-åra, men i dag er kun steinpilarene og noe av vasshjulet synlig. Hølen er en fin badeplass, og flere har fortalt at saga ble brukt til å skifte på i forbindelse med bading.

Flatin hadde også sag, den lå rett nedenfor plassen Jokerud, og et stykke på nedsida av fossen nedenfor Dannemark-saga. Det ser ut som denne saga er avmerket på kart fra 1846, og det kan stemme at den var i bruk på denne tida, for lunnene til Olberg kirke fra 1859 skal være skåret her. Den er ikke på lista over sager fra 1884. I første del av 1900-tallet var saga igjen i bruk. I dag er det mulig å se steinfundamenter. Både i 1723 og 1884 er kvern i elva nevnt.

Nedenfor Jokerud er det i dag slutt på bebyggelsen langs elva, men omtrent 1 kilometer lenger ned er Leirskvennefossen. Leir-gårdene, som ligger nede i bygda, hadde kvern her, en ca. 2 kilometers vei over åsen. Kverna har nok ikke vært i bruk på nærmere 100 år, og det er vanskelig å finne rester etter den. Det blir fortalt at et kvinnfolk hadde hengt seg på kverna.

Bjøre mølle

Ved den nederste fossen i elva ligger Kvennan på Bjøres grunn. Omtrent 500 meter ovenfor der fylkesveien i dag krysser Bjøreelva, finner vi det gamle brustedet. Veien fram til den gamle brua sørfra er lett å finne og god å gå. Sjølve brua er borte, men fundamenter murt opp av store natursteinsblokker står fortsatt.

Hvis vi leiter godt kan vi finne rester etter kverna, et oppmurt fundament på ca. 4 x 4 meter, med en kvern- stein og jernbolter. Et par steinpilarer har trolig tilhørt ei sag. Saga til Bjøre er omtalt ovenfor.

I 1723 hadde Bjøre to kverner. En takst fra 1846 omtaler kvernhuset på Bjøre. Det var 9x8 alen, 8 alen høyt, hadde to par nye kvernsteiner og siktekvern. Huset var verdt 20 spd., kvernkallen og inventaret 15 spd., kvernsteinene 60 spd. og siktekverna 6 spd. Kverna her var større enn de små gårdskvern- ene høyere opp i elva, og er i 1884 omtalt som Bjøre mølle. Her ble det nok malt korn for mange i bygda.

Møllerstua

Ved siden av kvernene kunne det være et lite hus med ildsted hvor mølleren holdt til mens han ventet på at mjølet ble ferdig. Her har møllerstua blitt til en liten husmannsplass, i bruk på deler av 1800-tallet. Ved folketellingen i 1865 var det i Mjølnarstugua under Bjøre en familie med 4 barn, de hadde to kyr og tre sauer. På kartet fra 1846 er Mjølnarstuen avmerket, men et lite stykke fra elva. Den siste mølleren, Per Lunte- plassen (1836-1913), var også husmann, men på en annen plass. Både sag og mølle ble antakelig nedlagt rundt 1900.

Fra toppen av fossen ved Fosslia på 550 m.o.h. har vi nå i løpet av en strekning på 15 km ”falt” med mer enn 400 høydemeter. Elva har ikke lenger noen næringsmessig betydning, men her er en mengde idyller, med stryk og fosser og inniblant roligere partier, med mange kulper velegnet for bading. De fleste godt voksne i grenda forteller at det tidligere var godt fiske i elva. Rundt 1950 ble det en gang tatt hele 72 fisk på flue på en dag på en strekning på rundt en kilometer. Kultursporene gir en tur langs elva en ekstra dimensjon.

Kilder: ”Krødsherad. Bind I Gard og Slekt” ved Andreas Mørch.
”Krødsherad. Bind II og III Bygdehistorie” ved Andreas Mørch.
”Haugensaga på Rundskogen” av Oddvar Øen. ”Under Norefjell” nr. 2 - 2002
Samtaler med Truls O. Bjerkerud, Ole Martin Bjøre, Torkel Bjøre, Gudmund Flatin, Olaug Foslien,
Steinar Foslien, Thorbjørn Høgeli, Kristian Lien, Fredrik Lund, Eva Solli, Oddvar Øen.

Artikkel - info 
Sist endret 08.11.2010 Terje Bautz
Opprettet 08.11.2010 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut