Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Melk og vann skilte by og land
Gjennom hele 1800-tallet var matstellet et dystert kapittel for arbeidsfolk rundt om i det delvis selvstyrte Norge. Kanskje var det erfaringer fra årene med sult og nød under Napoleonskrigene som hadde bitt seg fast og blitt til alminnelig norsk matkultur? Eilert Sundt konkluderte i hvert fall en av sine mange undersøkelser om levekår i Norge med å erklære seg lamslått av hvor mye ”vond mat og ensformig kost” vanlige folk levde på i tiden mellom bruddet med Danmark og løsrivelsen fra unionen med Sverige.


Av Bernt Eggen

1800-tallet var de store omveltningenes hundreår. Dampmaskinen utløste et maritimt paradigmeskifte, damplokomotiv og skinneganger revolusjonerte kommunikasjonen mellom ekspanderende tettsteder og industrialiseringen skjøt fart. Eiendomsløse landarbeidere og husmenn var ikke lenger alene om å utgjøre proletariatet i Norge, industrialiseringen skapte en raskt økende arbeiderklasse i byene langs kysten og i innlandet. Boligforhold og arbeidsforhold for menn og kvinner som søkte inn til byen på jakt etter utkomme var om mulig enda mer kummerlig enn tilstandene rundt om på bygdene. Industrialiseringen skapte velstand for noen få, status quo for den voksende ”underklassen”.

Med henvisning til Eilert Sundts forskning beskrev historikeren Knut Greve den kummerlige ”menyen” for norske arbeidsfolk på 1800-tallet. Det dreide seg stort sett om næringsfattig spise som ikke forutsatte at folk hadde tenner å tygge med. Til frokost, middag og kvelds var det vassgraut og velling som kom på bordet til arbeiderfamiliene. Matstellet ”var gjennom mange år et mørkt kapittel i vårt folks kulturliv,” skriver Greve i ”Arbeiderne og den nye industri” (Cappelen 1940). Han underbygde Sundts påstand om vond og ensformig kost for den norske arbeiderklassen.

Senere, da Amerika-brevene fra emigrerte nordmenn begynte å dukke opp hos slektninger som var blitt igjen i gamlelandet, ble det fortalt de mest fantastiske historier om bugnende matbord der borte i den Nye verden. ”Det å få ”fast” mat, som en måtte tygge, det var toppen av velstand”.

Ifølge Knut Greve er vår kunnskap om hva folk spiste i byer som Kongsberg, Drammen og Kristiania nokså begrenset. Kosten til arbeidsfolk vet vi enda mindre om. Men, tilføyer Greve, ”sikkert har det ikke vært særlig forskjellig fra maten på landet. Grøt og velling har vært hovedretten ved de fleste måltider.” Den mest spiste fisken var sild. Ferskt kjøtt opplevde en norsk arbeider knapt å se på bordet mer enn én gang eller to i løpet av livet. Hvis det ble servert litt salt flesk, var det fest i huset. Smør var et fremmedord i arbeidernes hjem i byen og på landet – det var billig smult som gjorde tjenesten. Billig brennevin som flommet fritt over hele landet, var både en forbannelse og en trøst for de eiendomsløse. Ifølge Eilert Sundt var det svært utbredt at arbeidsfolk bløtte brødet i en skvett brennevin klokka 5 om morgenen, før de gikk på jobb. For mange var brennevin også det første de tyllet i seg når de kom hjem fra arbeid seint på ettermiddagen.

På ett området var arbeidsfolk i byen verre stilt enn arbeidsfolk på landet, hevder Knut Greve: ”Melk var ukjent blant arbeiderne.” Grøten og vellingen industriens kvinner og menn spiste, var tynn og grå, laget av vann og mel – som oftest vond, i beste fall smakløs. Det var melk og vann som markerte skillet mellom by og land. De fleste kunne nok nynne på samme visa som Synger-Hans diktet på Hønefoss den gang han tjente som ”ærlig, tru gutt, mens fillene slarva om låret”:

Å vassvillingfate, det har je fullan fått,
å grautgrytan har je fullan skrapa,
å smøre å fleske det har je fullan sjåt,
men Hunen ta den som det fekk smaka.

Artikkel - info 
Sist endret 13.09.2010 Terje Bautz
Opprettet 13.09.2010 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut