Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Tordenskjold

Natten til tredje juledag år 1718 banket kammerlakeien på døren til kongens sovekammer. Kong Frederik 4., rikenes eneveldige monark, ble voktet med etikettens strenghet. Et øyeblikk senere opplevde den bråvåkne kongen sitt livs sjokk. Da han ved tjenerens hjelp fikk satt seg opp i sengen, trådte en ung mann inn med frakk og hatt under armen som viste at han var kaptein på et av hans majestets orlogsskip. Mannen hadde forlangt å snakke med kongen midt på natten. Han burde ha en meget god forklaring å komme med. Mannen var Tordenskjold, den norske sjøhelten som flere ganger hadde skaffet Hans Majestet bekymringer og tvil, og som hver gang på mirakuløst vis hadde klart å klatre et nytt trinn på karrierestigen. Det var lett å se at mannen hadde en sensasjon å komme med og mot til å fremføre den.



Av Einar Sørensen

Nå fryktet den skrekkslagne kongen det verste. ”Er Norge tabt?”, utbrøt han - ”Er Frederiksten faldet?” Det var grunn til å frykte en katastrofe etter at den svenske arméen hadde igangsatt en godt forberedt erobring av Norge.

Mannen i kapteinsuniform greide nå ikke å holde seg lenger og avleverte sitt livs replikk.

I en tidsalder med lange, uvisse reisetider hadde hans hurtigseilende fregatt tilbakelagt reisen fra Moss til København på knappe 45 timer. Det var raskere enn den offisielle kurér som ankom først neste morgen med en gammel nyhet. Nå kunne Peter Wessel, adlet Tordenskjold, forkynne med sitt mest sjarmerende smil: ”Nei, det er en annen nyhet, og den er bedre: Jeg gratulerer deres Majestet - Kong Karl er død!”

Den sjokkerte kongen snudde seg bort og spurte om det virkelig var sant?

”Det er lige så sikkert som at Deres Majestet vil gjøre meg til schoutbynacht [kontreadmiral]!” - lød sjømannens svar.

Slik var samspillet mellom mannen og krigen. Tordenskjolds karriere var et produkt av krigen – uten krigen, ingen Tordenskjold. Da unggutten Peter Wessel unnslapp sitt borgerlige hjem i sjøfartsbyen Trondheim og ankom København 15 år gammel, var det for et liv på sjøen og i krigen. Navnet Tordenskjold rommer et reservoar av fortellinger, myter og utrolige historier. Kan man tenke seg norske og danske sjøfolk i stolthet over å tilhøre en sjøfartsnasjon, uten Tordenskjold-myten? Hvor mange norske og danske sjøfolk i krig og fred har ikke hørt etterklangen av Tordenskjolds kjente utrop: ”Den gang ei!” (til de svenske dragonene som overrumplet han i land), eller: ”Jeg kjenner eder nok! – I lurendreiere!” (utrop til antatt svenske skip som snek seg med i en engelsk konvoi under falsk flagg). Eller da han etter flere timers kamp mot en engelsk kaperfregatt bød motstanderens kaptein til en skål på skansedekket, fordi han ikke hadde mer krutt igjen, - om da ikke engelskmannen ville låne ham litt? Skålen på skansedekket fant sted og førte til at vårt helt ble stilt for krigsrett, men bemerkningen om kruttet er tilføyd i ettertid, trolig av helten selv for å pynte på historien. Det var et vandresagn som knyttes til flere sjøhelter.

1-Gøteborg

Ostindiafareren Göteborg er bygget som eksakt kopi av skipet som sank i Göteborgs innseiling i 1745. Det ble sjøsatt i 2003. Et stort handelsskip som en ostindiafarer så nesten ut som et linjeskip med rekker av kanonporter, for den gang var det også sjørøvere i orienten. Med et slikt fartøy reiste unger Peter Wessel til kolonien Trankebar i India.


Klikk på bildet for å se større utgave


Det er det retusjerte bildet av Tordenskjold som har skapt myten om den snarrådige og dristige leder som med overlegent sjømannskap og listige planer utmanøvrerte en overlegen motstander. Han hylles som skøyergutten som med sine vittige utrop psyket ut svenskene. I virkelighetens verden var han en karrierejeger som ikke lot noe komme i veien for hans planer. Hans handlinger ble overstyrt av en hemningsløs ærgjerrighet om å klatre til topps i hierarkiet. Kildene forteller om hensynsløshet og brutalitet i omgangen med sine underordnede, matroser så vel som offiserer. Han skjelte ut og lappet til folk. Til sine sjøfolks fortvilelse seilte han i alt slags vær, og listen er lang over de som enten falt i sjøen og druknet eller ble skadd på grunn av uvettige aktiviteter. Netto utbytte av hans aksjoner var ikke alltid like imponerende som de gode historiene. Det var andre kapteiner som seilte inn flere prisepenger enn ham. Det som med rette kan fremheves hos Tordenskjold er hans mot, eller snarere overmot som grenset til uansvarlighet, og ikke minst hans moralske bidrag i sjøkrigen. Noen av bedriftene var militære glansnumre, slik som angrepet i Dynekilen og erobringen av Marstrand. Tordenskjold var utvilsomt en taktisk dyktig sjøkriger. Andre hendelser var oppskrytt, fabrikkert eller ”pyntet på” av biografer eller helst ham selv i etterkant. Noen av hans aksjoner ledet ikke til andre resultater enn noen sekker korn og en håndfull forskremte svenske fiskere. Når historikerne kontrollerer kildene tørker episodene inn og den historiske Peter Wessel blir fratatt stadig flere av sine berømte bedrifter.

Som marineoffiser tok han - til sine overordnedes fortvilelse - sjelden en ordre bokstavelig. Hva som reddet ham gang på gang var orlogsflåtens utbredte passivitet og defensive strategi, der hans hit-and-run stunt i svensk skjærgård ble godkjent av kongen og rikenes ledelse fordi aksjonsformen tjente til eksempel og kunne utnyttes i propagandaen. I hvert fall når den ble praktisert i små doser i krigstid. Med begrensede ressurser nådde han lengst, for da han senere fikk kommando over større flåtestyrker ble hans manglende evne til samhandling med sine undersåtter ødeleggende for resultatet. Til stadighet var mannen og hans fartøyer å se i østnorske kystbyer, i Halden, Oslofjorden rundt og særlig i Drammensfjorden, Larvik og Stavern. Ofte var han i strid med byene om proviantering og rekruttering av mannskaper.

Til sjøs med slaver og krydder

Første episode av Tordenskjolds historie er lite kjent før han i 1706, 17 år gammel, freidig skrev til kongen om å få plass på sjøkadettakademiet. Sine grunnleggende ferdigheter som sjømann hadde han fått på to lange ekspedisjoner: Den første var med slaveskipet Christianus Quintus som la ut fra København høsten 1706. Reisen gikk først til Vest-Afrika, der skipet tok inn lasten av 447 slaver og adskillig elefanttenner og gull. Sommeren 1707 sto skipet ut med sine passasjerer og øvrige verdifulle last. Slavene ble innkvartert, dvs nærmest flatpakket, på lave provisoriske mellomdekk. Unge Peter fikk trolig de værste jobbene, og toktet skulle by på rikelig nærkontakt med menneskelig lidelse. Det var et regnestykke om det lønte seg å ta inn mange slaver og håpe på at flest mulig overlevde en heldig overfart, eller innlaste et mer begrenset antall som ville sikre en lavere dødsrate. Etter lang tids overfart i storm kom skipet endelig frem til Vestindia og den danske-norske kolonien St. Thomas. Bare 9 % av slavene døde underveis, noe som var rekord. Livet på plantasjene i St. Thomas var en sjørøverstat verdig med hete, tropesykdommer og billig rom, og etter at skipet omsider var rengjort for ekskrementer og lastet med råsukker, bomull og rom, gjensto returreisen til Danmark. Da skipet endelig lot ankeret gå på Københavns réd midtsommer 1708, hadde reisen vart i nesten to år. Under halvparten av besetningen som reiste ut kom tilbake.

2-Løvendals galei

Maleriet viser en samling berømte dansk-norske skip fra Den store nordiske krig. Det lave skipet i forgrunnen antas å være Wessels første fregatt, Løvendals Galey som ble sjøsatt i Langesund i 1711.

Klikk på bildet for å se større utgave


Samme høst 1708 mønstret Peter Wessel på Det Ostindiske kompaniets store skip Fredericus Quartus på dets lange ferd til den dansk-norske kolonien Trankebar på østkysten av India. Det store fartøyet bød en helt annen bekvemmelighet enn slaveskipet, men brukte to år på den lange reisen, fordi det måtte vente på monsunen for å komme hjem igjen. Det var alltid spennende når et skip ankom europeiske farvann, for hvis det i mellomtiden hadde brutt ut krig, så kunne man vente å bli kapret med den kostbare lasten. Men til alt hell møtte de utenfor Orkenøyene en seiler fra Bergen som kunne fortelle at det var brutt ut krig mellom Danmark-Norge og Sverige. Ostindiafareren søkte derfor havn i Bergen med sin last av krydder, porselen og andre orientalske kostbarheter. Her ble den liggende i påvente av en konvoi. Men da hadde Tordenskjold alt mønstret av som tredjestyrmann. Han var nå kommet inn på Sjøkadettakademiet slik han hadde ønsket.

Ut i krigen

Krigsutbruddet åpnet muligheter for avansement som ikke var mulig fra skolebenken, for ingen visste hvor lenge krigen og de gode betingelser ville vare. Men det var liten grunn til bekymring: Den store nordiske krig var brutt ut og skulle vare i 11 år. Nå skulle hele orlogsflåten utrustes, og det var behov for hundrevis av sjøoffiserer. Wessel søkte meget freidig om å få kommandoen over en fregatt. Det fikk han ikke, men ble tatt inn som tredjeløytnant på fregatten Postillion. Under månedene om bord på Postillion lærte han seg livet på et orlogsskip, og kapteinens rolle fikk han erfare på nært hold. Rikenes strategi gikk ut på å blokkere hverandres skipsfart og tilførselsruter. Begge parter utstedte kaperbrev til private som kunne drive kaperfart og beslaglegge fiendens handelsskip. Det er lett å tenke seg at en mann som Wessel holdt på å bli gal av den regelmessige tjenesten som underordnet under de lange, kalde ukene i konvoitjeneste og vaktoppdrag.

I Tordenskjolds 11-årige karriere inntraff noen heldige lykketreff. Et av disse brakte den unge løytnanten i et personlig møte med den nye kommanderende general for den norske arméen, Valdemar Løvendal, sønn av tidligere stattholder Gyldenløve. Dette var en mann med samme offensive legning som Wessel. Om de to delte tanker sammen er ikke kjent, men nå varte det ikke lenge før løytnanten fikk sin en egen kommando. Et nytt hopp på karrierestigen førte ham forbi et utall underordnede løytnanter.

Sjef for en liten flytende verden

Om leseren forestiller seg et skipsskrog av 11,5 m lengde er man ikke langt unna dagens ferieseilebåt på 35 fot. Skipet som Peter Wessel fikk som sin første kommando var akkurat så langt, og vel 4 m bredt. Med sine 4-5 små kanoner var snauen Ormen ingen fryktinngytende motstander og kunne knapt hamle opp med en svensk kaper på jakt. Den hollandske båttypen snau (snauw) var en liten lettseilende tomaster som kunne unnslippe en større motstander i vanskelig farvann da den kun stakk to meter. I denne lille verden levde det ingen ferierende familie på to voksne med barn og hund, men derimot 50 mann rustet til tennene med alle slags skyte- og håndvåpen og med proviant for uker i sjøen. Riktignok sov en del av besetningen på frivakt til en hver tid, men det må ha vært rimelig trangt om plassen ombord. Når disse samlet hang over rekka med pistoler, huggerter og geværer, ble fartøyet krigersk nok til å holde en mindre fiende på avstand.

Skipssjefen var eneveldige hersker over den lille verden. Sjøkrigsartiklene som mannskapet stadig fikk terpet påkalte fryktelige straffer for alle typer overtredelser. Grov ordrenekt kunne resultere i dødsstraff, om man ikke slapp unna med pisking, kjølhaling og sprang fra råen. Tjenesten på et orlogsskip minnet lite om forholdene på store handelsfartøyer. Kosten var lagringsdyktig, men langt fra sunn: saltet fisk og kjøtt, erter og gryn, det hele skylt ned med øl og vann av lite innbydende kvalitet. Rasjonen av brennevin hjalp på fordøyelse og humør. Hyren ble sjelden utbetalt og i hvert fall meget forsinket, og sjansene for å miste liv og helse om bord var betydelig. Kapteinene presset sjøfolk med makt for å sikre seg fullbefarne matroser som de kunne få tak i ved å finne en (udyktig) erstatter for den de tok! Ormens første mannskap av fornuftige lofotfiskere svarte ikke til skipssjefens forventninger og ble skiftet ut med pressede folk. I årene som fulgte innløp en jevn strøm av klager fra mannskap og underoffiserer på sjefen og hans disposisjoner. Peter Wessel seilte i all slags vær og så fort han fikk anledning. Folkene måtte se langt etter landligge. Det gikk med adskillig med rigg, helse og menneskeliv under de ekstreme forhold skipet kom ut for, og det måtte stadig inn til reparasjon.

Allerede med Ormen praktiserte Wessel en offensiv strategi som gikk ut på å oppsøke fiendens havner for å ødelegge og utfordre. Danmark-Norges defensive strategi gikk ellers ut på å konvoiere handelsskip og ligge på vakt etter svenske skip. Konvoitjenesten bandt opp mange store skip og var meget kostbar. Fra Ormens lille dekk iverksatte Wessel aktiviteter som la de første bitene i den fremtidige Tordenskjoldmyten. De militære triumfene med Ormen var, naturlig nok, av beskjedent format og hadde mer preg av å irritere på seg svenske skipssjefer, kidnappe svenske loser og bedrive ”pøbelstreker” i land. Men hans besøk på svenskekysten ga viktige resultater i etterretning, noe som ble noe av hans spesialitet gjennom hele karrieren.

Med nytt verktøy

I 1712 leverte Ormens skaper, båtbygger Jørgen Pedersen Lunde i Langesund, et nytt skip, en lett, hurtigseilende fregatt. Wessel bidro med synspunkter og navnet Løvendals Galey, oppkalt etter øverstkommanderende. Det var ingen galei, som er et smalt roskip med røtter tilbake til oldstidens middelhavsfartøyer og fortsatt fantes i tjeneste på 1700-tallet i våre farvann, men en fregatt bygget på en slags galei-plattform for å oppnå lett fremdrift. Det er interessant å notere i dagens militærteknologiske tider at et lite verft i Langesund kunne levere krigsskip med optimale egenskaper. På denne tiden ble alle lette tremastede fartøyer med råseil, bygget for patruljering og konvoitjeneste, benevnt som fregatt. Med en overdimensjonert rigg seilte de godt, og i god vind kunne de innhente de fleste skip.

Wessel fikk nå utvidet sin flytende verden til et skrog som målte 27 m fra stevn til akter og 7 m tvers over dekket. Besetningen økte til 150 mann. 50 av disse var soldater. Fartøyets ildkraft var vesentlig større enn Ormens og besto av 18 kanoner, 12 sekspundere og 6 langtrekkende firepundere. (En sekspunds kanon skjøt en kule som veide 6 pund, det vil si litt under 3 kg). Kanonene kunne også skyte jernlenker og skrot og kunne således gjøre stor skade på mennesker og rigg. Bare mannskapet manglet og ble effektivt plukket fra handelsskip som ikke var raske nok med å forsvinne fra Holmestrand, Larvik, Fredrikstad og andre kystbyer. I Larvik hadde Wessel tatt en kokk som han måtte levere tilbake, og under et raid midt på natten ble to av de beste matrosene fra et handelsskip knabbet til skipperens store ergrelse. Med sitt nye skip kunne Wessel nå ta opp jakten på svenske kapere. Resultatene lot heller ikke vente lenge på seg:

I privat fengsel i Drammen

Alt under sitt første tokt befant Løvendals Galley seg langt unna der hvor skipet i følge ordre skulle befinne seg, for Wessel var på jakt langs svenskekysten. Et hurtigseilende skip med påfallende dårlig samvittighet ble etter en lang kappseilas innhentet, og ved et utrolig hell viste det seg at kapteinen var den beryktede svenske kaperkapteinen Niels Knape. Nå møtte denne uheldige mannen seg selv i døren, fordi han tidligere hadde innbrakt et handelsskip fra Drammen som hadde fritaksbrev fra å bli kapret, ettersom det alt hadde vært kapret og kjøpt seg fri. Det hadde Knape blåst i og konfiskert lasten. Nå satt en rasende skipsreder Mads Wiel i Drammen og kunne gni seg i hendene, for mannen ble nå utlevert. Wiel satte ham i eget fengsel der han fikk sitte til erstatningen ble betalt. Slik slapp staten også utgifter til å holde mannen fengslet. Også Wessel slapp unna for sin private rundtur da han med kaperskipet på slep kastet anker i Stavern.

I tvekamp

Med Løvendals Galey var Peter Wessel hovedsakelig beordret til konvoitjeneste, med en og annen impulsiv avstikker på jakt etter kapere eller for å provosere svenske orlogsskip. Gjennom sin faste informant på øya Käringön fikk han dessuten gode tips om de svenske skipene som han formidlet videre. På denne tid begynte Peter Wessel å få et rykte hos svenskene som en frekk provokatør, en som gang på gang aksjonerte og slapp unna med sin frekkhet. Det var en seiler som det førte ulykke med seg å møte!

Midtsommer 1714 forlot Wessel Bergen med ordre om å krysse med Løvendals Galey mellom norskekysten og Færøyene på jakt etter en mulig svensk kaper. Kaperen var observert utenfor Stadt, men da han ikke fant noe der seilte Wessel sørover i retning Göteborg(!) Dagen etter støtte de på en fregatt som førte engelsk flagg. Wessel heiste nederlandsk flagg, og skipene passerte hverandre. Men så snudde det engelske skipet og avfyrte kanoner. Det viste seg senere å være en engelsk kaperfregatt som nettopp var kjøpt av svenskene. Kapteinen ombord luktet fortjeneste ved å erobre det fremmede skipet. Mannskapet var ikke like overbevist. De hadde trodd de skulle til orienten. Den skapseilende engelskmannen innhentet nå Løvendals Galey og heiste nå svensk flagg, noe som umiddelbart ble kvittert med dansk flagg. Side om side kjempet skipene mot hverandre i flere timer. Ved snedig manøvrering prøvde de å komme i heldig posisjon i forhold til hverandre. Det engelske skipet holdt seg til luvart (mot vinden), og kunne styre kampen best. Etter tre timers beskytning hadde det engelske skipet fått nok og med brann om bord prøvde det å slippe unna. Men de ble snart innhentet, og så varte kampen nok en time før skipene hadde fått store skader på skrog og rigg og drev fra hverandre. Det engelske skipet hadde mistet stormasten. Nå ble det kappløp om raskest mulig å få utrettet provisoriske reparasjoner slik at skipene kunne manøvreres igjen.

7-Trankebar

Prospekt av den dansk-norske kolonien Trankebar på østkysten av India fra tiden da Peter Wessel besøkte stedet.


Beskytningen mellom fartøyer var en test på presisjon og innøvd drill. Ladning og avfyring av en kanon besto av en komplisert serie operasjoner som ble drillet inn gjennom øvelser og praksis. Betjeningen, 4 mann pr. kanon, skulle utføre sine oppgaver hurtigst mulig og upåvirket av susende kuler og skrikene fra maltrakterte mennesker. Hver skuddsalve tok mellom 3 og 5 minutter å få av gårde, og fartøyet som kunne fyre hurtigst og holde ut lengst fikk gjerne overtaket. Det skulle siktes også, og det var ikke lett når skipene kom langt fra hverandre og kruttrøyken la seg tett.

Tidlig neste morgenen seilte Løvendals Galey opp langs motstanderen igjen, men etter to timers beskytning var kruttreservene nesten tomme, og skipet trakk seg utenfor skuddhold. Nå var det at Wessel satte lettbåten på vannet og overbrakte bud til den engelske kapteinen om at alt hans krutt dessverre var oppbrukt og at engelskmannen dermed skulle få slippe unna, men kapteinen ble invitert over til et glass vin på skansedekket.

Invitasjonen ble høflig avvist og gjengjelt. Det hele endte med gjensidige løfter om fritt leide. Skipene seilte kloss opp til hverandre, - alle hadde fingeren på avtrekkeren -, og skipperne skålte med hverandre fra hvert sitt skansedekk. Så ropte mannskapene syv ganger syv hurra!

Etter kampen hadde Løvendals Galey 7 døde og 21 hardt sårede. Flere av de sårede døde senere. 20% av mannskapet var altså døde eller kvestet. Det var særlig tresplinter fra treffene som lagde stygge skader. I Bergen måtte skipet igjennom en omfattende, langvarig reparasjon før det kunne gå til sjøs igjen. Det var heller ingen glede i leiren hos de svenske rederne da de så hva som kom seilende inn i Göteborgs havn. Peter Wessel fikk ros for kampen mot en motstander med flere kanoner. Motstanderen var riktignok et lettere bygd fartøy med en mindre besetning. Episoden med skålen og omstendighetene rundt kampens avslutning førte likevel til at han ble stilt til ansvar og innstevnet til krigsrett i København, der en dom lett kunne satt hans punktum for hans videre karriere. Til alt hell ble han frikjent.

Midt i begivenhetenes sentrum

Alle forsiktighetsregler ble kastet over bord når Peter Wessel aktet å studere fiendens skip på nært hold. Ikke før to fregatter i den svenske eskadren brøt ut og sto rett mot Løvendals Galey ga Wessel ordre om å vende for å komme unna. Hans oppgave var å rapportere de svenske skipenes antall, styrke og bevegelser til den danske eskadren som lå der ute ett sted. Det var kvelden 23. april 1715. I Larvik hadde Wessel mottatt ordre om å hurtigst mulig å innfinne seg i København hvor han ankom etter en ureglementert avstikker til svenskekysten. Ordren lød å slutte seg til admiral Gabels eskadre i Østersjøen. En svensk flåte var nå fanget inne mot øya Femern og kunne vanskelig unnslippe. Etter adskillig manøvrering i tåke befant flåtene seg ovenfor hverandre utenfor sørkysten av Lolland. Utpå kvelden hadde Gabels overmakt og fordel av vinden i ryggen gitt resultater. Med sitt lette fartøy fikk Wessel relativt frie tøyler under slaget og seilte omkring med ordrer til de danske skipene. Han falt for fristelsen til å seile alt for nær de svenske skipene og fikk seg en nesestyver, men var frekk nok til å gi de svenske linjeskipene flere bredsider som viser hvor nær han hadde rotet seg innpå. Nå fikk han ordre om å oppsøke den svenske superfregatten Hvita Örn som var holdt utenfor slaget. Wessel jaktet på Hvita Örn, en drøm av en fregatt, skandinavias hurtigste og ledet av kaptein Printz. Tre danske fregatter hadde den alt nedlagt. En gang tidligere hadde Tordenskjold møtt den. Hvita Örn flyktet nå opp gjennom Storebælt, tett fulgt av de to fregattene Løvendals Galey og Raa, før det svenske mannskapet fikk panikk, saboterte og satte sitt skip på grunn.

3-Hvide Ørn 1711

Moderne rekonstruksjonsmodell som viser fregatten Hvide Ørn, Wessels erobrede svenske fregatt. Skipet var bygget i 1709 med navnet Hvita Örn og nedkjempet tre danske fregatter før det ble erobret i 1715. Skipet var bygget som den første ”moderne” fregatt og målte 33 x 9,4 meter. Det var i tjeneste helt til 1751.

Klikk på bildet for å se større utgave


Mens resten av flåten feiret seieren, var Wessel opptatt med å bringe sin fangst trygt til København der skipet vakte stor oppsikt. Han siklet på dette fartøyet og søkte om å få kommandoen over det for å bruke det i Norge. Og det fikk han. Etter reparasjon og omrigging etter Wessels anvisning ble fartøyet omdøpt til Hvide Ørn. Den erobrede fregatten var bygget i Karlskrona i 1709. Den engelske skipskonstruktøren William Smith hadde laget et skip langt forut for sin tid, dimensjonert som den første moderne fregatt, med langt overbygget kanondekk med lavt akterskip, som også rommet kanoner. Det var slik fregatter ble utformet som type senere på 1700-tallet. Skipet var større enn Løvendals Galey, hadde 170 manns besetning og utstyrt med 30 bronsekanoner av 12 punds kaliber.

Slaget ved Jasmund 8.8.1715

Fra dekket på Hvide Ørn kunne besetning med stigende forferdelse se hele horisontlinjen fylt opp med de fryktinngytende skrogene av hele den svenske østersjøflåten under skyer av hvite seil. De var nå kommet så nær at mannskapet så folkene om bord som myldrende maur. Men kapteinen ville gå enda nærmere for å se bedre. Mannskapene kunne telle kanonportene i sidene på de svenske orlogsskipene, det var 20 linjeskip i slaglinje og flere andre fartøyer. Hver av disse flytende monstre var bemannet med 500-800 mann og hadde om bord mellom 50 og 90 kanoner av grovt kaliber på opptil 36 pund kanoner. En bredside på nært hold avfyrt av alle kanonene på to eller tre dekk ville i beste falle redusere Hvide Ørn til et avmastret, synkeferdig vrak. På motsatt side var synsinntrykket mer løfterikt: Her seilte den samlede danske flåten i tilsvarende slaglinje, 21 linjeskip og flere fregatter. Hvite Ørn befant seg midt mellom som et får mellom ulveflokker. Stedet var utenfor halvøya Jasmund på Rügens østre side. Her hadde flåter møtt hverandre før. Partene skjøt på hverandre i flere timer inntil mannskapene var utmattet. Avstanden var stor, ingen skip gikk tapt, men tapene var rundt 500 mann på hver side. Begge parter feiret trefningen som en seier. Wessels sjanse kom først etter slaget da de to mest skadde svenske linjeskipene, Ösel og Gotland bakset seg innover etter beste evne i retning Karlskronas trygge havn. Utpå kvelden fikk man fra Gotland øye på en seiler i horisonten. Kapteinen satte kikkerten for øye og konstaterte at det var Hvita Ôrnen. ”Han där hälsar på oss i natt”, utbrøt kapteinen. Andre ombord mente at det knapt var mulig i nattemørket, men da svarte kaptein Nyman: ”Om natten vore två gånger så lång och mörkret aldrig så tjockt, så hittar han oss ändå”. Slik hadde Wessels rykte utviklet seg til traumer for svenske kapteiner. Og ganske riktig, utpå natten fikk skipene besøk av Ørnen. Som et spøkelsesskip strøk den forbi akterskipet av Ösel. En mann foran i baugen hugget ned flaggstangen og lanternen på Ösel! Det ble også ropt mellom skipene og Ösel fikk to bredsider inn over sitt forsvarsløse akterskip. Det var nok ikke mye igjen av inventar i kapteinens kahytt. Men svenskene skulle bare visst at Wessel for ramme alvor hadde planlagt å entre Ösel for å kapre et helt linjeskip helt alene. Men da satte mannskapet seg resolutt på bakbena.

4-Tordenskjold 5-portrett Tord

Portretter av Tordenskjold på høyden av hans berømmelse viser den stolte kriger og seierherre.

Klikk på bildene for å se større utgaver


Forlenget krig og nye utfordringer

Ved utgangen av 1715 så krigen ut til å nærme seg slutten. Krigerkongen Karl 12. hadde etter mange år i landflyktighet hos tyrkerne reddet seg over til byen Stralsund ved Rügen. Men rett før denne svenskenes viktige base falt, reddet han seg over til Sverige. Dermed fortsatte krigen – og Wessels karriere – i ennå 3 år. Karls flukt ble karrierens redning.

Etter Karl 12.s angrep på Norge i 1716 ble flåtestyrker prioritert til norske farvann. Nå var det bruk for en mann med Wessels egenskaper. Med sine kunnskaper om kysten ble han utnevnt som sjef for Nordsjøeskadren, – enda et uvanlig heldig avansement – med oppgave å sørge for at de svenske orlogsskipene holdt seg i ro i Göteborgs havnebasseng. Under svenskenes felttog i Norge var Hvide Ørn hyppig å se i de norske kystbyene som Drammen og Larvik med ordrer, nyheter, offiserer og proviant. Gjennomføringen av overraskelsesangrepet på den svenske forsyningsflåten i Dynekilen - uten at et eneste fartøy gikk tapt - ble Wessels mesterstykke. Overrumplingsangrepet på Göteberg i mai 1717 holdt derimot på å ende med katastrofe, da samarbeidet mellom skipssjefene var dårlig slik at svenskene luktet lunten.

Løs kanon på dekk

Som høy offiser var Wessel en utpreget løs kanon på dekk, en metafor han nok ville forstått. Sett fra enevoldskongens side kunne mannen nå enten trykkes ned, for å statuere et eksempel på at offiserer hadde å adlyde ordrer også i krig, eller han kunne løftes opp av propagandahensyn som forbilde på vågemot. Valget falt på det siste. Som den eneste sjøoffiser ble Peter Wessel adlet som Tordenskjold, hovedsakelig for bedriften i Dynekilen. Slik ære ble kun tildelt ikke-adelige toppambassadører og rike kronkreditorer som kongen måtte holde seg inne med.

Tordenskjold ble fratatt kommandoen over Nordsjøeskadren, men etter å ha brakt nyheten om Karl 12.s fall ved Fredriksten, ble han utnevnt til schoutbynacht (viseadmiral). Krigen nærmet seg nå definitivt slutten, men ikke for Tordenskjold som 26. juli 1719 på egen hånd greide å erobre byen Marstrand med festningen Carlsten nord for Uddevalla. Det var ved denne begivenhet han skal ha overtalt den svenske kommandanten til å overgi seg ved utropet: ”Hva nøler I efter?” Han fikk også stå for krigens siste trefning da han etter flere angrep senket og stjal skipene ved Nye Elfsborg i Götaelvens munning.

6-håndverker

Verftene i norske byer og i Danmark slukte hundrevis av spesialhåndverkere. Mange ble rekruttert fra Norge. Her avbildes en skipstømrermester.


En krigers død

Freden i 1720 innebar omstilling til et nytt liv. Karrieren hadde gitt god økonomi og Tordenskjold flyttet inn i ny ungkarsleilighet i København, omgitt av luksuriøst inventar. Det er tydelige spor av kvinner i hans liv nå, og kjelleren var overfylt med vin. Men hvordan den rastløse kriger ellers mestret overgangen vet vi mindre om, for han kom bare til å leve ett år til. Som en skjebnens ironi ble sjøhelten som i 10 dramatiske år var sneiet av kanonkuler, snittet av muskettkuler og ved hell og kampteknikk unngått sabelhugg, offer for et klønete kordestøt utført av en småfet svensk oberst, som til og med var skadet i det ene øyet. Bakgrunnen var i korthet denne: På reise i Tyskland hadde Tordenskjold under en middag i Hannover 9. november kommet med provoserende bemerkninger om en svindler som hadde lurt penger av en venn av ham i hasard ved å lokke ham i en turistfelle i Hamburg. Nå satt mannen der ved bordet, Jacob Staël von Holstein, som hadde vært oberst i den svenske hæren. Det ble krangel og ukvemsord falt. Flere avvikende versjoner eksisterer om det videre forløp. Da Staël senere på kvelden forsøkte å trekke korden ble han regelrett banket opp av Tordenskjold som ikke tok hans påfølgende krav om duell dagen etter høytidelig. Han skulle dessuten reise videre til Berlin. Dagen etter ble han imidlertid overtalt til å møte opp så etikettens krav om ære ble oppfylt; svensken fikk han vite, var helt sikkert reist videre. Men da Tordenskjold ankom duellstedet som var en slette ved landsbyen Gledingen utenfor Hannovers grenser, var mannen på plass der. Som den utfordrede hadde Tordenskjold rett til å velge våpen. Han hadde ikke tatt med pistoler som han selv var en mester i å bruke. Skytevåpen ville mest sannsynlig også endt med et dødsfall. Dueller var forbudt, og et dødsfall kunne være lite populært. Mannen hadde dessuten et gjenklistret øye etter bankingen kvelden før. Valget av korde gjorde det mulig å avblåse duellen etter et første lite risp, slik at æren var reddet for begge. Duelantene trakk blank, men etter kun et støt og en parade ble Tordenskjold truffet i brystet og falt om. Straks etter var han død. Uflaks, kunne man si, men konspirasjonsteoriene har mange ledetråder som har skapt en hel litteratur: Ble Tordenskjold myrdet etter en arrangert provokasjon? Og i så fall hvor langt oppe i systemet var dette planlagt? Staëls aktiviteter lar seg vanskelig passe inn i en slik strategi, men det var i sannhet en lurvet gjeng Tordenskjold hadde gitt seg i kast med. Staëls sekundant var ingen ringere enn André Sicre, den franske offiseren som flere historikere holder som hovedmistenkt for et mulig snikmord av Karl 12. utenfor Fredriksten. Alt i samtiden oppsto konspirasjonsteorier om at Tordenskjold ble myrdet ved et komplott. Hans tjener bidro senere med momenter som fóret teoriene: Blant annet hevdet han at Tordenskjold stilte med en kort paradekorde mot motstanderens lange korde. Dette står fortsatt i historiebøkene, men savner belegg og er heller ikke særlig sannsynlig. Uansett, hans tid på historiens førsteside var over. Krigen hadde hatt god bruk for en Tordenskjold, men ikke freden.

Tordenskjold i Dynekilen Tordenskjold i Dynekilen

Klikk på bildet for å se større utgave

Anbefalt lesning:

Dan H, Andersen, Tordenskjold: En biografi om eventyreren og sjøhelten, Købehhavn 2006.
Olav Bergersen, Viceadmiral Tordenskiold, Oslo 1925.
Ole Feldbæk i, Danmark Norge 1380-1814, bd. 4, Oslo Købenahvn 1998.
http://www.soic.se/4.398cfe3510816ba7647800047.html

Artikkel - info 
Sist endret 31.08.2010 Terje Bautz
Opprettet 31.08.2010 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut