Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Nedre Sundbrei i Ål
Landskap var av svært stor betydning for hvordan en gård kunne drives. Topografi, jordsmonn, beliggenhet i forhold til sol og vind, adgang til vann og dreneringsmuligheter var faktorer som påvirket bondens hverdag, og var faktisk avgjørende for hvor det gikk an å slå seg ned.


Av Jørn Jensen

Tunet på Sundbrei Tunet på Nedre Sundbrei
De to stuene med bryggerhuset fra Sundbreihaugen i midten.

Foto: Jørn Jensen

Klikk på bildet for stor utgave


Vikingtida

Sundbrei er trolig ryddet allerede i vikingtida, og var en udelt gård til 1720-åra. Før den tid hadde det i perioder vært to brukere. Sundbrei hadde skog på begge sider av dalen, fine støls- og fjelleiendommer på nordsida av dalen, samt fiskerett både på fjellet og i Strandafjorden. Tunet har antakelig alltid ligget på samme plass. Det har en god og tradisjonell plassering, med innhusa på en liten forhøyning. På nedsida, mot fjorden, er det flatere, men trolig et råere klima og ikke så tørr og god byggegrunn. På oversida er det for bratt til å kunne legge et tun. Det er godt utsyn, og nær veien gjennom dalen. Som tilfelle er på mange Hallingsdalsgårder, inneholder tunet en blanding av gammelt og nytt. To gamle stuer står fortsatt i ganske opprinnelig stand, det gamle bryggerhuset er flyttet ned fra husmannsplassen, stabburet er for en del år siden solgt, og ender vel kanskje opp på et hyttetun. Av driftsbygninger finnes en gammel tømret stall med trev, og en stor ”moderne” driftsbygning fra 1950-åra. Nytt våningshus er bygd på den andre sida av veien, altså utenfor tunet.

Steinrydding
Gårdens innmark befinner seg rundt tunet. Den beste jorda ligger på flata langs Strandafjorden, her dyrkes det gras, og jorda egner seg godt for traktordrift. Tidligere var den nederste delen mot fjorden nærmest som en sump, og det lå mange rydningsrøyser i vannkanten. Da den nye riksveien ble bygd langs stranda, ble det bedre forhold. I 1960-åra ble et dalsøkk i foten av bakkene planert ut, og da nåværende eier overtok i 1989, ble enda en teig med gammel steinrik slåttemark ryddet for stein. Steinryddingen har nok foregått i mange omganger i løpet av 1900-tallet. En del av steinen ble kjørt ut på isen på fjorden, noe som har gitt gode forhold for fisken. I de bratte bakkene ovenfor tunet finner vi fortsatt mye steinrik innmark, men deler av arealene er ryddet for stein. Rydningssteinen ligger delvis i bunnen av små dalsøkk, som ligger parallelt ovenfor tunet, delvis i større røyser nederst. De bratte bakkene er ikke pløyd opp eller gjødslet på lang tid, men blir beitet hvert år. Dette arealet har tidligere vært brukt som åker eller eng. For å få årvisst modent korn, måtte åkeren fortrinnsvis legges i solrike sørvendte lier, med sjøldrenerende jord. Åkeren måtte ryddes for stein, men et visst innhold av småstein var bra for å holde på solvarmen. De små åkerlappene ligger oftest i veksling med eng. Karakteristisk for åkrene er et flatere parti nederst, kalt åkerreiner, hvor jorda har hopet seg opp etter mange års pløying. Jorda kunne bli båret opp igjen.

Rydningsrøyser Rydningsrøyser på Sundbreihaugen

Foto: Jørn Jensen

Klikk på bildet for stor utgave

Arbeidskrevende
Åkerbruket var arbeidskrevende, det blir fortalt at for noen århundrer siden brukte en mann minst 4 dager på å spa opp et mål med åker. Storparten av innmarka var brukt som eng. Den såkalte naturenga var også til en viss grad ryddet for stein, for at det skulle være lettere å slå. Den ble sjelden pløyd opp, og vanligvis ikke gjødslet. Før kunstgjødselen kom i vanlig bruk ut på 1900-tallet, måtte husdyrgjødselen forbeholdes åkrene. Enkelte av engene ble beitet vår og høst. Årviss slått, manglende pløying og gjødsling førte til artsrike, men ikke spesielt høyproduktive enger.

Artsrikt
Spesielt i tørrbakkene er det næringsfattige forhold, noe som favoriserer lave og tørketålende arter som tiriltunge, engnellik, gulmaure og svevearter. I litt friskere enger kan en finne blåklokke, ryllik, engsoleie, rødknapp og prestekrage. Alle disse artene, og mange flere, finnes på Sundbrei. I alt er det registrert rundt 35 blomsterplanter i den gamle kulturmarka her. Disse arealene blir ikke lenger slått, men beites vår og høst, noe som gir en litt annen artsammensetning enn i slåttengene. Grunnen til at disse ugjødsla slåtte- og beitemarkene er spesielt artsrike, er mangelen på næring, bl.a. nitrogen. De nitrogenrike engene domineres av få og storvokste arter som løvetann og hundekjeks.

Husmannsplass
Et par hundre meter ovenfor tunet på gården lå husmannsplassen Sundbreihaugen. Når plassen ble tatt opp, vet vi ikke, men ved folketellingen i 1801 var det i alle fall en husmann under Sundbrei. Plassen ble bygslet i 1838 av Ola Asleson. Hans sønn Ola Olson overtok i 1865. Han var en dyktig gråsteinsmurer, og det er ikke umulig at det er hans steinarbeider som fortsatt kan sees på plassen. Landskapet ved plassen vitner om en større arbeidsinnsats i forhold til rydding av stein enn på resten av gården. Langs hele nedkanten av jordet er det en lang og høy rydningsrøys, med et fint oppmurt fundament. Ellers er det mange røyser, som er regelmessige oppmurte. Ei nærmest rund røys skiller seg ut. Flere av røysene er lagt på jordfast stein. Dette ble gjort for å bruke minst mulig av den verdifulle innmarka til lagring av stein. Av samme årsak ble røysene murt opp, i stedet for at steinen bare ble tømt ut i jordekanten. Det er ikke bevart hus på Sundbreihaugen i dag. Eldhuset ble flyttet ned til tunet og står fortsatt. De andre husene må også være flyttet vekk. Det er tufter både etter låve, fjøs og stue. En høy gråsteinsmur med en stor selje i kjellerhullet viser hvor stua sto. Vi må tro at Sundbreihaugen har vært en av de bedre husmannsplassene. Den lå sentralt i den solrike frodige lia, og terrenget var heller ikke brattere enn på mange gårdsbruk i bygda. Trolig er det tilfeldigheter som har gjort at plassen ikke ble skilt ut som eget bruk. Det særpregete og svært verdifulle jordbrukslandskapet på Sundbrei og Sundbreihaugen er et resultat av generasjoners slit, og har i dag stor opplevelsesverdi. Fortsatt jordbruksdrift er avgjørende for at landskapet skal kunne bevare sitt nåværende preg.

Kilder: ”Kulturarv til ettertanke. Jordbrukets kulturlandskap i Nore og Uvdal”
”Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker”
”Naturtyper i Ål”. Rapport skrevet av Hans Ivar Nesse 2002.
"
Aal bygdesoge” av Lars Opsata

Artikkel - info 
Sist endret 23.02.2010 Terje Bautz
Opprettet 17.02.2010 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut