Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Tanberg på Ringerike – et lendmannsete og dets lokale maktgrunnlag i vikingtid og middelalder
På 1200-tallet var gården Tanberg (norrønt Þornberg) på Ringerike et av de mektigste lendmannssetene på Østlandet. Under rikssamlingen i vikingtid-middelalder var kongemakten avhengig av nære allianser til lendmennene og landet verdslige aristokrati. Ved å binde til seg slike menn i personloge avhengighetsforhold kunne kongen få dem til å utøve offentlig myndighet i områder hvor hans eget maktgrunnlag var svakt, og yte militær bistand på hans vegne. Til gjengjeld fikk lendmennene støtte fra kongemakten og andel i kongens inntekter. Dette systemet var imidlertid ustabilt, og stormennene samarbeidet ikke lengre med kongen enn det som tjente deres egne interesser.


Av Kristoffer Dale

Et tydelig vitnesbyrd om gården Tanbergs storhet i middelalderen er kapellet som ble anlagt på gården en gang på 1100-tallet. De to store gravfeltene på Stavhella og Tanbergmoen viser kontinuitet tilbake til forhistorisk tid. Begge steder finnes det over 20 gravhauger. Det er også funnet sverd og runesteiner fra vikingtiden på gården. Ifølge en lokal tradisjon skal det ha vært én konge på hver side av Storelva, kong Veine på Veien og kong Tane på Tanberg. Dette er bare en myte, men begge gårdene var utvilsomt mektige høvdingseter i jernalderen. Funnmaterialet kan imidlertid tyde på at det skjedde en maktforskyvning mellom disse i overgangen fra eldre til yngre jernalder. I denne artikkelen skal vi stifte et nærmere bekjentskap med de såkalte Tanbergmennene og deres lokale maktgrunnlag på Ringerike i vikingtid-middelalder.

Kart Klikk på kartet for stor utgave


Tanbergmennene

Den første lendmannen vi kjenner til på Tanberg er Alv Erlingsson (ca. 1190 - 1240). Han var gift med Ingeborg Bårdsdatter av Rein, søster til hertug Skule Bårdsson. Fra 1217 var Skule jarl under kong Håkon Håkonsson, og styrte en tredjedel av riket fra sitt sete i Nidaros. I årene 1220-1231 var Alv sysselmann til hertug Skule på Søndmør i Borgund. I løpet av denne tiden ble Skules maktgrunnlag gradvis svakere, og under riksmøtet i Bergen i 1233 ble det reist krav om reduksjon av jarledømmet. Alv Erlingsson var en av de sterkeste støttespillerne til hertug Skule, også da han i 1239 lot seg hylle som konge og gjorde opprør mot kong Håkon. Hertugen falt imidlertid i kamp mot birkebeinerne året etter – en hendelse som markerer slutten på den såkalte borgerkrigstiden i Norge. Alv Erlingsson nevnes ikke etter dette, og døde trolig kort tid etter.

Dette forhindret likevel ikke at sønnen Erling Alvsson av Tanberg (ca. 1230 - 1283) kunne slå seg opp som en av rikets mest innflytelsesrike lendmenn. I 1263 deltok han også på kong Håkon Håkonssons skottetog, og stod ved siden av farens tidligere motstander da han døde på Orknøyene samme vinter. Sammen med lendmannen Andres Plytt førte Erling skipet med kongens lik tilbake til Bergen våren etter. Han deltok også i bryllupet og kroningsseremonien til kong Magnus Lagabøte, og ble en av hans nærmeste menn på 1270-tallet. På denne tiden nevnes han i flere viktige sammenhenger. Etter hvert fikk Erling stillingen som sysselmann i Borgarsyssel (Østfold), fra 1277 med tittelen baron.

Alv Erlingsson den yngre (ca. 1250-1290) arvet både Tanberggodset og stillingen som sysselmann i Sarpsborg etter farens død i 1283. Dette gikk egentlig imot rikets lovverk, noe som understreker makten Tanbergmennene besatt på denne tiden. Som sin far ble han også en sentral mann i kretsen rundt kong Eirik Magnusson som var mindreårig da han hadde arvet tronen etter faren i 1280.

Alv er imidlertid mest kjent for å ha drevet med piratvirksomhet mot danske og tyske handelsskip. I 1282 hadde det oppstått en konflikt mellom norske og utenlandske handelsmenn i Bergen, og året etter innførte hanseatene en blokade av Norge. I denne situasjonen gikk Alv inn for en konfrontasjonspolitikk mot rikets tyske fiender. Krigføringen tok form som en ren kaperkrig, hvor også den danske kongemakten ble dratt inn.

Alv spilte en lederrolle i disse dramatiske begivenhetene. I skriftlige samtidskilder omtales han som en mektig sjørøver, og han fikk også et makabert ettermæle i danske folkeviser. Konflikten endte med at kong Eirik ble nødt å betale 6000 mark sølv for å få til en fredsslutning med forbundet. Rollen som Alv hadde spilt ga han mange fiender i den norske eliten. Han forble imidlertid en av landets mest innflytelsesrike personer, og fikk i 1285/1286 tittel som jarl.

I tiden som fulgte forverret situasjonen seg for Alv i Norge. Motstanden var særlig sentrert til kretsen rundt kongens yngre bror, Håkon Magnusson, som på denne tiden var hertug i Oslo. Alv ble nå gitt hovedansvaret for den vanskelige situasjonen kongemakten befant seg i, med et enormt pengekrav rettet mot seg og fortsatt krig mot Danmark. Etter at enkedronning Ingeborg døde i 1287 og riket manglet et klart lederskap, eskalerte konflikten til borgerkrig mellom Alv og Håkon på Østlandet. Etter å ha angrepet Oslo og drept høvedsmannen Hallkjell Krøkedans, ble Alv lyst fredløs. Det oppsto deretter et større slag hvor han tapte mot hertugens styrker. I slaget skal Alv ha mistet 260 av sine menn. Åtte av lederne hans ble senere hengt. Selv rømte Alv til Sverige og senere til Riga, hvor han drev sjørøveraktiviteter i Østersjøen. Våren 1290 ble han til slutt fanget på kysten av Skåne av den danske kongens menn. Alv ble dømt til døden, og henrettet på steile og hjul (radbrukket) utenfor Helsingborg.

Dette var slutten for den mektige Tanbergætten. Etter kong Eiriks død i 1299, ble tronen etterfulgt av hertug Håkon i Oslo. Han stod for byggingen av Akershus festning, og gjorde senere byen til rikets hovedstad. Kong Håkon V Magnusson er dessuten kjent for å ha ført en veldig antiaristokratisk politikk, hvor han blant annet avskaffet alle jarle- og lendmannsverdigheter unntatt for de av kongeslekt. Han begrunnet dette i framferden til enkelte menn i landsstyringen.

Gravhaug Tanberghaugen

Foto: Birgitte Bjørkli, Buskerud fylkeskommune

Klikk på bildet for stor utgave


Tanberggodset

Etter Alv Erlingssons død, la kronen under seg alt han eide. Siden kapellet på Tanberg stod til nedfalls, kunngjorte kong Håkon i 1304 at han ville donere godset til Mariakirken i Oslo. Her skulle det stiftes et særskilt alter, hvis prest skulle synge en daglig messe for Tanbergmennenes sjeler.

Frem til 1600-tallet ble dette godset trolig stykket opp, og overført til ulike sentralkirkelige institusjoner og etter hvert også til mektige borgere. Den første kilden som gir et fullstendig bilde av eiendomsforholdene er skattematrikkelen 1647. Denne viser imidlertid et stort område omkring Tanberg – helt fra Storelva i vest til Ringåsen i øst, og fra Norderhov i sør til gården Krakstad i nord – som opprinnelig kan ha vært underlagt lendmennene på Tanberg. Disse gårdene lå i heleie og tilhørte personer og institusjoner som det er rimelig kan ha fått del av den eiendommen som kronen konfiskerte om lag 350 år tidligere. Dette er til forskjell fra de omkringliggende gårdene, med høyere grad av deleie og lokalt eierskap. At dette opprinnelig har vært et større jordegods, kan også støttes av at flere av de gamle matrikkelgårdene har eksklaver (jordstykker som ikke henger sammen med hovedgården) innenfor det samme området.

Av de gårdene som ligger innenfor denne godssamlingen kan Tanberg og Hesleberg opprinnelig ha vært en gård, men trolig delt på et tidlig tidspunkt. Her kan det være rimelig å tenke seg Berg som et eldre navn. Et slikt usammensatt naturnavn er i så fall å regne blant de eldste gårdsnavnene. Navn på –vin er også gamle, og trolig fra eldre jernalder. Dette omfatter gårdene Hverven og (østre og vestre) Hønen. For sistnevnte gård gir også forstavelsen en pekepinn på gårdens alder. Høne var en av de mer ukjente æsene i norrøn mytologi. Om lag like gammel kan gården Gagnum være. Stad-gårdene Krakstad og Trøgstad er derimot å regne som vikingtidsgårder, mens Trøttilsrud er antatt å være fra middelalderen.

Hvordan eiendomsforholdene i området var i forhistorisk tid er vanskelig å avgjøre. Et premiss har gjerne vært at synlige gravmonumenter bare forekommer på gårder med råderett over egen jord. Belegg for dette er å finne i middelalderkilder, hvor odelsbønder gjerne viser til gravhaugene for å legitimere sine rettigheter. Det finnes imidlertid sikre gravminner fra jernalderen på to av gårdene i den mulige godssamlingen under Tanberg – Hverven og Hesselberg – noe som følgelig skulle indikere en viss grad av selvråderett. To forhold bidrar til å komplisere dette bildet. For det første er begge gårdene sannsynligvis eldre enn godsdannelsen under Tanberg. Som vi har sett kan Hesselberg dessuten ha tilhørt samme bosetningsenhet. På Hverven er det kun én grav som er undersøkt, og denne er fra folkevandringstid. Det andre problemet er at dagens grenser sannsynligvis er et resultat av oppstykkingen etter at godset ble oppløst. Råderetten i eldre tid kan i større grad ha vært styrt av sosiale og personlige mellomanliggender. At begge gårdene hvor det er påvist gravminner ligger helt inntil Tanberg bidrar til å forsterke denne feilkilden.

Vi kan altså oppsummere med å si at eiendomsforholdene i tidlig nytid gir inntrykk av at det har vært et større jordegods omkring Tanberg i middelalderen, og at dette muligvis kan ha et forhistorisk opphav. En slik godsdannelse kan både ha bestått i oppkjøp eller konfiskering av eksisterende eiendommer, som for eksempel Hønen og Hverven, eller ved at det ble satt ned nye rydningsmenn. Det siste er mest sannsynlig for gårdene på –stad eller –rud. Samlet er det likevel lite som tyder på at en større godssamling skjedde før i yngre jernalder.

Gravfelt Arkeologisk utgraving, Tanberg

Foto: Birgitte Bjørkli, Buskerud fylkeskommune

Klikk på bildet for stor utgave


Det lokale maktgrunnlaget

Råderetten over jord var utvilsomt det viktigste maktgrunnlaget for det verdslige aristokratiet i middelalderen. Ringerike var da som nå et viktig jordbruksområde, og det er følgelig ikke uten grunn at en finner hele fire lendmannseter her i perioden – på Ask, Veien, Gomnes og Tanberg. I tillegg var også Stein en viktig kongsgård i vikingtid og tidlig middelalder.

Undersøkelser av andre lendmannsgods har antydet en romlig modell hvor herredømmet over jord og mennesker kan ha minsket med avstanden fra hovedgården. Selve domenejorda kan til dels ha blitt drevet av ufrie. Trellehold var utbredt i vikingtid og tidlig middelalder, trolig helt ned på normalgårdsnivå. De øvrige brukene kan ha blitt drevet av leilendinger som i varierende grad stod i avhengighetsforhold til godsherren. Hertil kommer også løysinger, eller frigitte treller. Godsherrene kan dessuten ha knyttet til håndverkere av ulike slag. Endelig kan de ha utøvet en viss makt også utenfor jordgodset, blant annet ved rekruttering av hærstyrker. For å si noe mer spesifikt om maktgrunnlaget på Tanberg, er vi imidlertid nødt til å se etter hvilke kulturminner som er å finne i det lokale landskapet.

Sommeren 2009 ble det gjort nye registreringer i Krakstadmarka like nord for Tanberg. Her ble det påvist sjeldne spor etter bebyggelse og jordbruk. De eldste dyrkingssporene – i form av ardspor i undergrunnen – ble datert til vikingtid (870-1010 e.Kr.). At dette var en ekspansjonstid stemmer godt overens med den generelle analysen av godset over. Det er usikkert om åkeren ble ryddet som en del av hovedgårdens domenejord, eller som del av en egen bebyggelse som senere er lagt øde. Det er imidlertid funnet flere stolpehull i samme område. Disse er ikke datert, men bygninger som bæres av slike jordgravde stolper stammer som regel fra forhistorisk tid. Det ble også funnet spor etter et hus på ca 9 x 28 meter, fordelt på tre rom, oppført i laftverk eller sleppverk. Dette huset ble datert til perioden 1430-1630 e.Kr. At en mulig ovnstruktur ble datert til 1030-1230 e.Kr. kan tyde på at det har vært kontinuitet i bebyggelsen gjennom hele denne perioden. Gården er imidlertid ikke omtalt i skattematrikkelen 1647, eller i andre skriftlige kilder for den saks skyld.

Tegning Skisse over arkeologisk undersøkt felt, Tanberg
Innenfor stiplet linje er utgravd.
Viser antatte stolpehull og rominndeling

Tegning: Birgitte Bjørkli, Buskerud fylkeskommune

Klikk på tegning for stor utgave


Den øde-lagte bebyggelsen gir et nytt perspektiv på de gårdene som fremdeles eksisterer i området. Dette gjelder særlig de gårdene hvor gårdsnavnet antyder en tilsvarende datering. Også på Krakstad ble det funnet bosetningsspor. En kokegrop ble datert til folkevandringstid (390-560 e.Kr.), men denne kan være eldre enn selve bebyggelsen. Felles både for Trøgstad, Krakstad og Trøttilsrud er imidlertid at bosetningene er oppkalt etter menn. Kan ryddingen av alle disse gårdene ha vært styrt fra Tanberg – nærmest som husmannsplassene i senere tid? Hvem var i så fall disse mennene (og kvinnene)? Var det personer som stod side om side ved stormannen i strid, eller var det trofaste treller som hadde gjort sin årelange plikt på godsherrens domenejord? Disse spørsmålene er vanskelige å besvare.

Kulturminnene omkring Tanberg forteller også om en annen viktig næring, nemlig smiing og bearbeiding av jern. I skogsområdene innenfor den rekonstruerte godssamlingen finnes det nemlig et stort antall kullgroper. En del groper som er registrert som mulige fangstanlegg kan også være rester etter slik kullproduksjon, men i så fall godt tømt for kull. Kullgroper er svært vanlige å finne i områder som Valdres og Hallingdal, hvor det fant sted en omfattende jernproduksjon i vikingtid og middelalder. Det er imidlertid få kjente jernfremstillingsanlegg i søndre del av Buskerud. For Tanbergs del dreier det seg nok derfor om smiegroper. Det skal være funnet noe jernslagg på Hvervenmoen, men dette er ikke nærmere undersøkt. Funn av ca 50 jernbarrer (halvfabrikata av jern) kan tyde på at dette har vært slagg etter smiing.

Til slutt vil jeg peke på rollen som handel kan ha spilt for maktgrunnlaget på Tanberg. Vi har alt vist til de omfattende smieaktivitetene, og det er ikke urimelig at lendmannsetet spilte en vesentlig rolle i distribusjonen av jern – fra de øvre dalbygdene til større markeder på det sentrale Østlandet. Trolig var det viktig for makthaverne i jernalder og middelalder å ha kontroll med denne omsetningen. Tanberg hadde i så måte en strategisk beliggenhet. Store barrefunn er også gjort på andre storgårder på Ringerike, Hadeland og Toten. I en retterbot fra 1282 – Tanbergs storhetstid – blir såkalt Valdresjern omtalt som jern av høy kvalitet.

Hvis vi ser på Tanbergs beliggenhet i forhold til Storelva og Tyrifjorden, er det klare likhetstrekk til kongsgården Huseby i Larvik og dens forhold til Bjønnesbekken/Kaupangkilen og Viksfjorden. Ved utløpet av Bjønnesbekken ligger Norges eldste kjente by – Kaupang – som sannsynligvis var kontrollert av Huseby. En tilsvarende kaupang under Tanberg ville i så fall ha ligget ytterst på Helgelandsmoen. I dette skogkledte området – et godt stykke unna eldre gårdsbosetning – er det ikke bare funnet flere pilspisser fra vikingtid. Ringerikes største sølvskatt er også funnet her, blant annet bestående av flere hundre mynter fra 1000-tallet. Sølv var det vanlige betalingsmiddelet i vikingtid og tidlig middelalder, og andre steder er skattefunn gjerne tatt til inntekt for mulige kjøpsteder. Sølvskatten på Helgelandsmoen ble funnet under en halv meter med elvegrus, sannsynligvis som en følge av at elva på et eller annet tidspunkt har skiftet leie. Kan dette laget skjule restene etter Ringerikes eldste by?

Artikkel - info 
Sist endret 13.03.2013 Kjell Erik Sønsterud
Opprettet 16.02.2010 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut