Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Margrethe Huitfeldt: En adelskvinne fra Eiker
Margrethe Huitfeldt

Vanligvis tok han aldri taxi til møtene. Men med julemøtet var det annerledes. Ispedd en festmiddag og gode viner var julemøtet en slags belønning for de faste møtene gjennom året. Vel ute av drosjen tok han bygningen i øyesyn slik han pleide. Gymnasiets store røde teglstensbygning med gavler og tårn var en av Göteborgs stasligste og sikret en storslått ramme omkring møtene. For det var meget ærefult å bli oppnevnt som en av gymnasiets kuratorer. Ikke hvem som helst ble det, og folks misunnelse var lett å se når man fant en anledning til å røpe at man hadde et ærefult verv.



Av Einar Sørensen

Barndommen sluttet ikke for lille Margrethe da hun fylte 5 år, men fra nå av ble oppdragelsen mye strengere. Hun fikk fortsatt leke, men helst i rollen som fremtidig husfrue med ansvar for en stor husholdning. Hennes klesdrakt var nå en kopi av drakten som voksne kvinner brukte. Når hun lekte vertinne med tjenestepiken og serverte for liksom-gjester fikk hun praktisere riktig oppførsel og hvordan man oppførte seg korrekt for sin adelige stand, og hun ble nøye observert av pikene. De fniste ikke av henne lenger, men behandlet henne respektfullt. Hva hun gjorde ble rapportert til ”Fru Moder”. Hennes egentlige mor var død da hun var liten. Nå hadde hun en ny, streng og pen ”fru Moder”. Fru Maren Skram overvåket nøye undervisningen. En gang i mellom trampet også hennes far høyrøstet inn i stuen iført ridestøvler. Hun hørte formaningene hans alt ute i gangen, og de sluttet ikke før han igjen hadde forlatt huset. Men han spøkte og lo ute med sine folk og var vennlig mot henne. ”Herr Fader” var liksom en konge i bygda. Han var lensherre, streng og rådet over alle. Og nå sørget han for at lille Margrethe ble drillet i rollen som adelskvinne.

Hennes gård Skjelbred var stor med mange tømmerhus. Utallige rom og mørke ganger ga muligheter til å stikke seg bort, men nå var det ikke så enkelt lenger. Hun var under oppsyn. Fetteren Tønne fra Tronstad på Hurum var hennes venn. Siste gang de møttes hadde de stått sammen oppe i svalgangen og sett ut gjennom gluggen over alle husene, jordene og ned mot Fiskumvannet. Han hadde fortalt henne at han snart skulle reise utenlands i mange år for å studere. Han gruet seg, men det var foreldrenes vilje. Det var siste gang de hadde møtt hverandre.

Uthusene i Skjelbreds ladegård var spennende terreng. Nede i ridestallen møtte hun ofte far. Der nede bodde også stalldrengene. En gang hadde farens hollandske hingst sparket en av drengene stygt. Han lå på gulvet og det var blod. Faren ba henne strengt gå opp i stuen.

Hun var 16 år da hun møtte kongen. I den mørke stuen på Sem hovedgård hadde hun sittet trangt rundt bordet nederst med de andre frøknene som hun ikke kjente så godt. Kong Christian 4. var stor og buldrende. Omsider reiste han seg fra bordet og hilste på alle jomfruene. Hun husket at han var stor og hadde mat i skjegget. Han hilste nøye og høflig på hver enkelt av pikene, og hun merket seg at han husket og priste hennes forfedre og mødre i flere slektsledd bakover. Han roste også hennes far og mor, og sa han håpet å se henne ved hoffet.

Nede på Jyllands karrige vestkyst var Eikerlandskapet rundt Skjelbred et blekt minne. På herregården Rammegård hersket Fru Moder Skram, nå som enke. Det var ingen andre herregårder i nærheten og det var kaldt om vinteren når det blåste gjennom stenveggene. Etter at far var død hadde de reist til Danmark. Den siste tiden i Norge hadde de bodd i dårlige hus på et sted som het Rakkestad. Det hadde vært en vanskelig tid.

Men etter at hun kom til Rammegård åpnet verden seg gradvis for unge Margrethe Huitfeldt. Hun fikk besøke København, oppholde seg ved hoffet, og hun og Fru Moder ble invitert til mange herregårder. Visst var hun ikke vakker, men liten og sped med flammende rødt hår. Heldig var hun som fikk en mann som Thomas Dyre til ektemake. Han var en flott og gudfryktig mann med kostbare klær og elegante manerer. En rekke fremmede språk talte han flytende. Margrethe kunne godt snakke tysk og litt fransk, men ute i verden hadde hun aldri vært. Det hadde derimot Thomas Dyre til Hvitstedgaard.

Margrethe ventet, for Thomas var i København, som sekretær og skriver i kongens kanselli.

Det passet utmerket å gjøre møtet unna først for deretter å nyte middagen før den etterfølgende hyggelige samtale rundt bordet. Vanligvis var sakslisten enkel å ekspedere. De oppnevnte kuratorene som forvaltet Göteborgs gymnasiums eldgamle donasjonsgods hadde nå mest med tomtesalg å gjøre, ved siden av å utdele stipendier. Det var hyttetomter i skjærgården som gikk hurtig unna, og nordmennene kjøpte som aldri før. Det var ingen grense for hva de kunne betale. Det var jo oljen de var blitt rike av, og snart eide de jo hele Båhuslen.

Året 1635 overtok Margrethe og hennes mann Thomas Dyre Sundsby. Gården var hennes morsslekts herregård. Den lå på den lille øya Mjörn som var skilt fra den større øya Tjörn ved et sund. Den store byen Oddevall med sine rekker av trehus lå rett inne på fastlandet, bare en kort båttur unna, og litt lenger sør lå Kongelv, den siste byen i Norge før grensen mot Sverige. Nesten alle gårdene her ute hørte inn under Sundsby og lå lett tilgjengelig i Båhuslens øyrike. For sin tjeneste i kanselliet, og sikkert også for sin fars meritter, hadde Thomas Dyre fått det gamle klosteret på Dragsmark i len. Av klosteret selv sto det bare noen gamle murer tilbake, men klosterets jordsgods besto, og inntekten av det store klostergodset ville gjøre dem rike. Det tok all deres tid å forvalte dette store godset. En ny stor hovedbygning hadde de nå også oppført.

Det kjentes godt for kuratorene å kunne kjøpe noe tilbake. Gjennom tomtesalg hadde de bygget opp en pen kapital. Nå var det uventet for alle at herregården kom på markedet. I 320 år hadde kuratorene tatt hånd om det Hvitfeldtska donasjonsgodset som hadde hevet Göteborgs gamle gymnasium til en stor og rik institusjon. Inntektene av godset hadde sikret utallige unge folk en utdannelse på skolen. Nå, etter alle disse årene, kunne endelig hovedgården Sundsby, som var utgangspunktet for det hele, kjøpes tilbake!

Ivar var blitt født midt under krigen, og Herren være lovet, krigsfolkene hadde dradd forbi uten å plyndre eller brenne Sundsby. Når man eide en herregård spilte det liten rolle om det var fienden eller egne tropper som kom forbi. Sultne og dårlig kledde soldater, mange barbeinte søkte hus, og offiserene som foretrakk å ta slike hovedbygninger som på Sundsby til sitt kvarter, tok gjerne grådig for seg, og det var ikke mye igjen av verdier eller proviant når de dro.

Så ble det fred og Ivar var tre år. Ryktet hadde fortalt at svenskekongen forlangte å få Båhuslen, men heldigvis ble ikke det noe av, men hele Jemtland og Herjedalen gikk tapt for riket. Så døde Thomas Dyre. Uten sin mann var det Margrethe som hadde ansvaret for all eiendom og godsdrift, inntil hennes sønn ble voksen. Da den kloke og fredsommelige dronning Kristina av Sverige frasa seg tronen, var det et dårlig tegn. Hennes trofaste prest hadde sagt det var et meget dårlig varsel, og han fikk rett. Karl 10. Gustav beviste raskt sitt ry som krigerkonge. I den fryktelige krigen som fulgte gikk hennes Båhuslen tapt. Nå skulle hun bli svensk. Men sitt dansk-norske mål insisterte hun på.

På reisen til Norge hadde hun sett Skjelbred igjen. De hadde fulgt den nye kongeveien opp til Kongsberg for å beskue bergstadens, smeltehytten og alle de rare innretninger og selvsagt de mektige gruvene. På veien tilbake mot Drammen passerte de Skjelbred. En bukkende, men temmelig avmålt gårdsfogd tok i mot dem. Gården var et sørgelig syn. Hennes fars hovedbygning med fruerstuen der hun hadde tilbrakt utallige stunder, sto forfallen med planker spikret for knuste vinduer og med deler av taket uten takspon. Gårdsfogden bodde i et skittent kjøkken og kammers med sin familie. Uthusene var i dårlig stand og bar preg av at her var det flikking på billigste måte. Gjerdene sto også på halv tolv. Åkrene, som i hennes tid var frodige, lå tilgrodd med høyt gress. Tydeligere kunne det ikke fremgå at gårdens nye eier bodde langt unna. De reiste hurtig videre, og Margrethe var taus det meste av veien.

I 1663 døde hennes siste gjenlevende barn Ivar, bare 19 år gammel. Alle tre døtrene var døde. På sitt dødsleie hadde han hviskende ønsket at hans mor ville tilgodese en donasjon til unge slik at de kunne få lærdom og undervisning som han selv så brått var blitt revet ut av. Vi kjenner ikke tankene bak Margrethes valg: Å testamentere hele sin eiendom til Göteborgs gymnasium. Det var å gi alt til det svenske samfunnet som så brått hadde trengt seg inn på hennes eget land. Selv hadde hun hatt flere beilere: Høyere offiserer i den svenske armeen hadde luktet det gode godseierlivet og smigret en gammel dame med sine invitasjoner, som hun hadde avvist. Båndene til hennes norske slekt Huitfeldt var blitt dårlige. Tønne, hennes gamle fortrolige, eide Tronstad og viste kun arroganse mot henne nå. Hun hadde ingen etterkommere som kunne føre slektsgården Sundsby videre, heller ikke hennes stolthet Åby gård. Godset som hennes mann så dyktig hadde arrondert og forvaltet ville bli splittet opp og fordunste etter hennes egen død i historiens mørke. Men hvis gymnasiet fikk godset, da ville Sveriges hatefulle konge vanskelig få tak i det. Han foraktet alt det danske.

En siste gang besøkte hun Norge og Tronstad, og da for å hente Tønnes unge datter, sin egen nye ”datter” som skulle lyse opp alderdommens mørke og være et bevis på båndene til familien. Hun og Tønne forsto hverandre nå. I vognen ned mot sjøen der hennes jakt lå for anker sank Tronstads gamle tømmerhus ned bak trærne. Den lille piken pratet tappert, men med tårer i øynene. På Sundsby skulle hun trenes til adelskvinne, slik hennes tante selv hadde blitt skolert mange år tidligere på Rammegård i Danmark.

Revansjekrigen mot Sverige i 1674 kom uventet, men da norske tropper igjen hadde besatt Båhuslen, både øyene og byen Oddevall, var situasjonen helt forandret. Igjen var hun norsk og bosatt i det dansk-norske riket! Nå måtte hun gjøre et valg: Nå var pleiedatteren henne trumfkort til gjenoppta sin loyalitet med det dansk-norske kongehus. Kommandanten på Carlsten skanse var et akseptabelt om ikke perfekt parti og en god fremtidig ektemake for den unge piken.

Men krigslykken snudde. Svenske tropper tok kontroll og ved freden ble alt som før. Kommandanten og hans unge hustru var døde. Igjen måtte den gamle kvinnen gjøre retrett og forsone seg med det svenske samfunnet. Hennes siste gjerninger forsøkte å sikre at godset ville forbli i Göteborgs gymnasiums eie til evig tid.

Margrethe Huitfeldt Margrethe Huitfeldt

Foto av originalmaleri.
Gjengitt med tillatelse fra eieren

Portrettet av Margrethe Huitfeldt stirret ned på kuratorene rundt bordet. Bildet var ikke noe virkelig samtidig portrett av kvinnen som hadde lukket sine øyne i 1683. Alene i verden, med sine nærmeste i graven hadde hun forlatt verden i dyp bekymring men også med håp om at livsverket, godset Sundsby, skulle bestå i fremtiden. 104 gårder og 63 strandsitterfamilier skulle følge med. Og Åby. Åby hadde hun selv sikret seg da de norske adelige familiene foretrakk å selge seg ut og søke tilbake til norskegrensen, som nå var skjøvet flere dagsmasjer helt opp til en fjord som het Svinesundt. Måtte Gud sikre at Sveriges konge lojalt lot godset i fred og at det var trygt i kuratorenes hender slik hennes testamente bestemte.

Kuratorene visste godt at portrettet av kvinnen var en rekonstruksjon. Hennes kiste i Valla kirke var blitt åpnet sist på 1800-tallet. Da kistelokket ble løftet av så mennene den lille kvinnen med rødt hår og innskrumpet ansikt der hun lå i sin kjole. Portrettet maleren Brusewitz laget skulle gjenskape hennes trekk slik de hadde vært i levende live. Kuratorene kjente en sterk følelse av å utøve historien. Mat og gode viner hjalp på stemningen. På sitt vis hadde de bidratt til at hennes livsverk besto.

Artikkel - info 
Sist endret 25.01.2010 Terje Bautz
Opprettet 25.01.2010 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut