Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Stølsliv i Hemsedal
Hemsedal er for mange kjent som vintersportssted, og turismen er for mange, både grunneiere og andre, en viktig inntektskilde. Men fortsatt er også jordbruket en betydelig næringsvei. I en fjellbygd som Hemsedal har setringen vært en uunnværlig del av jordbruksdrifta, og rundt en tredjedel av gårdbrukerne ligger fortsatt på stølen om sommeren. Særlig i den sørøstre del av kommunen, under Skogshorn, er det mange støler i aktiv bruk.



Av Jørn Jensen

Før vi går videre er det nødvendig å skrive noen ord om begrepene seter og støl. Ifølge Olav T. Beito (1982) kommer seter av ordet sitte eller være, og med seter menes et sted der det var bygd et sel (seterbu). Ordet støl henger sammen med verbet å standa og betyr mjølkeplass, men kan også bety plassen utenfor seterbua. Ordet seter brukes i nedre del av Hallingdal, mens støl er mest brukt i øvre del av dalen og i Hemsedal.

Bilde 1 Hesjing på Liastølen, Mørkedalen
Foto; Jørn Jensen

Klikk bildet for stor utgave


330 f. Kr
Stølsdrift har foregått i lang tid. Romeren Pythias omtaler setring i landet Thule, som skal være Norge, allerede i år 330 f. Kr. Også i Gulatingslagen nevnes stølsdrift, og i Magnus Lagabøters landslov fra 1274 går det fram at setrene har vært brukt fra lang tid tilbake. I Marit Holme Mehlums bok “Stølsdrift i Nes i Hallingdal” nevnes tre teorier om hvordan og hvorfor en driftsform som setring oppsto: 1. Innvandrere brakte med seg stølsdrift som en fullt utviklet driftsform i slutten av steinalderen eller begynnelsen av bronsealderen. 2. Dyra trakk stadig lenger vekk fra gården på jakt etter bedre beiter. Det ble derfor ryddet støler i nærheten av gården, som seinere ble heimstøler. Når dyra dro enda lenger vekk, ble det ryddet langstøler, ofte høyt til fjells. 3. Stølsdrift er en mellomting mellom nomadeliv og fast bosetning.

Stor besetning
Stølsdrifta har hatt stor betydning for jordbruket i fjellbygdene. Fjellbeitene med mye og næringsrikt gras var en forutsetning for å kunne ha en stor besetning. Stølsvollene ble slått, høyet herfra var en viktig del av vinterfôret. Produksjon av smør for salg ga nødvendige inntekter i ei tid da pengehusholdet var lite utviklet.
Dokki er navnet på stølen til Øvre Ålrust. Den ligger i småkupert skogsterreng 870 m.o.h. øst for Grytevatnet, ett av flere vann sør for Skogshorn og Lykkja, ikke langt fra grensa mot Valdres. Ordet “dokk” betyr en fordypning i terrenget, men stølen ligger åpent og fritt, med utsyn over til den andre sida av Hemsedal.

I mange av dalbygdene gikk stølene stadig i salg. Dokki tilhører nå Øvre Ålrust, men skal tidligere ha vært setra til Bakken, som ligger om lag en kilometer nordvest for Ålrust-gårdene. Den opprinnelige langstølen til Øvre Ålrust ble solgt til skipsreder A. O. Lindvig omkring 1910.

Heimstøl og langstøl
De fleste gårder har hatt minst to støler: en heimstøl og en langstøl. Til heimstølen, som ligger nærmest gården, flyttet de vanligvis rundt sankthans. Etter et par uker på heimstølen var det å flytte videre til langstølen, som lå lengre inne i fjellet. Rundt 1. september var det tid for å dra tilbake til heimstølen, hvor de ofte var et par uker før turen hjem til gården.

Øvre Ålrust har ikke lenger noen heimstøl, her reiser de da rett til langstølen. I tidligere tider var det strenge regler for når en kunne dra på stølen. Årsaken til dette var at ingen måtte ”tjuvstarte” og ta for seg av det beste beitet før de andre kom til. I dag finnes ikke lenger slike regler, og til Dokki drar de allerede 10.-15. juni, da stølen ligger solvendt til og våren kommer tidlig. Eierne Ingebjørg og Kjell Kristiansen sitter på stølen i omtrent to og en halv måned, til ca. 1. september. Øvre Ålrust har ca. 9 kyr og en mjølkekvote på 64.000 liter.

Kjørt hjem på snøen
I gamle dager ble setervollen slått med ljå og høyet oppbevart i løer til tidlig på vinteren, da det kunne fraktes hjem på snøføre. Dyra måtte beite utenfor vollen. De var inne i fjøset om natta, både på grunn av fare for rovdyr og for å kunne ta vare på mest mulig av gjødsla som siden ble spredd på vollen. På grunn av sterkt beitetrykk og stort behov for brensel, særlig til koking av prim, var seterlandskapet mye åpnere enn i dag.

Bilde 2 Foto; Jørn Jensen

Klikk bildet for stor utgave


Steinrydding

I mange fjellbygder førte moderniseringen av landbruket utover på 1900-tallet til større behov for flat og god dyrkingsjord. Stølsvollene og områdene rundt egnet seg ofte for oppdyrking, og for mange har de ekstra dekarene med god eng vært verdifulle. På Dokki ble det lagd et dyrkingsfelt på 22 dekar i 1950-åra, med bulldoser. Jorda var imidlertid svært steinrik, så dette var nok ikke en så enkel oppgave som forutsatt. Maskinlaget som sto for jobben gikk nesten konkurs. En enorm steinhaug ligger som et monument over dyrkingen. Omtrent halvparten av den gamle stølsvollen ble ryddet for stein omkring 1990, resten ligger fortsatt slik den antakelig har gjort i flere hundre år.

Bu og fjøs
Dokki har bare to hus: stølsbu og fjøs. I likhet med mange andre støler i Hemsedal, var bua og fjøset tidligere bygd sammen. Før 1920 ble fjøset flyttet vekk fra bua og bygd opp igjen noen meter lenger nordøst. Tallet 1829 som skal være hogd inn i en stokk i bua kan gjerne være byggeåret. Bua er i tømmer, er panelt og besto opprinnelig av et stort rom (sjølve bua) og ei mjølkebu. Mjølkebua er siden delt i to små soverom.

Bilde 3 Sammenbygd stølsbu og fjøs på Høgehaugstølen

Foto; Jørn Jensen

Klikk bildet for stor utgave


Vann og strøm

Omkring 1930 ble det bygd til gang og kjøkken i bindingsverk. Dette tilbygget ble i 1992 erstattet med et nytt tilbygg av samme størrelse, med et moderne kjøkken og bad. Seterbua har nå innlagt vann og strøm, noe som gjør at det tradisjonelle seterlivet kan kombineres med moderne komfort. Utleie vinterstid har gjort en slik investering mulig.

Fjøset er i panelt tømmer med et mjølkerom i bindingsverk. Bølgeblikkplatene på taket kom i 1950-åra, før var det bordtak. Kuene er bare i fjøset under mjølkinga, som foregår på relativt moderne måte med spannmjølkemaskin.

Det gammeldagse stølslivet har fått en moderne utforming, men mange av tradisjonene holdes fortsatt i hevd, til glede for både bygdefolket og de tilreisende.

Kilder: - SEFRAK-registrering
• “Stølsdrift i Nes i Hallingdal” av Marit Holme Mehlum
• befaring august 2000
• samtale med eiere Ingebjørg og Kjell Kristiansen

Artikkel - info 
Sist endret 17.11.2009 Terje Bautz
Opprettet 17.11.2009 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut