Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Fjærkreaturer
Tenk vi har to gasser i år og en gås!” Hanna dypper gåsefjæren i blekkhuset. ”Den ubudne gasse skal du få, når du kommer, to sådanne karer er høyst overflødige.”


Av Hilde Diesen

Brevet er til ektemannen som sitter på Stortinget i 1839. Hun savner ham så skrekkelig. Men heldigvis, nå er det ikke lenge før hun har sin ”søte, deilige venn!” hjemme igjen. Da skal hun servere ham en saftig gåsestek med rødvinssaus. Brevet er underskrevet; ”Din hengivne og trofaste gamle Kjelling Hanna Winsnes.” Så strør hun sand på blekket.

Nesten 30 år senere er det igjen blitt ujevn kjønnsfordeling blant gjessene i prestegården. Nå har hun ingen gås, men to gasser. De vil hun traktere bispen med når han kommer og hun er riktig glad for å bli kvitt dem; ”for de blir magre og gretne av sorg over ikke å ha noen make.”

Det er mye vi må vite om småkreaturene før vi endelig kan steke dem på spidd over grua, putte dem i ovnen eller i putevaret.

GjessDet nytter ikke å holde gjess, hvis man ikke har tilgang på vann. Det trengs en liten dam der de kan boltre seg. Så må de ha et sted å bo for å legge egg. Egg som etter 2-3 år skal bli til nye gåsesteker. Kokebokforfatterinnen gir oss oppskriften: Man ”tager” noen plankebiter og bygger små hus, som må være helt tette. Hjemmet bør være 2 alen (120cm) langt, 1½ alen (90 cm) bredt og 1¼ alen (75 cm) høyt. Dertil trengs en grunnmur og en liten bro som lages av mur, tre eller torv. Redet fylles med halm. Det er servert!

Det er sjelden at alle de 10-12 eggene som gåsa legger blir klekket ut, derfor må eggene nummereres eller datomerkes. De som er over en måned gamle, ”duger ikke til unger.” Når de små dun-nøstene er blitt 2-3 dager gamle, bærer det til vanns, hvis det ikke er for kaldt. Det beste er å venne moren til selv å bringe dem ut og inn av det lille huset, ”dertil er den lille bro især nødvendig, men de første dagene må de bæres til vannet i en flat kurv, hvis det er langt og ujevnt.” Når ungene får fjær er de spesielt utsatte og svake derfor må de ha det riktig godt og de ”tåler ikke å sulte. De er også meget ømfindtlige for sterkt regn og tordenbyger i denne tiden.”

Men de store tåler litt mer. I slutten av juli eller i august binder man forsiktig ben og vinger fast på de voksne gjessene for at de ikke skal flakse. Så beføler man dem langsomt, især under brystet og napper varsomt dun og fjær som sitter løst. Slik går knapt en fjær til spille. En håndfull dun kan bli starten på en varm dyne.

Så kan den høye geistlige når han foretar sin visitas, sove søtt på bispekammeret under en deilig myk gåsedundyne etter en saftig fuglestek. Og skulle det komme en farende fant forbi så kan hønsefjær brukes til ”simpelt”[enkelt] sengetøy.

Anden er ingen lønnsom fugl. Den kan nok ta til takke med ganske enkel føde, men den spiser i ett sett og det er ikke mye om å gjøre at en and trenger like mye fór som en gås. Kalkuner er også kostbare å ale opp, dessuten har de ikke dun og fjærdrakten er ikke mye å skryte av. Men smaker godt gjør de, og ”for velhavende folk er de morsomme å ha.” Dessverre er de svært sarte og tåler ikke å være ute i regnvær, de fryser lett og dersom man ikke passer på ”kreperer de ved den minste uforsiktighet.” Det fikk forfatterinnen selv erfare på Hedemarken sommeren 1856, det året Frankrike ble hjemsøkt av store oversvømmelser. Da mistet hun nesten alle kalkunkyllingene sine. Selv trodde hun det hadde vært for kaldt, men det ble henne fortalt at det var den store kometens skyld; ”Den er årsaken til oversvømmelsene i Frankrike m.m., visstnok også i mine kyllingers død.”

Høns er helt nødvendig å holde for eggenes skyld, bare man har plass til å ha dem innendørs om vinteren. For ”de må behandles godt for at det skal lønne seg.” Det beste er når de kan få lov til å flakse fritt i fjøset om dagen, og ha ”fri adgang til å fly opp om aftenen i et eget rom.” Derfor må man ha lokk på drikkekarret så hønene ikke drukner. De kyrne som ikke er vant til slike flyvende vesener kan av og til bli redde og en høne eller to kan bli tråkket i hjel, men det får man tåle ”for det er utrolig hvor mange flere egg de legger, når de har sin frihet.” Kuer venner seg fort til frittflyvende høner.

Vil du ha riktig mange egg så bør du gi dem litt lunken grøt med sur melk på, da ”verper de herlig, likeledes av haremøkk” som blandes med kornet. Men dette må for all del ikke overdrives for da kan det skje at de verper seg til døde.

Ormer fra kål og andre småormer er en delikatesse for høns og kyllinger.” Man skal derfor ikke kaste dem i grua når man renser kålhodene, men gi dem til hønene.

Det kan ikke ha vært så galt å være fjærkre under Mor Winsnes’ beskyttende vinger, og prestegårdshanen var ikke noe unntak. Hanen gjør sine visitter til hønene på nabogården som ikke har noen hane; ”så deler vi vår, og han er meget opprømt når han kommer hjem etter sådanne besøk.”

OPPSKRIFT:

Forlorne egg

Kok opp godt med vann i en lav gryte. Fyll en stor dyp tallerken med kokende vann, knekk ett egg og la det forsiktig gli ned i tallerkenen. Eggehviten blir hvit om kantene. Da slipper man det forsiktig ned i vannet i gryten, dette vannet må ikke koke! Hvis de synker til bunns, flyter de opp igjen. Når eggehviten er blitt helt hvit tas de forsiktig opp med en hullslev.

De smaker godt i karvekålsuppe, tomatsuppe, spinatsuppe eller på toast.

Artikkel - info 
Sist endret 21.12.2010 Terje Bautz
Opprettet 14.09.2009 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut