Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Potetopptaking på Jensvold gård i 1941
Det er høsten 1941. Vi er byfolk som krigen har forflyttet til bondelandet, nærmere bestemt til Jensvoll gård i Lier.


Av Ragnhild Elisabeth Finsen

Vi er tre søsken som skal vende oss til livet på landsbygda . Jeg har nettopp fylt 11 år og går i femte klasse på Høvik skole, som er nabo til gården. Mine to søsken, Åse på 17 år og Lars på 14 år, er begge i ”storskolen” – Lars i første gymnasium på Drammen Latinskole, og Åse på Gjerdes Handelsskole, der hun skal utdanne seg til kontordame. De er begge travelt opptatt med hjemmelekser, mens jeg ikke har lært noe større enda på denne skolen. Her er det halvdags skole, og hjemmelekser er det lite av. Jeg sitter på det gamle kjøkkenet sammen med mor da det banker på kjøkkendøra. ”Kom inn!” sier mor og inn kommer bonden på gården, Nils Skarstad, opprinnelig fra Nedre Stoppen gård, som virker som agronom på Jensvoll for å utdanne seg videre som gårdbruker. Han spør om vi har noen unger som kan hjelpe til med å plukke poteter. ”Vi trenger alle som vi kan få,” sier bonden. Mor nøler. ”Jeg tror ikke vi kan hjelpe,” sier hun. ”De to andre er opptatt med skolearbeid og denne her” – hun peker på meg – ”er for lita til å være med på så tungt arbeid.”

Jeg liker ikke å bli snakket om i tredje person. Jeg drar i forkleet til mor: ”Jeg kan være med! Vær så snill! Jeg vil være med!” Mor nøler, men bonden smiler oppmuntrende. Det blir ”ja.”

PotetopptakingNeste morgen finner mor frem gummistøvler, lange strømper og varm jakke til meg. Jeg vet at plukkerne skal møtes ved låven, rett utenfor der vi har fått vår egen latrine. Jeg går litt nølende over tunet, og det virker større enn i går. Jeg siger litt i hasene. Det står så mange jeg ikke kjenner, der borte. Men snart kommer bonden ut av sidehuset, og han vinker meg over. ”Finn deg ei bøtte og følg etter de andre” sier han. ”Du skal gå sammen med Øivind.” Jeg ser på den lyshårede, blåøyde gutten. Han er den eneste som ikke er større enn meg, og det blir vi to som går sammen nedover stien mot potet åkeren. Jeg legger merke til at det ikke er noe høyt potetgress på åkeren lenger. Alt det grønne er blitt skåret vekk siden i går, og jeg ser rand etter rand med bare gule plantestubber. Aller nederst, mot veien, ser jeg to store hester foran en plog, og så langt er det vi skal. Vi blir stilt opp to og to, og bonden kommer med store grønne greiner, som han har plukket langs kanten av jordet. Nå måler han opp stykker med lange skritt og setter ned greiner slik at hvert par får et stykke mellom to greiner, og slik blir det ei grein og to plukkere og ei grein og to plukkere, og så videre, langs hele enden av åkeren. Jeg ser at de andre setter seg ned på bøttene sine, så jeg gjør det samme. Men Øivind står. Jeg har lagt merke til at han går med et stivt ben. Jeg vet at han er ni år, så han er den aller yngste, og så kommer jeg som er 11 år, og vi skal bli et par, likesom. Øivind Korsmo het han, og han ble min første lekekamerat på Jensvoll gård.

Nå sitter alle oppå de omvendte bøttene sine og venter, men snart begynner noen og reise på seg. Jeg skvetter til da jeg plutselig hører et stort sus, og det banker i bakken av hestehover, mens poteter sprøyter utover området. Etter hvert begynner alle de andre å plukke, og plutselig kjører hestene og plogen like mot oss og forbi oss, og det ligger hundrevis av små poteter på bakken foran oss. Jeg gjør som de andre og begynner å plukke dem og legge dem i bøtta. Vi har små hender, Øivind og jeg, og vi får bare tak i et par poteter om gangen. Vi ser at de andre plukkerne blir ferdige på sitt område og vender bøtta opp ned og setter seg på den for å hvile til neste runde. Det får ikke Øivind og jeg til. Vi forstår at vi skal ha plukket alle potetene innenfor vårt stykke før plogen kommer igjen, men før vi kommer så langt, så er hestene tilbake igjen. Bonden må stoppe dem og hjelpe oss med å plukke ferdig. Det liker han ikke. Mens de andre alt er ferdige og sitter og hviler, må vi bare fortsette å plukke. Vi blir aldri ferdige. Bonden flytter tislutt de grønne stengene, slik at vårt område blir mindre. Og da kan vi få plukket ferdig før plogen kommer igjen. Men ingen ber oss om å gi opp, og vi har ingen tanke om å gi oss. Det er matauk, og vi har fri for å få inn potetene.

Endelig blir det pause. Jeg lærer at når det tuter fra åsen i øst, da er klokka ett, og da får vi fri. Der ligger ”Sprengen”, og det er Gullaug Sprengstoffabrikk som tuter. Det er godt å få gå hjem, og jeg kjenner at jeg er sulten. Jeg setter meg til bords, og prøver å se litt i et ukeblad mens mor lager i stand maten. Da ser jeg poteter som triller nedover papiret, og jeg skriker ut. Og da forstår mor at dette er nok en tung jobb for ei lita jente. Men så vidt jeg husker får jeg fortsette å plukke poteter til alt er i hus. Og hele mitt liv, siden disse dagene i 1941, har potetplukking stått for meg som det tyngste arbeid som fins.

Artikkel - info 
Sist endret 01.09.2009 Terje Bautz
Opprettet 01.09.2009 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut