Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Veggli kirke
Med sine 1400 innbyggere spredd utover 450 kvadratkilometer med urskog, våtmarker og fjellrabber aspirerer Buskerud-kommunen Rollag knapt til rollen som kongerikets naturlige kultursentrum. Men det Rollag måtte mangle av urbane lekkerier tar kommunen igjen i form av urørte idyller, stemningsladde fjellsyn, bugnende flora og artsrik fauna. Rollag har tre naturreservater – Lunnane, Skirvedalen og Trillemarka, det største, sammenhengende naturskogområdet i Sør-Norge. Og kommunen har to kirker som begge har verdi som minnesmerker over ulike epoker i norsk historie – Rollag Stavkirke reist i høymiddelalderen og Veggli kirke, bygget da norske kvinner og menn våknet til romantiske vyer om bedre liv etter 500-årsnatten under dansk formynderskap.


Av Bernt Eggen

I Rollag som i så mange andre av landets sogn og prestegjeld var det samfunnsstøttene og deres tjenende ånder som ivret for å skaffe kirkegjengerne et mer tidsmessig gudshus. For kristenfolket i bygda var det naturligvis en kjent sak at nabokommunen i sør, Flesberg, hadde kostet på seg ny kirke allerede 150 år tidligere. I Sigdal, kunstnermagneten i øst, var byggingen av ny kirke på Prestfoss allerede i sluttfasen da kirkefedrene i Rollag omkring 1850 lanserte planer om nybygg i tettstedet Veggli. Man ønsket åpenbart å handle før bygdas renomé også ble stilt i forlegenhet av nabokommunen Nore og Uvdal høyere oppe i dalføret.

Rollag Stavkirke, den eldste av kommunens to kirker, ble reist omkring 1160, men ombygget til korskirke i løpet av det knappe hundreåret mellom 1670 og 1760. Av stavkirken er bare skipets hovedkonstruksjon og en kirkeklokke fra 1306 bevart, men bygningen står på sin opprinnelige tuft.

Nye Veggli kirke ble tegnet med 160 sitteplasser av arkitekt Chr. H. Grosch, tildelt grunn sentralt på tettstedet, påbegynt i 1853 og oppført av laftet tømmer som en rektangulær bygning med sadeltak. Kirken som ble innviet i 1859 skulle erstatte den knøttlille og håpløst forfalne Veggli stavkirke som hadde vært bygdas viktigste forsamlingslokale siden slutten av 1160-årene. Den rivningsdømte middelalderkirken ble jevnet med jorda i 1861.

Veggli kirke Veggli kirke
Foto: www.kirkenorge.no

Klikk bildet for stor utygave

BOLVERK MOT OVERTRO

Den sterkeste drivkraften bak anstrengelsene for å få skaffe kommunen en ny og tidsmessig kirke var ikke nødvendigvis Veggli stavkirkes miserable forfatning og prestens kummerlige arbeidsforhold, selv om slikt ikke var helt uten betydning. Kanskje var ønsket om et nybygg i første rekke et uttrykk for de lokale kirkefedrenes misnøye med bygdefolkets uslitelige hang til å underholde seg med overtro i allskens nervepirrende varianter. Med mer luft og lys i kirken ville bønn og salmesang og lovprising av Herren ta luven fra alt det gudsbespottelige som ynglet i skumring og mørke, mente man kanskje.

Hvem i Rollag prestegjeld hadde ikke hørt den smånifse historien om Gunleik Rabben som var født i Flesberg i 1801? Mannen som ikke hadde hatt tanke for annet enn det som nødvendig og nyttig var den aktuelle sommeren da han hadde dratt opp til Nysetera mellom Rollag og Sigdal for å slå setervollen. Sagnet om Gunleik er gjenfortalt i Flatins "Gamalt fraa Numedal", bind 1 som kom ut i 1913.

DRAGE OG HULDERFOLK

Ifølge sagnet var Gunleik kommet opp til setra seint en ettermiddag. Han bestemte seg da for å utsette slåtten til neste dag. Før sola gikk ned befant han seg bortmed en bergrabb der han teljet til noen riveskaft. Brått får han øye på noen små og fine kyr borte i lia som blir passet av et par fremmede. Mens han betrakter dyr og folk kommer en drage fykende over lyngen mot ham. Gunleik denger til utysket med riveskaftet så det ryker i to. Bitende fyker bortover mens ildmørja står om dem. Men dragen skjøter seg selv og forsvinner. Gunleik fortsetter da arbeidet med riveskaftene, men oppdager en gutt og ei jente med en sauedrift borte i krattskogen, så skrår de opp mot en tverrås i nærheten og er borte. Gunleik kommer i stuss og følger etter for å undersøke, og så veit han ikke ordet av det før han befinner seg inne i et stort rom fullt av folk, menn og kvinner. To-tre av mannfolka kjenner han igjen, de er fra Flesberg, men døde for noen år siden. Disse mennene sitter ved enden av et stort bord med haka i hendene, albuene støttet i bordplata og ser liksom uendelig triste ut. Men bordet er dekka til det flotteste gjestebud. Øl og vin blir budt fram til alle, og maten er av beste slag. Ingen later til å bry seg om at Gunleik er der.

Etter en stund er det en som kommer bort til Gunleik spør om han ikke vil følge med til Tråennatten. "Søstra mi har gjestebud der i dag," sier han. "Nei," svarer Gunleik, "jeg skal være på setra å slå, og nå ønsker jeg meg ut herifra i Herre Jesu navn." "Ja, den mannen vil vi gjerne høre om," sier ei gammal kjerring, hun står i en krok og skrubber ei gryte så det skrangler. Da går Gunleik. I det samme han kommer ut døra blir det kastet en glødende jernstang etter ham. Men fordi han var blitt advart, rekker han å kaste seg sidelengs, og jernstanga treffer ikke. Mannen han hadde veksla ord med, følger etter ut og spør igjen om han ikke vil følge med bort til Tråennatten der han skal få se et flott gjestebud. Gunleik nekter fortsatt og vender tilbake til bergrabben der han har riveskaftene.

Han synes selv han bare har vært avgårde en kort stund, men nå står sola høyt på himmelen og det er langt på dag...

LÅSTE MENIGHETEN INNE

Historier som den om Gunleik Rabben og hans møte med haugfolket inne i fjellet ved Nysetera ble gjerne utvekslet på søndager da bygdefolk strømmet til kirkebakken. Historiene ble naturligvis fortalt med forsikringer om at det var gudsens sanning, hvert eneste ord. Det var historiefortellerne folk kom for å høre på, alt som skjedde inne i kirken var plikt og nødvendig onde.

I Rollag som i en rekke andre prestegjeld i de mer utilgjengelige delene av Buskerud kunne nok Herrens tjenere oppleve at de ikke bare kom til kort når de prøvde å holde på menighetens oppmerksomhet, de måtte stundom ty til drastiske virkemidler for å hindre at sognebarna forlot kirken midt under gudstjenesten. I Veggli slet sogneprest Parelius i sin tid ekstra hardt for å holde bygdefolket inne i kirken under søndagspreknene. Så vidt gikk det at han til slutt fikk montert ny toveis lås på kirkeporten. Straks folk hadde benket seg til gudstjeneste, ble døra låst og ingen slapp ut før presten ga kirketjeneren lov til å åpne etter endt messe.

Før Parelius tid hadde kanskje Veggli-presten Knud J. Winther stått overfor et tilsvarende problem. For alt man vet kan det ha vært derfor han og hustruen Ingeborg i 1670 ga en forseggjort alter-engel i gave, til utsmykning av den lille og mørke kirken.

MØTEPLASSEN

Det var nok langt mellom prestene som hadde slike talegaver at de maktet å holde menigheten konsentrert og i ro mens de messet. Opp gjennom alle tider var det nok slik at folk smatt ut straks anledningen bød seg, for å slå av en prat med slekt og venner ute på kirkebakken. Det var der man fikk høre siste nytt om folk og fe i bygda. Og det var der gamle sagn, ferske jakthistorier og beretninger om uhyggelige møter med hulderfolk og ildsprutende utysker ble utvekslet. Kirkebakken var det viktige møtestedet for folk som år ut og år inn levde i ensom isolasjon mellom søndag og søndag.

For ferske teologer som kom til Rollag med inntrykk fra alt det nye som opptok sivilisasjonens bærere i København, Christiania, Drammen og Kongsberg, fortonte det seg nok som rene tilbakefallet til middelalderens uopplyste uhygge når de ble stilt overfor det som opptok fjellets og skogenes slitere i uveisomme Buskerud. Der var det gutten som giftet seg med den smellvakre huldra, dragen som voktet sølvskatten i hula et sted og de kranglende jutulene i Gaustad- og Norefjell som satte dagsorden.

Artikkel - info 
Sist endret 25.05.2009 Terje Bautz
Opprettet 25.05.2009 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut