Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Aqua vitae - ”livets vann”
Vi kjenner ingen lov vedtatt av vårt Storting som har hatt slik katastrofal virkning på befolkningen som loven om brennevinsbrenningen av 1. juli 1816. Avgiften som ble lagt på bøndene ble utlignet på matrikkelen; alle eiendoms-besittere måtte dermed betale avgift enten de brant eller ikke! Brenneriene i byene ble avgiftsbelagt etter bestemte regler, men der slapp iallfall de som ikke brant å betale avgift. Da var ikke veien lang før ”alle” tok til å brenne.


Av Nils Johan Rønniksen

Myndighetene hadde tidligere lagt sterke restriksjoner på å benytte matkornet til brennevinsbrenning. Men nå var poteten kommet til landet og den ble det etter hvert mer enn nok av. Det var med poteten som råstoff det ble mulig å fyre opp tusener av brennevinspanner landet rundt. Med loven i hånd kunne det brennes og selges så godt som ubegrensete mengder sprit.

FlaskerDet er klart at dette bar galt av sted. Nå var ikke sviring og turing noe nytt blant folk flest: Øl, vin og brennevin hadde rent i strie strømmer i 1700 årene. På Bragernes, Strømsø og Tangen var det i 1722 66 skjenkesteder, så veien til den tids barer og puber var ikke lang for noen. Øltapperier ble de kalt den gang og det rant også annet en øl fra tønnetappene der. Store mengder importerte drikkevarer ble fortært. Noen mislikte all denne importen som de mente måtte være uheldig for folks- og landets økonomi. Folk her til lands måtte da selv kunne produsere sine drikkevarer, mente de.

Han som i ettertid skulle bli omtalt som akevittens far, tenkte slike tanker. Det var Christopher Hammer i Gran på Hadeland. Han residerte på Melbostad gård, var embedsmann og forfatter av kokebøker og almanakker med gode råd til bonden. Et av disse rådene var at bonden selv kunne brenne brennevin, han ga dem oppskrifter og veiledning. Ganske selsomt, Hammer skal selv ha vært avholdsmann!

Schwencke-familien var innvandret til Drammen fra Sønder-Jylland midt på 1700-tallet. 2.generasjons Johann Gottfried Schwencke grunnla i 1804 landets første potetbrenneri. Han kunne breie seg alene fordi han hadde sikret seg monopol på slik virksomhet i Drammen og omegn. Store potetåkrer ble anlagt på egen grunn slik at han var sikret råstoff til brenneriet. Brenneribygningen står der ennå ved Bergstien. I hele perioden fra 1804 til brennevinsloven kom i 1816 var han enerådende som brennevinsbrenner i distriktet. Etter 1816 kom det til konkurrerende brennerier og Schwencke måtte til slutt innstille virksomheten i 183o-årene. Etter han er Schwenckegaten oppkalt og fremdeles er det byborgere i Drammen som bærer Schwencke-navnet.

Rundt 1820 begynte den store tid for bybrenneriene. I mengde av brennevinspanner i drift rangerte Drammen på tredjeplass etter Christiania og Moss, men foran Trondheim.

De totalt liberale forhold førte til at fylleriet tiltok i foruroligende grad, den ble verre enn på 1700-tallet. I skolefundasen for Strømsfjerdingens skole fra 1777 kan en lese: ” Da mange fortiene meget og dog drikke alting op, saa behøver Forstanderen magt til at gjøre Forbud paa deres Arbeidjds Løn, thi det er bædre at pengene gaar til Skolen, end til Drikke-huusene, som almindelig er”. Det fantes nok mange ”Jeppe på Bjerget” i Drammensdistriktet også, men de havnet ikke i baronens seng. Det er anslått at hvert individ drakk 16 liter 50% brennevin pr. år! (Ca. 1820) Truls Nygaard (Norsk brennevinsleksikon) skriver at ”det var et rått fylleri, uten den smule forsonende kultur og det poetiske anstrøk som delvis kunne spores i våre naboland, - et drikkeri for rusens skyld, diktert av harde livsforhold og trang til virkelighetsflukt og glemsel”.

Folk gikk oftere til flasken med sin sorg enn til glasset med sin glede, ble det sagt. - De som brente mest var samfunnets støtter – propritærer, stortingsmenn, grosserere, dannebrogsmenn, kammerråder, offiserer, lensmenn, prester, det var til og med eksempler på at prestefruer brant for salg.

Dette ble det etter hvert reagert mot. Typisk nok var det den urettferdige avgiftsordningen på bygdene det først ble reagert mot, ikke fylleriet. I 1827 ble matrikkelavgiften fjernet og det ble fastsatt en årlig avgift på 2 speciedaler for de som brant, de som bare drakk betalte med sosial fornedrelse, helse og liv.

En ny lov i 1848 satte stopp for den legale hjemmebrenningen. Tiden for større destillasjonsbedrifter var kommet. Store og avanserte destillasjons-apparater ble innkjøpt fra Tyskland og satt i drift. De mest kjente var Lysholm i Trondheim og Løiten på Hedemarken. Drammen hang i høy grad med fra 1850-årene. Allum & Co utvidet sin virksomhet med destillasjon i 1850. Produksjonen skal ha vært 2000 liter pr. dag, opplyser Per Otto Borgen i sitt byleksikon for Drammen. Allums akevitter var av høy kvalitet og hovedsakelig solgt i Christiania. Brodersens Destillation startet i 1864 ved Øvre Sund, nedlagt 1916 i forbudstiden. Drammen Destillation A/S, grunnlagt 1874 var nærmeste nabo til Brodersen ved Øvre Sund. Også nedlagt 1916. Tandberg Destillation, brennevinsbrenneri fra 1838, destillasjonsanlegg fra 1853. For Tandberg ble også 1916 et skjebneår, da solgte firmaet seg ut til kristianiafirmaer i samme bransje. Drammens Aqvavit som var Tandbergs akevitt ble igjen produsert etter gammel oppskrift i 1997. 50 000 liter ble produsert og solgt.

Artikkel - info 
Sist endret 27.04.2009 Terje Bautz
Opprettet 27.04.2009 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut