Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
På kino i Sylling i 1920-årene
Interessen for film hadde bredt seg fra den første kinematografen ble startet i Kristiania i 1904. I 1919 var tiden moden til å få i gang en kino i Sylling. I januar dette året sendte Sylling Dramatiske Klubb en søknad til Lier herredsstyre om å få drive kino i Arbeiderlokalet. For etter Lov om kinematografer av 25. juli 1913 ble det krevd kommunal bevilling for å vise film. Søknaden førte til heftig debatt i i herredsstyresalen på Haugestad den 28. januar 1919.


Av John Willy Jacobsen

Kinematograf er demoraliserende

Ordfører Bergflødt uttalte at han ikke kunne anbefale søknaden fordi han så hva slike kinematografer ville føre til. De virket demoraliserende på folk, mente han. Men Syllingrepresentanten Peder Olsen talte varmt for kinoen. Han kunne ikke forstå at levende bilder ville virke slik på folk, men tvert imot gi opplysning og hygge. - Vi har ikke så mange fornøyelser og adspredelser der oppe, sa han. Et par andre talere sluttet seg til ordførerens skepsis. De mente at kinematografen ville rive ungdommen bort fra den gode lesning. Ved voteringen ble søknaden forkastet med 21 mot 14 stemmer.

Filmplakat En av verdens største tenorer, Benjamino Gigli, var også en berømt filmstjerne.

Klikk bildet for større utgave

Jo, de la sin vernende hånd over sine borgere, de ærede herrer i salen på Haugestad. Men tiden arbeidet for kinoen og fremskrittet. En del år senere sveivet Karl Hansen og Karl Stensrud levende bilder fram på lerretet for folk i øvre Lier. Og ingen tok visstnok skade av det.

Stumfilmer til pianoakkompagnement

Vi forflytter oss til slutten av 1920-årene og inviterer leserne til å være med på en kinoforestilling, dramatisert etter samtaler jeg for mange år siden hadde med informantene Einar Halvorsen og Lillemor Kornrud:

Onsdag var en spesiell dag for vesle Helga Regine, eller Lillemor som hun ble kalt. Den dagen fikk hun være med moren sin, Lea Tveten, til kinolokalet på ”Arbeider’n” for å se filmen som skulle vises på søndag.

Kino i 1920-årene var noe fascinerende, en ennå ny og spennende opplevelse både for voksne og barn. Ikke rart at Lillemor var stolt. Tenk å få se filmen, flere dager før alle andre.

Bakgrunnen var at moren hennes spilte piano til stumfilmene. Fremvisningen på onsdag var viktig. Her valgte Lea ut de melodiene som passet til filmens scener. Og musikken måtte tilpasses handlingen. Var det action i filmen, spilte hun hurtigere, sakte ved sørgelige scener. Hun hadde et stort repertoar. I løpet av filmen spilte hun mange melodier; gamle valser ble mye brukt. Ved visningen var også ektemannen Halfdan med. Hans oppgave var å sette nummerlapper på notene slik at melodiene ble spilt i riktig rekkefølge.

Klokka 20 ble filmen vist. Det var alltid mye folk på forestilingene. Her kunne de møte dem, de store stjernene fra det forjettede landet over Atlanteren: Rudolf Valentino, William S. Hart, Gloria Swanson, Charles Chaplin …

Kinomaskinist Karl Hansen sveiver og sveiver

Vi går inn i en kinoforestilling mot slutten av 1920-årene, slik tilskuerne opplevde den:

Det er en regntung sensommerkveld. Klokka er 19.30. Køen foran ”Arbeider’n” er lang. Mange er interessert i filmen som denne kvelden også skal vise krigsscener. Langsomt siger folk inn. Billett kjøpes i luka, 50 øre. De finner plass på langbenkene. Etter hvert blir det trangt. Da døra stenges, er lokalet fullt.

I et lite rom over salen sitter kinomaskinisten Karl Hansen ved filmapparatet. Presis kl. 20 slukkes lyset. Hansen sveiver i gang apparatet. På lerretet blafrer det i nedtellingen 10-9-8-7 …. Så er filmen i gang.

Bak et forheng ved siden av lerretet er pianoet plassert. Lea Tvetens hender danser over tangentene. Foran seg har hun notene, sirlig nummerert. Ved siden av henne sitter mannen, Halfdan klar til å legge fram riktig noteblad. Publikum lever seg inn i filmen. Musikken. Scenene. Det er som om handlingen utspilles i salen, ikke på lerretet.

Hansen forlenger kjærlighetsscenene

Ute regner det fortsatt. Skyene er blitt stadig mørkere. Med ett lyder et kraftig tordenskrall på samme tid som en krigsscene vises. Folk farer sammen, flere hyler. Filmens handling har smeltet sammen med lyden av torden. En sjokkerende opplevelse i noen sekunder før folk faller tilbake til virkeligheten igjen.

Midt i filmen er det 10 minutters pause. Noen går ut for å ta seg en røyk. Men de fleste blir sittende. Snart er filmen i gang igjen. Etter drøye 20 minutter blir det plutselig mørkt. ”Uhhhh”, lyder det gjennom salen. Oppe hos maskinist Hansen har det gjentatt seg igjen: Disse forbaskede kullstiftene. Samme problemet også i kveld. Varmen i apparatet er for intens. Stiftene har smeltet. Rutinert setter maskinisten nye inn. Nå ja, tenker han. I kveld er det bare kullstiftene. Linsene holder heldigvis ennå. De har lett for å sprekke av varmen.

Så ruller filmen videre. Og oppe i sitt avlukke sveiver Hansen mens han synger for seg selv, slik han alltid gjør. En intens kjærlighetsscene er i gang. Maskinisten smiler, sakker tempoet på sveiva. Drar sakte, sakte. Sjelden varer vel et kyss så lenge som når det styres av Karl Hansen. Her får publikum full valuta for pengene.

Filmen er slutt. Langsomt tømmes salen. Lea Tveten samler sammen notene, slår ned lokket på pianoet. Nylig har hun tjent 5 kroner.

Artikkel - info 
Sist endret 10.01.2012 Terje Bautz
Opprettet 08.04.2009 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut