Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Lensmannsmordene i Ådal.
1926: søndag 22. august omtrent klokken 1730 ble lensmennene Solumsmoen og Aalde drept i den lille grenda Vågård i Norderhov kommune


Av Nils Johan Rønniksen

Gjerningsmennene var svensk statsborger Anton Emanuel Oscar Svensson, ”Östa-Linas pojk” og den 19-årige Henning Sigurd Madsen fra Hokksund.

De to lensmennene ble funnet først etter ett døgn. Solumsmoen var drept på stedet, mens Aalde døde av skadene han var påført tirsdag morgen 24. august.

I Buskerud og landet for øvrig har knapt noen kriminalsak vakt større oppsikt og forferdelse enn disse mordene. Det ble straks satt i gang en storstilt ettersøkning og slått full politialarm på Østlandet og i Vest-Sverige. Også militære ble satt inn som vaktposter ved bruene som førte østover. En regnet med at de to ville søke mot Sverige. Så lenge morderne var på frifot, lå det en uhyggestemning i befolkningen. På en hyttedør hadde en funnet en innskrift skrevet med blyant: ”Nu har du bonndjævel faatt en paahelsning av De fredløse”. Det skaket ytterligere opp sinnene. En kunne jo aldri vite hvor de kunne dukke opp og hvilken skade de da kunne utrette. Avisene var fulle av rykter og spekulasjoner om hvor Svensson og Madsen befant seg. Landstrykere, lasaroner, tatere og andre som ble oppfattet som tvilsomme personer ble hektet, men måtte slippes fri da de beviselig ikke var de ettersøkte.

Svensson var født 1891 i Västra Götaland og startet tidlig en kriminell løpebane. Han var hissig av gemytt, farlig å komme ut for og forbrytersk av sinnelag. Han var ettersøkt av svensk politi for en lang rekke kriminelle forhold. Svensson var godt kjent over store deler av Østlandet og bodde tidvis på Madsens pensjonat i Hokksund. Det var her den unge Henning Madsen ble kjent med den 35-årige svenske forbryteren og som vi godt kan si ble hans læregutt.

I Ådal hadde de to brutt seg inn i Vegger Strømmens landhandleri ved Røste, sprengt et pengeskap og stjålet med seg dynamitt og morakniver.

Under flukten hadde de to tatt seg en hvil noen hundre meter fra siste huset i Vågårdsgrenda, plassen Neset. Det var der Solumsmoen og Aalde kom over dem og det var der basketaket oppstod som kostet de to lensmennene livet. Det ble brukt både kniv og revolver. Folk hadde hørt skudd, men trodde disse kom fra skytebanen som lå ikke så langt unna. Først på mandag ettermiddag begynte en å ane uråd og sendte ut folk på leiting. Det var Karl Nymoen og Kristian Henriksen som først kom til åstedet og fikk slått alarm. Aalde levde og ble på båre brakt opp til Torkild Waagaards gård. Der ble han tatt hånd om av legene Rasmussen og Herlofsen. Men Aalde var ikke til å redde. Noe av det siste han fikk hvisket til sin kone var ”Å du, hvor jeg har frosset i natt!”

Avisene kunne melde om ”det rystende bloddramaet i furuskogen ved Hen” og ”et fryktelig dobbeltmord i Norderhov”.

De to likene ble ført til gravkapellet ved Hønefoss kirke. Under begravelsen var flere tusen mennesker fra Hønefoss og distriktet møtt fram. Sogneprest Christophersen forrettet. De to politimennene fikk sitt siste hvilested like i nærheten av kapellet. Gravene er intakte og holdes i hevd 2008. Forretningene i Hønefoss var lukket under begravelsen.

Det var riktig som en hadde antatt: Svensson og Madsen søkte østover mot Sverige. De fulgte jernbanelinjene, gikk om natta og passet vel på å holde seg skjult for tog som passerte. Stasjonene gikk de utenom. Likevel kunne en av og til få en pekepinn på hvor de befant seg. Ut i oktober, da hadde de vært på rømmen i bortimot to måneder, ble det klart at de var i området ved Aremark, nær svenskegrensa. Flere hundre mann ble satt inn i jakten på morderne.

Madsen ble tatt uten at han gjorde motstand. Da Svensson forsto at han var omringet og ikke hadde noen sjanse til å slippe unna, skjøt han seg. (23. oktober).

Dermed var den største forbryterjakt i Norge til da avsluttet med et tragisk utfall, må en vel kunne si.

Madsen ble i 1927 dømt til livsvarig fengsel. Han slapp ut etter å ha sonet 2/3 av straffen, men ble raskt satt inn igjen for å sone for nye forbrytelser han hadde begått. I 1946 var han ferdig med de mange fengselsårene, skikket seg, fikk ny identitet, ble håndverker, stiftet familie, fikk barn og slo seg ned ”sør for Oslo”.

Han ble forledet av en ”profesjonell” forbryter, kom på ville veier, måtte stå til rette for sine ugjerninger, men greide utrolig nok å komme seg tilbake til et normalt liv.

En av de journalistene som fulgte saken, Gunnar Larsen i Dagbladet, skrev en bok om denne dramatiske hendelsen i norsk kriminalhistorie. ”To mistenkelige personer” het den og er den første dokumentarroman i Norge. Den kom i 1933. Larsen la ned et stort arbeide i romanen, han fulgte bokstavelig talt i sporene til rømlingene i ettertid. Sigurd Hoel karakteriserte i en anmeldelse Larsens bok som mesterlig, ”en av de beste romaner skrevet på norsk”.

Den er kommet i flere opplag også etter krigen. ( 1983, 1992, 2000).

Etter krigen, i 1949, startet den kjente filmregissøren Tancred Ibsen, en innspilling med utgangspunkt i Larsens roman. (Ferdig 1950). Men filmen fikk ikke publikum se den gangen: Madsen gikk til sak og ville ha stoppet filmen. Han fikk medhold i Oslo byrett. Saken ble anket, men høyesterett stadfestet dommen i 1952. Først i 1998 ble det mulig å se filmen.

På åstedet for lensmannsmordene ble det i 1981 reist et minnesmerke etter initiativ fra Norderhov Arbeiderlag.

Minnesmerket ble avduket av daværende justisminister Bjørn Skau.

Du kan lese mer om saken i Wikipedia

Artikkel - info 
Sist endret 17.04.2012 Terje Bautz
Opprettet 26.02.2009 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut