Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Bergensbanen - minner fra Norges tak
I 1948 fikk Rolf Breili banevokterjobb i NSB, med tjenestested Fagernut på Bergensbanen.



Av Per-Erik Berge

Fagernut er Bergensbanens høyestliggende vokterbolig, 1310 meter over havet, ei mils vei vest for Finse. Det var bare å belage seg på høyfjellstjeneste for 28-åringen fra Rallerud.

I 1949 flyttet kona Thora (født 1919) opp. Parets eldste datter, Gerd, (nå Gerd Toterud) ble født samme år.

Det var fint å bo på Fagernut, forteller mor og datter, mange år etterpå.

Ensomt, men sosialt
Riktignok var det tungvint med innkjøp og slikt, fordi Finse var det nærmeste stedet med butikk, og Geilo det nærmeste ordentlige tettstedet, men det gjorde visst ikke så mye: Det gikk tog ofte.
Det var dessuten mye folk i NSB på denne tida. Banevoktere med familier, driftspersonale, stasjonsansatte og arbeidere som drev med anlegg og utbedringer.
Det bodde et annet par på Fagernut samtidig med den lille ringeriksfamilien.
- Folk kjente hverandre, holdt sammen og omgikkes. Vi fikk venner for livet i perioden på Fagernuten, forteller Thora Breili, som ramser opp gode minner fra tida på høyfjellet.
Skulle det oppstå noe alvorlig hadde man telefonen, en nødvendighet i en vokterbolig.
Tora likte ikke å ta telefonen, men hadde instruks om å gjøre det når mannen ikke var til stede.
Det var ikke elektrisitet på Fagernut på tida vi nå snakker om, men alltid mengder med tørr ved.
Damene kan ikke huske å ha manglet verket lys eller oppvarming. Julemiddager og annen mattillaging gikk fint på en svær vedfyrt komfyr.

Vær!
Bergensbanens høyestliggende deler er kjent for sitt tøffe klima.
Det kunne bli flere meter med snø. Rolf Breili har fortalt om ei snøskjæring på 12 meter! En gang i hans banevoktertid. Fagernut er så vindutsatt at han måtte gå i løpestreng opp fra linja til boligen, for å komme helskinnet fram fra tid til annen. Thora måtte ha tau rundt livet når hun skulle ut etter ved i dårlig vær.
På de verst utsatte strekningene ble banen bygget inn med overbygninger av tre og plater. På Grjotrust, enda litt lenger vest ble det bygget overbygning fra baneoverbygningen og helt opp til vokterboligen for å sørge for trygg ferdsel til fots i dårlig vær.
En gang var det så mye snø at bare røykåpningene, en slags piper til å slippe kullrøyken fra lokomotivene ut gjennom, syntes på den store overbygningen nær Fagernut.
- Jeg kan huske at ei jente til og jeg krabbet opp på toppen og kikket ned gjennom åpningene. Det kunne vært farlig, formante de voksne etterpå, forteller Gerd Toterud.

Langs linja
Når det ikke gikk tog kunne man gå langs jernbanelinja. Jernbanefolket kunne togtidene på rams, men kunne bli lurt av løs-lokomotiv som gikk utenom rutetidene, i ett eller annet ærend.
- Ved et par anledninger var det bare så vidt folk reddet seg unna ved slike anledninger, forteller Gerd Toterud.

For faren, som visiterte linja tre kilometer i begge retninger, var det særlig nødvendig å holde alle sanser åpne.Visitasjon
Han brukte dresin (skinnegående trehjulssykkel) under arbeidet og hvis det dukket opp et tog uventet, kunne det være vanskelig å redde seg unna i tide.
En ting var å få hoppet av selv! Ei annen side av saken, var å få reddet unna dresinen, som han hadde personlig erstatningsansvar for.
Særlig var dette kinkig på vinterstid, med flere meter høye brøytekanter tett innpå jernbanesporet.
Mor og datter har hørt om flere anledninger da Rolf plutselig fikk øye på lys inne i snødrevet og fikk kastet seg unna i siste øyeblikk.

Å arbeide på høyfjellstrekningen medførte mye slit, men også økonomiske fordeler i form av forskjellige tillegg til lønna.
Mange søkte seg stillinger i mer bebodde strøk etter noen års tjeneste på Norges tak.

Det gjorde også Rolf Breili, som søkte seg østover og kom til Gulsvik i 1953. Tora Breili og Gerd Toterud kan huske disse ringeriksnavnene fra tida på Fagernut: Ester og Ivar Haugen fra Veme, Alf Randen og Marta, født Aamodt.

På et sidespor
Hvis du vil oppleve den gamle jernbanen vest for Finse i våre dager, må du sykle Rallarveien, eller være med et sjeldent museumstog.
Rolf Breilis gamle arbeidsplass oppe ved Fagernut tilhørte den aller tøffeste og mest vedlikeholdskrevende høyfjellstrekningen på hele banen. Den ble erstattet av Finsetunnelen for noen år siden, så nå passerer togene stedet i god fart, langt under vinterstormene.
I tida etter at den ordinære trafikken ble borte fra de utvendige sporene har Jernbaneverket fjernet mange av snøoverbygningene, slik at utsikten fra banen er mye bedre enn før.
Tradisjonsrike Fagernut vokterbolg er nå et slags kombinert museum og kafe, for de mange syklistene som trafikkerer Rallarveien om sensommeren.

Artikkel - info 
Sist endret 07.03.2012 Terje Bautz
Opprettet 10.02.2009 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut