Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Klart for tog 606!
I november 2009 har bergenstogene krysset Ringerike i snart 100 år. Ringerikinger har i alle år gjort tjeneste på Bergensbanen, også på de værharde strekningene lenger vest. Lokomotivfører Johan Hæhre fra Hønefoss, 93 år i 2009, har tatt mang en tørn over høyfjellet med dampdrevet lok.


Per-Erik Berge og Mary Hæhre

– På Voss og Ål var det lokomotivskifte før i tiden, forteller Johan Hæhre. NSB modell 31b
For å klare den bratte, svingete, stormfulle og ofte gjensnødde høyfjellstrekningen, måtte de aller kraftigste maskinene settes inn. I mange år var det de sterke og tunge damplokomotivene av NSB-type 31b.
Kona til Johan Hæhre, Mary Hæhre, var av og til med mannen i et høyfjellslok på slike turer over fjellet fra Voss til Ål.
Her er Mary Hæhres beskrivelse av ei vinternatt i 1953 som satte både mannskap og materiell på prøve:

Dårlig værmelding
Konduktøren fløyter og gir avgangssignal. Inne på lokomotivet sitter to mann, klare til å føre nattoget over vidda.
Føreren besvarer signalet og setter toget i gang.
Han har nettopp hørt værmeldingen. Den meldte fra om storm og snø, så karene er forberedt på at det kan bli en hard tur.
Oppover bærer det, forbi Reimegrend og Mjølfjell.
Fyrdøra åpnes gang på gang, og fyrbøteren skuffer kull inn i et umettelig svelg. Det er tungt føre og langt tog, så han må henge i for å holde dampen oppe.
Klærne begynner å klistre seg til kroppen, og ustanselig må han tørke svetten som vil renne ned i øynene.
Etter Uppsete dukker østgående tog 606 inn i Gravehalstunnelens mørke.
– Det er glatt, sier lokføreren, og frykter at det kommer til å bli vanskelig i Reinunga, et tunnelparti som toget snart må gjennom, like etter stasjonen Myrdal.


Beryktede Reinunga
Damplok31bPå Myrdal er det ti minutter opphold, og begge karene må ut for å se over loket.
Best å sikre seg mot varme lagre, i ei natt da det kan trengs at alt er i orden.
Snart damper toget videre.
Vinden har økt og det laver ned med tung, våt snø.
På lokomotivet vet man hva som venter, etter mange tidligere turer.
Geithammertunnelen passeres. Det er glatt på skinnegangen, så det går smått
Det bærer inn i Reinungatunnelen.
Her drypper det bestandig vann fra taket, og røyken fra maskinens kullfyring blir liggende tung og kvelende.
Toget har ikke kommet langt før maskinen begynner å «slire» - spinne på skinnegangen. Stålhjulene surrer og går for fullt, men får ikke feste på skinnene.
Føreren bruker sandstrøapparatet, men det hjelper lite.
Forover er det ingenting å se, så lokmannskapet vet ikke hvor langt de er kommet.
– Går toget forover i det hele tatt, eller går det tilbake?
Det begynner å bli vanskelig å puste, for røyken siver inn over alt.
Dette har karene vært ute for før, så nå fuktes pussegarndotter, som holdes over nese og munn.
På bordet foran lokomotivføreren ligger en skiftenøkkel og lyser giftiggrønt.
De to i førerhuset orker ikke snakke sammen.Fukter bare pussegarnet på nytt, mens søvnighet og kvalme tiltar.
– Skal da denne tunnelen aldri ta slutt?
Fyrbøteren dupper med hodet.
Lokføreren retter seg opp med en kraftanstrengelse.
---- – Må ikke svime av! Tenk på alle som ligger og sover inne i toget. De stoler på han som kjører…
Endelig kjennes et luftdrag - og toget er ute i vinternatta igjen.
I det vinduet åpnes, kommer en kaskade av snø inn.

Pusterom
Det er en lettelse å stoppe på Hallingskeid. Stasjonen ligger under tak, og her merkes ikke uværet.
Pausen blir imidlertid kort.
Toget har alt «kjørt på seg litt tid», som det skal bli vanskelig å ta igjen.
Stormen raser for fullt nå, og pakker snøen i svære fonner. Det er som om toget blir kastet tilbake når det kjører inn i ei slik fonn. Inne i toget ber konduktøren de reisende om å ta ned alt fra bagasjehyllene, for ikke å risikere å få ting i hodet når det butter som verst.
Stormkastene tar tak i lokomotivet og rister det.
Aller helst ville de nok stanse denne «ormen» som bukter seg oppover, men mannen med «jernhesten» lar seg ikke stanse.
Han ser ingen ting rundt seg, og kan ikke orientere seg, for jord og himmel går i ett.
Løsningen er å telle overbygg og tunneler.
Kjenner når de kjører gjennom Såtasvingen, og vet at toppen snart er nådd.
Tre-fire overbygg passeres, og hjulene får en raskere takt.
Det bærer mot Finse!
Igjen telles det, for det er lett å kjøre forbi stasjonen i slikt vær.

Føyke!

På Finse må lokomotivet ses over igjen.
Lokfører og fyrbøter hopper ut med smørekanner på hver sin side - og synker i til livet i snøen.
Får kavet seg opp igjen og finner smøretappene.
Alt er så gjenføyket at de må banke løs snø og is for å få opp skruene.
Et øyeblikk må føreren sette fra seg smørekanna..
Endelig løsner tappen, slik at han kan slå i olje.. Men hvor er kanna? Den er ikke der han satte den..
Det er som stormen godter seg:
– Den fikk jeg da tatt fra deg, du som våger å trosse meg i en natt som denne!
På’n igjen - med ny kanne! Begynner å bli sliten. Snøen pisker i ansiktet og fingrene er stive av kulde.
Han synes lokomotivet er en levende skapning han steller med. De to er ett i stormnatta..
Det klatres stivt opp på maskinen igjen, og toget settes i gang på nytt.
Etter hvert tiner stivfrosne klær og vann renner ned i støvlene.
Det går enda an på den siden som vender mot fyrkjelen, men på den andre sida er det iskaldt!

Over!
Et lysglimt er alt karene ser idet de farer forbi Haugastøl stasjon.
På Ustaoset er det heller ikke stopp, og for full fart bærer det mot Geilo.
– Nå er det verste gjort!
Vidda er overvunnet enda en gang.

Artikkel - info 
Sist endret 10.02.2009 Terje Bautz
Opprettet 09.02.2009 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut