Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Hassel jernverk
Den 3.februar 1649 satt kong Frederik III på Frederiksborg slott i Danmark og underskrev et privilegiebrev til fire menn som ville anlegge et jernverk på gården Hassel i Modum prestegjeld i Norge. Et slikt privilegiebrev var helt nødvendig når en skulle begynne med industri. Uten Kongens tillatelse kunne ingen starte et jernverk eller andre større industriforetak, og det var Kongen som bestemte at bøndene som bodde rundt verket skulle levere kull og trevirke og utføre forskjellig former for pliktarbeid.


Av Bent Ek

Dette var ett av mange jernverk som ble startet i Norge i løpet av 1600-tallet. En viktig årsak til dette, var at Danmark-Norge var involverte i mange store kriger. Hæren trengte kanoner, kuler og andre typer våpen. Kanoner og kanonkuler var noe av det første som ble laget på Hassel jernverk, men det var ikke særlig vellykket - kanonene revnet når en skjøt med dem. Seinere var det helt andre produkter som gjorde Hassel berømt.

Mange mektige eiere

Det var fire mektige menn som sto bak dette jernverket på Eiker og Modum. Peder Vibe var rentemester, en høy stilling ved sentraladministrasjonen i København. De tre andre bodde i Norge og hadde viktige stillinger her. Hans Eggertssøn var borgermester i Christiania (som Oslo het den gang), Johan Gaarman var slottsskriver på Akerhus, og Christian Mogenssøn var fogd i Gudbrandsdalen.

Harald Bugges maleri Harald Bugges maleri av Hassel jernverk 1888.
Foto: Bent Ek


Ingen av disse eierne hadde noe å gjøre med oppbyggingen av jernverket eller den daglige driften. Det ble satt bort til en franskmann som het Francois Coudrioux. Han var bergmester og hadde ansvaret for driften av Hassel jernverk de første årene.

Seinere skiftet verket eier flere ganger. En stund var det den rike kjøpmannen Daniel Knoph som eide det meste, men i hans tid var økonomien dårlig, og han solgte til Johan Halvorsen Groll, en mann som tidligere hadde vært bestyrer for andre jernverk. På begynnelsen av 1700-tallet var det Richelieu-familien, som bodde på herregården Sem ved Hokksund, som hadde den største eierandelen i Hassel jernverk. I 1721 overtok assessor Justus Heindrich Weichart og biskop Bartholomeus Deichmann. De hadde også høye stillinger ved Kongsberg Sølvverk og hadde mange venner og kontakter blant landets mektigste menn. Det var viktig når en skulle drive industrivirksomhet i en enevoldsstat, der Kongen og hans embetsmenn bestemte det meste.

Gruver, smeltehytte og hammere

Gruvene der jernet ble utvunnet lå i en ås ved gården Hassel på Modum. Derfor fikk hele verket navnet Hassel jernverk. Men selve jernverket lå ved gården Daler på Eiker, et par kilometer sør før gruvene. Her lå smeltehytta med den store masovnen, som ble brukt til å smelte jernet, og her ble de fleste gjenstandene produsert. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor smeltehytta ble plassert akkurat her. Den lå like ved Bingselva, og et digert vannhjul ble brukt til å drive blåsebelgen i masovnen. En slik blåsebelg var nødvendig for at temperaturen skulle bli så høy at jernet smeltet. Like ved smeltehytta lå også lagerbygningene og gården der jernverksbestyreren bodde.

Stollåpning i Hasselåsen Stollmunningen i Hasselåsen.
Foto: Bent Ek

Klikk bildet for stor utgave

I Bingselva lå det også mange sagbruk. Jernverket og sagene ga arbeid til mange mennesker, og rundt dem vokste det etter hvert fram et lite tettsted, som fikk navnet Skotselv.

Jernverket hadde ikke virksomheter bare i Hasselåsen og i Skotselv. Alt i 1651 kjøpte det Kongens gamle smeltehytte i Vestfossen og startet en stangjernshammer der. Seinere hadde de også stangjernshammere i Bingselva, ved gårdene Torrud på Modum og Hære på Eiker, og det ble anlagt to spikerhammere.

Hasselåsen var heller ikke det eneste stedet der verket hadde gruver. Det fikk også malm fra gruver på Holtefjell, ved Glomsrud, Sveås og Skredsvik på Modum, ved Dramdal og Såsen på Øvre Eiker og ved Solberg og Åserud på Nedre Eiker. Fra omkring 1720 ble det også fraktet jern helt fra Barbogruvene ved Arendal. Dette var en helt spesiell type jern, som alle norske jernverk var avhengige av å bruke for å produsere jern av god kvalitet.

Kart fra 1782 Kart over Hassel jernverk fra 1782.
generalkonduktørens arkiv No.273

Klikk bildet for stor utgave


Stangjern og støpejern

Jernet ble framstilt ved at stein fra gruvene som inneholdt jern ble varmet opp til over 1500 grader, slik at jernet smeltet og rant ut. Slik stein som inneholdt jern (eller andre metaller) blir kalt for malm. Først ble malmen røstet i røstovn, slik at den ble porøs og fri for svovel. Så ble malm og trekull lagt lagvis i masovnen. For at kullet skulle brenne skikkelig, ble det blåst inn luft fra en diger blåsebelg, som ble drevet av et vannhjul. Karbon fra trekullet ble en del av det ferdige jernet, og ved å variere mengden av karbon fikk en jern av forskjellige typer.

Det var to hovedtyper av jern som ble produsert ved et jernverk som Hassel. Stangjern var hardt jern med lavt karboninnhold. Det ble solgt til smeder, som brukte det som råstoff for hestesko, redskaper og andre ting av jern som ble produsert i de mange smiene rundt omkring. Slikt jern ble også brukt som råstoff for spiker, som ble produsert på verkets spikerhammere. Den andre typen jern, som inneholdt mer karbon og derfor var sprøere, ble kalt for støpejern. I starten ble det støpt kanoner og kuler, men seinere ble det først og fremst produsert fredelige ting som gryter, steikepanner og vaffeljern. Det Hassel jernverk var aller mest kjent for, var imidlertid kakkelovner av støpejern.

Platene til disse ovnene ble støpt i former som var skåret ut i tre. Mange ganger ble det skåret ut flotte motiver, av kongelige personer eller av scener fra gresk og romersk mytologi. Mange av de flotte ovnene som ble støpt ved Hassel jernverk står i dag på museer rundt omkring i Norge og Danmark.

For å få jern av god kvalitet, var det viktig både å ha den rette typen jernmalm og at smelteprosessen foregikk som den skulle. Det var masmesteren som hadde ansvaret for dette. Dette var den viktigste stillingen ved jernverket, sammen med bergskriveren, som hadde ansvar for regnskap. Andre viktige personer var formeren, som hadde ansvar for selve støpeprosessen, og oppgiveren, som fylte masovnen med malm og kull. "Formerplassen" og "Opgiverplassen" er stedsnavn som finnes i Skotselv den dag i dag. Ved masovnene, stangjernshammerne og spikerhammerne arbeidet det til sammen rundt 40 mann. I tillegg kom alle de som arbeidet i gruvene, og de som var sysselsatt med tømmerhogst, kullbrenning og transport. Hassel jernverk ga altså levebrød til mange mennesker.

Annonse Annonse for Hassel jernverks produkter fra 1851


Kullmiler og demninger

Et problem som alle eierne av Hassel jernverk støtte på, var at det ikke var mulig å holde verket i drift året rundt. Det var særlig to ting som begrenset driften: mangel på trevirke og mangel på vann.

En av grunnene til at en hadde valgt å bygge opp et jernverk på grensen mellom Eiker og Modum, er nok at det var mye skog i disse traktene. Men det var mange som var ute etter disse skogressursene. På Eiker var det mange store sagbruk som hvert år trengte store mengder tømmer, og Kongsberg Sølvverk hadde også rett til å hente tømmer fra skogene på Eiker. Dessuten fantes det private bergverk og bedrifter som Nøstetangen glassverk og seinere Modum Blaafarveværk, som alle hadde behov for trevirke og trekull. Eierne av Hassel jernverk var stadig innblandet i konflikter og rettssaker for å sikre at verket fikk nok trekull.

Et annet problem var at det ikke alltid var nok vann i Bingselva til å holde masovnen i drift. Noen ganger kunne vannhjulet holdes i gang halve året, andre ganger bare noen få uker, hvis det hadde vært lite nedbør. For å rette på dette, bygde Hassel jernverk demninger i Bingselva og sideelvene. På den måten kunne de holde tilbake vann under vår-og høstflommene og slippe det ut når det var lite vann i elva. Dette var noe som en startet med alt på slutten av 1600-tallet, under Johan Groll. Han fikk demmet opp et vann på Holtefjell som har fått navn etter ham: Grølla.

Neumann-familien

I 1746 fikk Hassel jernverk ny eier. Han het Jacob Neumann, og i mer enn 60 år var det familien Neumann som drev verket. På mange måter var dette Hassel jernverks storhetstid. Produksjonen økte, og verket ble kjent for å ha produkter med høy kvalitet. Mange av de fineste Hasselovnene er produsert i denne perioden.

Jacob Neumann fortsatte å kjempe for å skaffe nok trekull til produksjonen, og i 1755 fastslo overbergamtet at hele 490 gårder på Eiker og Modum skulle levere trevirke til Hassel jernverk, og i tillegg skulle sagbrukene levere bakhon, det vil si den ytterste delen av tømmerstokken, som ikke kunne brukes som trelast.

Under Jacob Neumann fikk Hasselverket også sin egen skole, for barna til dem som arbeidet på verket. Skolen ble holdt i Düvelgården, som verket eide og som fortsatt står i Skotselv. Etter at Neumanns enke, Magdalene Cathrine Neumann, hadde overtatt driften av verket ble det også opprettet et bruksfattigvesen, som hjalp de gamle og syke som hadde arbeidet ved verket.

Jernkors fra Hassel jernverk Dyvelgården

Neumanns familiegrav ved Bakke kirke,
et jernkors støpt ved Hassel.
Foto: Bent Ek
Klikk bildet for stor utgave

Düvelgården, bruksskole ved Hassel jernverk
Foto: Bent Ek
Klikk bildet for stor utgave



Jacob og Cathrines sønn het Frantz Edler Neumann. Mens moren drev selve jernverket, startet han sin egen fabrikk et stykke lenger oppe i Bingselva, ved gården Stensrud på Modum. Den fikk navnet "Friderichsminde", til ære for kong Fredrik. Her ble det produsert alt fra kniver og gafler til økser, spader og plogjern. Da Frantz overtok som eier av selve jernverket i 1799, ble Friderichsminde også innlemmet i Hassel jernverk.

Nedgangstider og nedleggelse

I 1809 solgte Frantz Neumann Hasselverket. På denne tiden var Danmark-Norge i krig med England, og det var umulig å få solgt produktene fra de norske jernverkene utenlands. Den nye eieren, Peter Collett, håpet antagelig at tidene skulle bedre seg når krigen var over, men det skjedde ikke. I 1814 ble unionen med Danmark oppløst, og det var ikke like enkelt som før å få solgt norske varer til danskene. Konkurransen var hard, spesielt fra de moderne og effektive jernverkene i Storbritannia. Produksjonen ved Hasselverket sank, og Friderichsminde ble nedlagt. Da familien Collett solgte verket igjen i 1837 var det ikke verdt mer enn halvparten av det de hadde betalt for det.

I årene som fulgte, skiftet Hassel jernverk eiere flere ganger. Et tysk selskap forsøkte å få hjulene i gang på nytt, men i 1854 ble eiendommene solgt på auksjon og delt mellom mange eiere. Smeltehytta og vannrettighetene i Bingselva ble kjøpt av trelasthandler Peder Gregersen fra Modum. Produksjonen ble kraftig redusert, men ble holdt i gang fram til 1870-tallet. "Det så nærmest ut som om arbeiderne nettopp var gått hjem til middag. Redskap og verktøy lå fremdeles på sin plass", skrev en som besøkte smeltehytta noen år seinere.

I 1888 var Peder Gregersen med på å starte en ny industribedrift - Skotselv Cellulosefabrik. Den kjøpte eiendommene til Hassel jernverk, reiv den gamle smeltehytta og bygde en ny fabrikk litt lenger ned i Bingselva, der de gamle vannsagene hadde ligget. Dermed startet et nytt kapittel av Skotselvs industrihistorie.

Les også om masovnen på Hassel jernverk på Eiker Arkivs nettsider

Artikkel - info 
Sist endret 18.10.2011 Terje Bautz
Opprettet 20.01.2009 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut