Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Julaften på en bondegård i Lier midt i 1920-årene
”Et væl og trivs væl for i kveld er det julekvelden”. Disse ordene gjentok budeia Bergliot Lindskog til dyra hver eneste julaften der hun gikk fra bås til bås og ga av det beste fôret. For på denne dagen skulle det fram alt som godt var, både til folk og dyr. Med seg i fjøset hadde hun vesle Elisabeth (Horn). Det var særlig gildt å få være med Bergliot på slik en dag. Og snart var julegjestene ventet til gårds. Da var det liksom jul på ordentlig, syntes hun.


Av John Willy Jacobsen

I tida før denne lille høytidsstunden i fjøset hadde det vært travle uker på gården. Ei hektisk tid for å møte lysets fest i ei mørketid. Det begynte med slaktingen midt i november, fortsatte med bearbeidingen av slaktet, baksten ei uke inn i desember og all sjauen med vask og rengjøring i hus, stall og fjøs. Men nå skulle snart julefreden synke ned over gård og grend. Den etterlengtede dagen var endelig kommet til vesle Elisabeth. Åh som hun gledet seg!

Kirkeklokkene hadde en så velsignet god klang

Ved dugurdstid (rundt kl. 9.30) kom kornbanda opp. Et ved låvebrua, et ved stabburet og et i hagen.

Kl. 10 var dyra stelt. Da hadde kuene fått smake jul med ekstra fint mel og havre og godt med havre og høy til hestene. Og disse gode ordene til Bergliot.

Tidlig på formiddagen svingte ei drosje med A-skilt inn på gårdstunet. Det var familien fra Oslo, julegjestene. Snart satt alle rundt møljebollen på kjøkkenet – gårdens folk, tjenestefolk, gjestene og noen kjente i grenda som var invitert. Så skulle de igjen oppleve denne velkjente, særegne smaken av kraft fra rull og pølse, krydret og blandet med biter av grovt flatbrød. Mølje var tradisjon. Mølje var jul. Etter mølja kom kaffen fram og en liten, første smak på julebaksten.

Kl. 13 satt alle igjen til bords. Da fikk de servert julekål; hakket kål med kraft og karve. Til måltidet hørte det også med en liten smak av vørtekaka.

Klokka var blitt 17. I tårnet på Sylling kirke gjorde kirketjener Hans Jørgen Teigen seg klar ved tauene til de to eldgamle klokkene. I kveld skulle det kimes. Og i den neste timen bar den malmtunge klanken bud om en ny julehøytid. Over hele grenda stanset folk opp, kom ut på trammen, lyttet. De hadde så velsignet god klang, klokkene til ’n Hans Jørn den kvelden, syntes de.

Ved dekket bord

Gammeldags julaftenEndelig ble klokka 19 og julemiddagen var klar. Det hadde vært en endeløs ventetid for barna på gården. I storstua sto juletreet med skinnende lys og bordet dekket til fest. Middagen besto av tre retter. Først en forrett, ofte lutefisk, torsk eller fiskepudding. Deretter ribbe og pølse med hjemmebrygget øl til. Desserten var som regel riskrem eller multekrem.

Moren leste alltid juleevangeliet under middagen. Den gang som nå ventet barna på gavene. Derfor syntes ordene som moren leste så lange, så lange. Elisabeth ventet stille, men likevel utålmodig på at hun skulle bli ferdig.

Omsider ble det oppbrudd. På tallerkenen til far, Ole Horn, lå det alltid igjen noen matrester. Tallerkenen måtte ikke røres, men stå til neste dag. Det var en gammel skikk.

Kvelden fortsatte med gang rundt juletreet. Alle sang sterkt og klart den gangen. De kunne julesangene utenat, samtlige vers. Senere ble pakkene åpnet. Men langt fra i slike mengder som i dag. Stort sett fikk barna bløte pakker; et klesplagg, votter, sokker, strømper ... Og de var fornøyd med det lille de fikk.

Det ble tidlig kveld for alle. Soverommene ventet. Men det var nok ekstra godt den kvelden å føle sengevarmen som langsomt bredde seg i kroppen og ga en god tretthet.

Og mens vesle Elisabeth gled inn i søvnen, drømte vel kuene om Bergliot budeie og det gode fôret …

Historien er for flere år siden fortalt av Elisabeth Horn i samtale med forfatteren.

Artikkel - info 
Sist endret 20.12.2011 Terje Bautz
Opprettet 16.12.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut