Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Reperbanen på Strømsø
Den første ufrivillige Robinson-deltager, romanfiguren Robinson Crusoe, hadde utvilsomt bedre forutsetninger for å overleve på en øde øy enn dagens solbrune, mediafokuserte eventyrere. Med sine erfaringer fra 1700-talls samfunnets praktiske livsvilkår og fortrolighet til robuste håndredskaper, maktet Robinson helt på egen hånd å gjøre kvantespranget fra en jeger- og samler tilværelse til et sivilisert liv basert på høstningsjordbruk med overskudd og fritid.



Av Einar Sørensen

Noe av det første Robinson ordnet seg med var tauverk: Av plantefibre flettet han reip som kunne brukes til å binde sammen materialer til hytte, flåte, taustiger og tau til å hale opp og klatre, og med samme teknikk, bare i mindre målestokk, laget han buestrenger, snarer og fiskesnører. Med tauverk som basisredskap mestret han de fleste utfordringer og skaffet seg siviliserte livsvilkår til å utholde 18 år på øya, uten å bli stemt ut og sendt hjem!

Det er her man ser hvilken enorm betydning tauverk hadde under tidligere samfunnsvilkår. I dag er det vanskelig å forestille seg hvordan tauverket var en ressurs for alle situasjoner og sammenhenger. Tauet koblet mennesket til kraftkildene og gjorde muskelkraft effektiv. Når unge menn skulle imponere sine kamerater, demonstrerte de ferdigheter med tauverk og knuter. Det fantes knuter for alle slags formål, og mestring av tauet var et mål for mannens ferdigheter. For dette var mannens område. Kvinnene behersket den enda mer sofistikerte miniutgaven av tauet, tråden og garnet, som gjennom utallige kvinnehender ble omdannet til stoffer, broderier og strikkeplagg.

Zoomer vi inn på et gammelt prospekt av Strømsø i Drammen får vi øye på et langt, lavt og smalt hus, rett bak familien Arbos bypalé; det var reperbanen på Strømsø, byens stolthet og betydeligste ”fabrikk”. Utover denne virksomhet hadde byen på 1700-tallet ikke andre fabrikker en de ti bomullspinneriene, som mest sysselsatte fattige barn. Reperbanen viste at stedet var en viktig sjøfartsby. Navnet reperbane kommer av tysk reiferbahn, for her handlet det om å lage reip. Mesteparten av alt reip som ble laget gikk til skipenes kilometerlange behov for sterkt og smidig reip. Bare de som har tilbrakt tid på en seilskute har erfart hvor mye reip som går med. Umåtelige mengder gikk også til gruvedriften.

Reperbane Utsnitt av prospekt signert Salisbury 1791 over Strømsø. Reperbanen ligger midt i bildet med sitt lange røde teglsteinstak. Foto Drammens museum

Klikk bildet for stor utgave

Det er ikke mulig å spore når reipet først ble oppfunnet: Alt de gamle egypterne spant reip, romerske skip fraktet kostbare laster av dyrebar hamp over Middelhavet. For det var plantematerialet hamp som ga råstoffet til fremstilling av reip. Hampen var svært etterspurt, og bøndene i Danmark-Norge ble mange steder pålagt å dyrke hamp for å begrense importen. Senere, etter oppdagelsen av Amerika, ble også sisal tatt i bruk. Sisal kommer fra den mexikanske agave-planten. I dag har syntetiske materialer overtatt, men hampetau lages fortsatt.

Å slå reip var en vanskelig kunst. Teknikken gikk ut på å sno fibrene sammen på en slik måte at de vridde fibrene beholdt formen når de ble sluppet; kraften som går med til å bøye fibrene rundt hverandre brukes til å holde fibrene samlet og binde reipet sammen. Utgangspunktet for å lage reip var en enkelt snodd line som ble kalt kordel. Av to, tre eller fire snodde kordeler laget man en trosse. Fra først av ble tauet vridd med håndkraft, men på 15-1600-tallet ble det vanlig med maskiner som vridde flere kordeler på en gang, samtidig som de vridde kordelene ble trukket fremover langs banen. Når vognen var trukket hele veien gjennom banehuset etterlot den seg et ferdig tvunnet tau. Kunsten var å oppnå same vridning og jevn tykkelse. Derfor var repslageri et eget fag, med laug, svenner og mestere. Det vanlige var vridning mot venstre, slikt tau ble kalt venstreslått, eller kabelslått.. Dette tauet ble brukt til skutenes stående rigg og til ankertauet. Den stående riggen er alt det fast oppspente tauverk; de langsgående kalles stag, de på tvers kalles vant. Til vant ble brukt fireslått tau, med en tynn kordel, en såkalt kalv, som kjerne. Høyreslått tau ble brukt til trosser og kaltes trosseslått. Det gikk til all løpende rigg. Det løpende riggtauet skulle ofte tres gjennom en blokk eller talje og måtte derfor være svært jevnt. Helst skulle en reperbane være 400 meter lang, men dette var ikke enkelt å få til, og reperbanene var vanligvis kortere. Tauet måtte derfor skjøtes, spleises, på en slik måte at skjøten ikke syntes eller førte til en fortykning på tauet.


Reperbanen på Strømsø ble anlagt i 1670-årene av byens mest ressurssterke kjøpmann, generaltollforvalter Daniel Knoff. Reperbanen skulle sikre tauverk til byens hurtig ekspanderende skipsflåte. Det var krigstid og alle land ønsket tilførsler av trelast. I 1715 fikk reperbanen kongelig beskyttelsesbrev. Etter hvert var det kjøpmann Peter Arbo som eide reperbanen og den gikk i arv til sønnen Johannes Arbo. Fabrikken besto foruten av den lange brakke av noen småhus der verksmestrene bodde, foruten boder og hampmagasin. Reperbanen på Strømsø ble kalt fabrikk selv om tilvirkningen var håndverksbasert, men fremstillingen var i høyeste grad industriell. Byen importerte på denne tiden mye hamp fra østersjøbyene. Johannes Arbo eide også et betydelig tobakkspinneri som sysselsatte fattige barn helt ned i 9 års alder. Det kongelige ”beskyttelsesbrev” satte forbud mot å etablere andre reperbaner på strekningen mellom Halden og Kragerø. Monopolet sikret et beskyttet marked og tilstrekkelig avsetning på produktene, slik at det skulle være regningsvarende å holde virksomheten gående. Monopolet skulle også sikre faste priser og stabil kvalitet. Likevel var det sjelden banen gikk for fullt. Med oppgangen i trelasthandelen omkring 1750 gikk det bedre, og for å holde monopolet kjøpte Johannes Arbo reperbanen i Langesund, i tillegg til sine produksjonsanlegg i Halden og Drammen, og med et nødrop makten han foreløpig å hindre at det ble anlagt reperbaner i Christiania og Tønsberg. Men i 1772 glapp monopolet, da ble reperbane anlagt i Christiania. Først i 1796 fikk Tønsberg sin. I 1806 ble det sågar anlagt en reperbane på øya Holmen.

Men behovet for tauverk økte hele tiden. Den egentlige industrialiseringen av reperbanene skjedde i siste del av 1800-tallet. Den hurtig voksende norske skipsflåten trengte uhorvelige mengder reip, og banene fikk maskiner av støpejern og remdrift og tannhjul. Flere byer fikk mange reperbaner, Stavanger hele 10. I følge offisiell statistikk fantes det år 1840 i alt 26 reperbaner i Norge. Reperbanen på Strømsø gikk imidlertid til grunne i bybrannen 1872.

Med den elektriske kraften på begynnelsen av 1900-tallet ble reperbanene langt mer effektive, men reipproduksjonen gikk likevel mot slutten: Etter at dampskipene overtok for seilskutene utover på 1900-tallet, ble det langt mindre behov for reip.

Ennå finnes det én reperbane i drift i Norge, men det er en museums-reperbane, Brunsviken reperbane snurrer og går på Nordmøre museum. Hamptauet som lages går til veteranskip som trenger vedlikehold av riggen med ekte hampetau.

Artikkel - info 
Sist endret 29.05.2012 Terje Bautz
Opprettet 25.11.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut