Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Hansen, Hans Alexander (1911 – 1983)
Det var en tung arv, men også et lyst hode, Sanger-Hans hadde med seg da han med vindjakke utenpå konfirmasjonsdressen en dag steg av toget på Drammen stasjon som 16-åring. Han var kommet til byen for å flytte inn til sin mor som da hadde bodd i byen en stund. Hun hadde skaffet seg arbeid i Drammen. Som oversortererske på Star Paper Mill, hadde hun fått fast inntekt og kunne samle barna rundt seg igjen, i et ettroms-hjem i Grønland 30. En eldre bror og søster bodde allerede hos moren. Men et tvillingpar var fortsatt satt bort. For en fest det ble da Hans dukket opp. Moren tok sitaren ned fra veggen; mens rommet ble fylt av sang, ble flaskene tømt. Da var det gått 12 år siden hans første påførte fyll. Halve livet skulle Hans Aleksander Hansen komme til å tilbringe i fengsel, straffet for fyll og konsekvenser av fyll.



Av Audun Knappen

Hans Alexander HansenHans Aleksander Hansen ble født 26. mars 1911. Faren, Ragnvald Hansen, bare kalt Hogger’n, var som foreldreløs 10-12-åring av myndighetene i Christiania utsatt til en gård på Jevnaker. Hogger’n var en livsglad kar som også kunne synge handukene ut av lommene til folk. Sønnen Hans hadde fått de samme gaver. Moren, Marta Kristine, var datter til Andreas Fyrer på Randsfjord Papirfabrikk. Hans kom til verden i ei lita stue i Frankrike, på grensa mellom Jevnaker og Ringerike. For å sikre familien et utkomme, måtte Ragnvald Hogger’n ut på anleggsarbeid, stadig lenger hjemmefra. Det gikk hurtig nedover med ham. Marta Fyrer fikk innvilget skilsmisse ved dom.

Moren kunne ikke aleine klare å forsørge de fem barna som ble utsatt på legd på forskjellige steder. Da var Hans seks år. Han mistet kontakten med faren, og en dag fortalte moren at Hogger’n som loffer var blitt drept av toget i tunnelen ved Holmestrand. Hans bodde de neste 10 årene, 10 vonde år, på Jevnakers kombinerte fattighus og gamlehjem, Fellberg. Det var her han i stjålne stunder forsiktig tok i vei med å skrive dikt og enkle sangtekster, som han sang selv for eller også med andre. Hans likte å synge og sang gjerne. Sanger-Hans skulle bli et naturlig oppnavn.

Det ble et brutalt møte med Drammen for den unge Hans i 1927. Jobb som papirarbeider fikk han ikke, det var det han ville; han var for ung. Forsørgere måtte gå foran ham i søkerkøen. Småjobbene som var å oppdrive, varte aldri lenge. Han var vel ikke så flink til å leite dem opp heller. Hans søkte snart sammen med løsgjengerne på Bikkjestykket. I kjerrene i utkanten av friområdet kunne han som sønn til den navngjetne Hogger’n alltid regne med å bli skjenket det han trengte – og vel så det - av dunder, kvistlakk og kanskje dobbeltrensa. Det skulle bli mange turer i Svarte-Marja til fyllearresten de neste årene. Som attenåring var han en erfaren løsgjenger, og fikk da sitt første opphold på vann og brød. Alltid tidligere hadde han fått vanlig fangekost, slik loven bestemte.

Hans fikk omsider jobb; på Norwegian Paper Mill, med en krone timen med femti prosent tillegg for overtid og hundre prosent i helgene. Han ble medlem av Papirarbeiderforbundet, møtte på møter i Drammen Arbeidersamfunn, fikk seg kjæreste og skrev dikt for avisa til Kommunistisk Ungdomslag. Sitt første solgte dikt kjøpte avisa ”Fremtiden”. For det fikk han anvist fem kroner og var med ett honorert lyriker med framtid; med svært usikker fremtid, men den lyriske trang og evne lå der som en realkapital han kunne høste renter av. Situasjonen kunne vært inngangen til et annerledes liv, men tørsten slapp aldri taket i Hans.

På Norwegian fikk Hans Aleksander Hansen alle de sjanser han med rimelighet kunne vente, men djevelen hadde andre planer med ham. Da han snart mistet jobben, svarte han med å bryte seg inn og stjele en skrivemaskin fra fabrikkontoret. Han ble tatt av politiet i Oslo etter noe tid, for begavelse som tyv hadde Hans Aleksander Hansen ikke.

Nå var livsveien videre lagt. Den skulle de neste tiårene følge tre løp: ukevis med bånnfyll og tilhørende løsgjengeri og leilighetstyverier, kortere tørre perioder da papir og blyant tok alkoholens plass, samt mange tvangsopphold på Opstad tvangsarbeidshus på Jæren. Drammen var basen hans. Det var her han hadde sin mor og bror boende, som tok seg av ham og betalte mange av hans utallige bøter, men han kunne leve landeveiens frie liv over hele det nære Østlandet. Hans satt og knyttet koster i Horten hjelpefengsel da hans første dom til 18 måneders tvangsarbeid på Opstad ble forkynt. Da han slapp ut igjen, var han ikke mer enn 25 år.

Loslitte fylliker i det offentlige rom var ikke uvanlig den gang. De var mange nok kandidater til å fylle opp Opstad flere ganger. Uvanlig var det derimot at borgerskapet møtte bomsen og løsgjengernes poesi og prosa i presse og kringkasting. Fra Hans Aleksander Hansens lyse hode og kvasse penn fløt det jevnlig vekkende tanker, formulert både i dur og i moll. Det var under de mange oppholdene på Opstad at han fikk best tid og anledning til å dyrke sin verbale begavelse. Han skrev gjerne så mye at han hadde nok å presentere for avisene når han ble løslatt, men var han ikke kvikk nok med å omsette diktene i penger, var ikke samholdet i løsgjengermiljøet sterkere enn at han raskt kunne bli frastjålet veska med så vel sprit som lyrikk. Da var det å rekonstruere diktene. Han hadde dem alle stort sett i hodet.

Gjennom det meste av Hans Aleksander Hansens liv blåste vinden ham imot, men i perioder fikk han kjenne trykket fra vind som kom med. På 50-tallet ble han kjent med selveste Alf Prøysen, og et vennskap utviklet seg. Alf trodde på Hans og støttet ham. Det ga kjærkommen selvtillit. I 1964 fikk han utgitt diktsamlingen Løsgjengerviser på Gyldendal, i 1969 prosasamlingen Det lyriske fattighus på Pax forlag. Nasjonen fikk innsyn i hva sosialomsorg var – eller helst ikke var - for dem på samfunnsstigens aller nederste trinn. Det er neppe tvilsomt at Hans Aleksander Hansen kom til å øve stor innflytelse på beslutningen om å avkriminalisere Løsgjengerloven i 1970.

Med Prøysens hjelp fikk han innpass til NRKs program ”Visens venner”, og ble i NRK Fjernsynet også intervjuet av Odd Grythe. Og han fikk spaltepass i bladet ”Magasinet for alle” av redaktøren, forfatteren Nils Johan Rud. Hans Aleksander Hansen var blitt så mye mer enn en løsgjenger under buskaset i en park eller en lasaron på ryggen i et portrom. For den edrue delen av livet sitt kom han til å høste varm og fortjent anerkjennelse framover.

Ti år etter at hans mor og ankerfeste i livet døde, ble den jordiske perleport åpnet for ham i 1970 og en lysets engel, Borghild, tok ham til seg og av ham. Hans Drammen fikk gode år med henne i Sandefjord, og flere bøker kom. Journalisten Bjørn Bjørnsen brettet ut livet hans usminket og fint i boken Balladen om en cellesanger (1973). Selv fikk han utgitt Hotell for arbeidsskye. Viser for føa.(1975) og Samfunnslære nederst ved bordet (1978), begge på det anerkjente Gyldendal Norsk Forlag.

Da Hans Aleksander Hansen døde i august 1983, kunne man med rette hevde at ingen i norsk diktning før ham hadde bedre, mer brutalt og sant, i et rikt og bildemettet språk, skildret brønndybdene i de sosiale forhold i århundret fram til da. Men forutsetningene for det var nettopp en tung arv og et lyst hode.

{Denne teksten er basert på de bøker som er omtalt, samt på Børre Aa. Lund: De gamle er eldst. 1977, s.18-26.}

Artikkel - info 
Sist endret 10.05.2011 Terje Bautz
Opprettet 25.11.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut