Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
På låveball i Lier under krigen
Krigsutbruddet 9. april 1940 hadde satt en stopper for de populære låveballene. Etter to år var ungdommen i bygda sugne på å komme sammen igjen til fest og dans. Flere låveball ble derfor tatt opp igjen fra sommeren 1942. Den 1. mars det samme året hadde ”justisminister” Sverre Riisnæs satt i verk forbudet mot dans på offentlig sted. Brudd på forbudet kunne føre til bøter eller fengsel i tre måneder. Et låveball lå ofte i skjæringspunktet mellom det private og det offentlige. Noen tok for sikkerhets skyld kontakt med lensmannen på forhånd. Men de fleste ballene ble nok arrangert uten tillatelse.


Av John Willy Jacobsen, illustrasjoner av Geir Helgen,

Klikk på illustrasjonene for stor utgave

Flere spillemenn ble brukt til dansen rundt om i Lier, blant annet en gruppe unge menn fra Tranby. Sommeren 1942 fikk Bjarne Klemetsdal med seg åtte unge gutter for å danne et band. En gang i uka møttes de til øvelse i verkstedet på Nedre Hennum der Bjarne arbeidet. Tre av dem ble aktive og populære musikanter på låveballene i tiden som fulgte: Bjarne Klemetsdal (trekkspill), Ove Hennum (fiolin) og Paul (Pål) Hennum (fiolin). Enkelte ganger ble trioen forsterket med Leif Gulliksrud (trompet) og Knut Brenna (klarinett).

Låveballene var populære og samlet mye folk. Dansen fant sted på lørdagskvelden som oftest i tiden etter slåttonna. Til festen ble gårdens naboer, venner og venners venner invitert.

Låvene var fulle av høy fra årets avling. En brannbombe av et festlokale med bare en rømningsvei. Derfor var det strengt forbudt å tenne en røyk, en regel bygdeungdommen for øvrig var godt kjent med. Røyksugne folk måtte ut på tunet og i god avstand fra låven ta seg en blås.

Med ”nakkeskudd og ”hestekok” kom stemningen opp

Et låveball gikk som regel rolig for seg. Alkohol var ikke lett å få tak i. Noe kom likevel fram, blant annet Borgerakevitten til en pris av kr 6,50 for ei helflaske, og Låveball1Dobbeltrenset sprit som kostet kr 5,20. Brennevin var rasjonert. Men en liten kvote kunne kjøpes på rasjoneringskortene. Borgerakevitten var produsert på Borregaard, en sulfitsprit som ikke smakte godt. Betegnende nok ble den kalt ”nakkeskudd”.

Som så ofte under krigen kunne oppfinnsomheten være stor for å skaffe erstatninger, også til polvarene. På den tiden dyrket bøndene sukkerroer. De ble leverte til Lier Konservesfabrikk og kom tilbake som sirup.

Roesirup var mye brukt som pålegg eller som smakstilsetning på grøten. Men den seige massen kunne også danne en av ingrediensene til ”hestekoken”. En 50 liters melkedunk ble plassert i møkka i stallbingen. På dunken arbeidet en blanding av roesirup eller melasse, vann og gjær. Etter om lag fjorten dagers godgjøring i den varme møkka og deretter en vandring gjennom hjemmebrenningsapparatet, var resultatet en alkoholholdig vare, god nok til en oppstiver. Men godt smakte den ikke!

Den alkoholen som var tilgjengelig, var dyrebar vare. Ikke en dråpe måtte gå til spille. I en fest på Tranby hadde en av deltakerne satt fra seg en kopp med noe sterkt i på toppen av en vedkapp. Ei bølgeblikkplate var lagt over kappen som vern. Ved et uhell veltet koppen, og den edle drikken rant nedover plata. Dette var nå for ille syntes den uheldige. Han la seg på kne, slurpet og slikket i seg dråpene fra plata.

Låveball2Om en reinlender og ei flaske sprit

En episode er knyttet til alkohol og fant sted på et låveball hos Stokke på Gåserud gård i Lierbyen. I noen glimt gjenskaper vi ballet:

Det var i august 1943. Den 19 år gamle Rolf og hans fem søsken hadde invitert til låveball. Rolf hadde kontaktet lensmannen og fått tillatelse til å arrangere festen.

Lørdag kveld kom. Alt var rigget og ferdig: Låvegulvet reinspot, bjelker og stolper pyntet med løv. Provisoriske benker av grov plank var satt opp langs dansegulvet.

Folk strømmet til gården. De fleste brukte beina, men noen kom kjørende på sykkel. Da festen startet, var om lag 200 ungdommer samlet på låven.

”Hennumsguttane” hadde plassert seg på noen paller. Det var Bjarne Klemetsdal, Ove Hennum, Pål Hennum, Knut Brenna og Leif Gulliksrud. Dansen kunne begynne. Og snart svingte folk seg til vals, foxtrott, tango, springdans, reinlender … Melodiene var tidens slagere som: ”Livet på Finnskogen”, ”Avskjedstoner”, ”Sydhavets rose”, ”Dekksguttens vals”, ”Tango sjalusi”, ”Hvor er min kone”, ”Oslofjordvalsen”, ”Sørensens reinlender” …

Dansegulvet var fullt av feststemte ungdommer. Det surret i stemmer. Alle frydet seg over dette avbrekket i ei vanskelig tid. Men ikke alle gårdens skapninger likte musikken og bråket. Fra fjøset kom det iltre raut. I en innhegning på et jorde i nærheten beitet en hest. Støyen skremte den. Hesten løp først urolig rundt. Så i et byks var den over gjerdet og travet mot nabogården.

Så dro ”Hennumsguttane” i gang en reinlender. En ung gutt var ekstra aktiv på gulvet, en drivende god danser. Snart dominerte han og jenta dansegulvet. Etter hvert trakk folk seg tilbake for å gi paret mer plass i den oppvisningen som nå fulgte. Rundt og rundt gikk det i drivende fart. Men se! Opp av guttens baklomme stakk ei flaske, uten kork! I takt med de kraftige bevegelsene i dansen pumpet innholdet ut av flaska. Snart tegnet alkoholen en våt ring på gulvet. Fra orkesterets plass observerte Bjarne Klemetsdal det som skjedde. Smilende trakk han musikken opp i et enda hurtigere tempo. Fortere og fortere gikk også dansen. Volumet i flaska sank og sank. Til slutt løp guttens bror ut på gulvet og fikk stoppet ham.

Slik ble den fullkomne katastrofen avverget.

Artikkel - info 
Sist endret 17.11.2008 Terje Bautz
Opprettet 17.11.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut