Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Evakuering aprildagene 1940
Jeg var med under evakueringen i april 1940, men har selv ingen erindring om det fordi jeg var for liten. Men ”hundre ganger” har jeg fått referert hendelsene fra far, mor og min eldre bror. Så jeg kjenner historien, slik som jeg gjengir den her.



Av Nils Johan Rønniksen

Tirsdag 9. april var far på formiddagsskift i kraftstasjonen på Follum Fabrikker utenfor Hønefoss. Broren min (11 år) var gått til skolen og mor (32 år) og jeg (2 år) var igjen hjemme.

Mor skrudde på radioen og fikk høre den forferdelige nyheten om at Norge var i krig med Tyskland. Nyheten hadde ikke før kommet ut av radioen, så hørtes flydur og drønn fra bomber som ble sluppet over Hvalsmoen og Helgelandsmoen. Mor greidde ikke å svelge maten, så redd ble hun. De store svarte flyene med kors på sidene kretset i store sirkler over byen og distriktet. På formiddagen talte Quisling i radioen og sa at nå var det han som var statsminister i Norge. Han ba de norske soldatene om å legge ned våpnene og ikke kjempe mot tyskerne som hadde kommet for å beskytte oss. Mor ble rasende og fortvilet. Broren min kom forskrekket tuslende hjem fra skolen. Han fortalte at overlæreren hadde samlet alle elevene ved skoletrappa og hadde sagt til dem at det var krig. ”Det blir ikke noe skole i dag, dere får gå hjem igjen”. Han så blek og redd ut, sa broren min. Lærerinnene sto og gråt. ”Det blir ikke noe skole med det første”, sa overlæreren. Ingen elever jublet for at de fikk fri, alle dro seg hjem igjen.

Klokka to kom far hjem fra arbeidet, og det ble bestemt at vi skulle evakuere til en liten gård som het Rognhaug som lå opp for Sandakerbrua ved Soknedalsveien. Far måtte passe jobben i kraftstasjonen og passe på huset hjemme. Resten av oss dro av gårde neste dag med barnevogn, koffert og ryggsekker, alt mor og bror kunne bære. Sølvtøyet vårt ble gravd ned under rabarbraen. Far spikret lemmer for vinduene, han regnet med at jernbanestasjonen ville bli bombet. Huset vårt lå like i nærheten. Derfor måtte vi evakuere.

Det var mange andre som også dro vekk fra de områdene hvor de trodde det kunne bli kamphandlinger. Kommet opp Veienmarka, måtte vi søke ly under låvebrua på Veien gård, tyske fly kretset over og folk var redde for at de skulle skyte på dem.

På Rognhaug var den lille låven full av folk. Der hersket det hjelpeløshet og fortvilelse, alle var redde for hva som kunne skje. Folk ba til Gud om at de måtte slippe krigens redsler. De sang salmer og broren min glemte aldri noen gang salmen ”Vår Gud han er så fast en borg”. Hørte han den seinere i livet, tenkte han alltid på de dagene i låven på Rognhaug.

Det som verre var, var at norske soldater hadde gått i stilling på gården Berget like nedenfor Rognhaug. De hadde rigget opp mitraljøser og lå der og ventet på tyskerne. Mor sa at de lå klare til å rømme til skogs hvis det ble skyting der. – I det fjerne kunne de høre geværsalver og smatringen fra mitraljøser. Det var kampene i Haugsbygd de hørte. De så røyken velte opp fra alle gårdene som brant i bygda der. Heldigvis kom ikke tyskerne langs Soknedalsveien i første omgang. De norske soldatene ble trukket vekk, og ”låvefolket” på Rognhaug fant ut at de ville dra hjem igjen.

På vei hjem, oppe i Ramsrudhellinga, møtte vi tyskerne. De kom kjørende i en lang motorsykkel- og bilkolonne. De senket litt på farten da de så alle flyktningene som gikk langs veien. Men de stoppet ikke, de dro videre.

Vi kom hjem og far var der. Vi var glade for å være sammen igjen. Heldigvis hadde ingen brutt seg inn i huset vårt. Far fjernet lemmene han hadde spikret for vinduene. Det var ikke sluppet bomber på jernbanestasjonen, den var like hel. Men det krydde av tyskere der.

Far fortalte at like før tyskerne kom til Hønefoss, var butikkene i byen blitt plyndret. Det hadde gått ut ordre fra den norske kommandanten på Hvalsmoen at butikkene skulle tømmes for varer slik at tyskerne ikke fikk tak i dem. Men det utartet seg til ren plyndring. Onkel Iver (Berg) hadde kolonial-forretning i St. Olafsgate. Han sa at det ikke var så mye som et havregryn igjen i butikken hans etter plyndringen. Seinere måtte folk gi fra seg igjen mye av det de hadde stjålet.

Det var portforbud om natta. Derfor måtte far få utstedt passerseddel av tyskerne slik at han kunne komme seg på livsnødvendig arbeid i kraftstasjonen. Den passerseddelen har vi tatt vare på.

passerseddel Klikk på passérseddelen for å se en større utgave

Artikkel - info 
Sist endret 07.03.2012 Terje Bautz
Opprettet 28.10.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut