Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Tormod i MilOrg
I 1943 bodde det en familie i Konggata i Drammen, der det var fem brødre. Det var midt under krigen. Flere av brødrene var med i motstandsbevegelsen. Tormod var yngst.. En dag spurte Oskar om Tormod ville være med på dette hemmelige arbeidet. Det ville Tormod. Etter krigen skrev han ned noe av det han var med på. Her er noe av det han skrev:


Av E. Ragnhild Finsen

Det hendte ikke noe den første tiden, men en dag ble vi innkalt til et møte der vi ble kjent med de andre som vårt lag skulle bestå av. Min bror Oskar skulle være lagfører. Nestlederen het Leif Hansen. De andre var Hans Kristian Knudsen, Hans Solberg, og så var det meg, Tormod. Vi hadde vårt første møte i verkstedet til Centralgaragen i Nedre Torggate. Leif Hansen var ansatt i bedriften og bodde i annen etasje. Leif skulle for sikkerhets skyld stå på hjørnet ved Drammen Meieri og holde vakt, og Oskar skulle stå ved verkstedporten. Hvis Leif så noe som kunne tenkes å være kontroll, så skulle han plystre melodien ”Alle går rundt og forelsker seg,” en populær slager på den tiden. Det skulle være tegnet til at Oskar skulle varsle oss andre. Oskar og Leif hadde akkurat plassert seg da Leif så noen tyskere komme gående mot ham, men Leif var umusikalsk, og i befippelsen, så husket han ikke melodien og plystret noe helt annet! Oskar reagerte ikke i det hele tatt! Til alt hell så gikk tyskerne bare videre, og vi kunne i ro og fred starte med instruksjon i bruken av våpen vi aldri hadde sett før. Det var maskinpistolen Stengun og US-karabin.

Tormod i MilOrg Fra venstre; Tormod Olsen, Arne Olsen, Oskar Olsen
Bildet er tatt i 1939
Bildet tilhørte avdøde Tormod Olsen

Klikk bildet for stor utgave

Denne hendelsen var nervepirrende nok for oss unge gutter. Dette med å plutselig møte tyske soldater og medlemmer av Hirden eller politi, det greide vi ikke å venne oss til. På vei hjem etter møtene kunne vi plutselig få en sterk lommelykt rett i ansiktet, og ordre som lød: Legitimasjon! Ofte foretok de kroppsvisitasjon. Jeg var medlem av Drammen Røde Kors hjelpekorps, så jeg hadde legitimasjonskort med et stort rødt kors på forsiden. Når tyskerne så dette, sa de bare Weiter!

Om kvelden den 7. oktober 1943 møttes vi på vårt vanlige sted. Vi var et pionerlag, og noe vi måtte lære var å sprenge jernbaneskinner. Hans og jeg skulle skissere opp detaljene til en teoretisk sprengning, og stedet vi tilfeldigvis valgte var der jernbanen passerer Ryghkollen. Etter møtet gikk vi alle sammen hver til vårt. Bare få timer senere ble et tog som transporterte tyske soldater sprengt da det passerte Ryghkollen, akkurat det stedet vi teoretisk hadde valgt å bruke! Dagen etter ringte Oskar til Hans og spurte: ”Du Hans, du gjorde vel ikke alvor av det vi holdt på med i går?” Hans forsto først ingenting, og forbauselsen var stor da Oskar forklarte hva som hadde skjedd!

En annen gang i 1943, fikk vi i oppdrag å sprenge Kjellstadundergangen. Fra England fikk vi tilsendt en pakke med sprengstoff av typen PE2 (forkortelse for Plastic Explosive) sammen med noen meter med detonerende lunte, samt en tidsblyant. Det fulgte med en nøyaktig beskrivelse om hvordan ladningen skulle plasseres og detoneres. (Tidsblyanten (en tidsbestemt knallperle), som skal settes på lunta, har en innretning som består av en syrebeholder og en fjærtråd. Når en knekker tidsblyanten, vil syren tære på fjærtråden, som da skyter en pigg inn i knallperlen, og alt eksploderer. Hvor lang tid en har, avhenger av hvor sterk syren er. En kan da velge hvor lang tid som går fra en knekker tidsblyanten til ladningen går av.) Vårt problem var at vi måtte ha minst 20-30 minutter på oss for å komme i sikkerhet. Vi hadde fått en tidsblyant med ti minutters forsinkelse, og vi fikk ikke utlevert håndvåpen! Til alt hell ble oppdraget annullert på grunn av siviltrafikken i området. ”Glem aksjonen!” (Dagens særmelding fra London: Kråka skal ikke skytes!) Sprengstoffet laget vi St. Hans bål av på Konnerud noen måneder senere. Det eksploderte ikke, men brant med en blå, rolig flamme.

I februar 1944 fikk vi i oppdrag å sikre transport av slip fra slip-plassene i Finnemarka til depotet ved Tverråsen. Ved tjernene Goliaten og Vrangen skulle vi stå gjemt, med kikkertene klare, og observere alle som passerte. Hvis det var tyskere eller deres medhjelpere vi så i kikkerten, skulle vi snarest mulig finne korteste vei inn til stedet Veslesetra, et hus ca. 7-8 kilometer lenger inne i Finnemarka. Herfra ville så transportgjengen bli varslet. Det var ventet at vi vakter var i så god fysisk kondisjon at vi kunne få et så godt forsprang at transportgjengen kom i dekning. Slike vakttjenester kunne finne sted både dag og natt, sommer og vinter. En fordel for oss gutta var at vi var så godt kjent i området at vi til alle tider kunne finne korteste vei.

Den 22. mai 1944 ble Arbeidstjenestens arkiver sprengt av MilOrg. Det førte til at nazistene ga ordre om at alle som hadde vært til sesjon i Arbeidstjenesten skulle melde seg på nytt. I laget vårt i MilOrg var vi tre mann som hadde meldeplikt. Det var Hans Kristian Knudsen, Hans Solberg, og jeg. Inge hadde fått sesjonslegens attest på utsettelse på grunn av isjas (noe han fant på selv), og jeg ble fritatt på grunn av feil på en hjerteklaff. Oskar ga oss beskjed om å komme oss inn på skauen.

Vi fikk med oss ”Martin” (dekknavn) som leder. Martin var plassert litt høyere opp i ”Orgen.” Vi pakket sekkene med litt mat og klær og dro av gårde. Jeg visste om et sted hvor vi kunne føle oss trygge, innpå åsen mellom Garsjø og Løken. Disse tjernene ligger en drøy norsk mil inne i Drammensmarka. Det fantes ingen vei eller sti eller bebyggelse, men vi hadde gode muligheter for å komme i kontakt med ”gutta på skauen” (de som tok imot slipp fra England). Dette stedet hadde lett adkomst videre inn i Finnemarka.

Vi kom dit utpå ettermiddagen. Det ble et ufyselig vær, med regn og sludd. Vi hadde ikke telt, men fikk laga en såkalt ”gapahuk”, et skrått tak med le mot været. Den natta var kald. Kristian gikk ned til byen for å ”sondere terrenget,” og gi Oskar beskjed om at vi trengte mer mat. Kvelden etter dro Hans, Inge og jeg ned til hytta vår på Landfalltjern (Kørken). Som avtalt kom Oskar og Leif dit med proviant. De dro igjen straks. Hans, Inge og jeg fordelte maten i ryggsekkene og gjorde oss klare til å dra innover marka igjen. I det samme kastet Hans et blikk ut av vinduet. Så sa han lavt: ”Det kommer noen uniformerte karer hitover.” Så hørte vi skritt på verandaen. Noen banket hardt på døra. Jeg åpnet døra og der sto en litt nervøs politimann. Han satte en pistol i magen på meg og ropte: ”Hendene i været!” Bak ham sto en annen mann. De presset oss inn i kjøkkenet. Den ene gikk inn i stua, men der inne sto ryggsekkene våre ferdig pakket.

”Dette må vi se nærmere på,” sa mannen. Så tok han fra oss nøklene, viste oss veien ut, og låste hytta. Nøklene puttet den ene i lomma. Så ble vi beordret ut. Det føltes nokså mye som om vi ble arrestert. De førte oss ned til Øren, hvor en bil brakte oss til politikammeret på Bragernes. Der ble vi anbrakt i celle nr. 3, i ”fyllearresten.” Vi ble sittende der i to dager uten at det skjedde noe. Tredje dagen fikk vi besøk av min eldste bror og Inges far, og de spurte hvordan vi hadde det. Så ble de bedt om å gå, og døra til cella ble stengt igjen. Hvem som hadde varslet dem, fikk vi aldri greie på.

Dagen etter kom Kristen Gunneng (Grossmanns løpegutt) og skjelte oss ut som feiginger og mer. Fjerde dagen ble vi hver for oss kalt inn til forhør. Det var nazilensmann Horgen i Øvre eiker som forhørte oss. Jeg ble spurt om vi nylig hadde vært i kontakt med to karer. Jeg tenkte kanskje de hadde fått kloa i Oskar og Leif, men han opplyste at politiet var på jakt etter to kommunister, som han oppga navnene på. Jeg svarte nei. Hans og Inge hadde fått de samme spørsmålene. Noen dager senere slapp de oss ut.

En søndag i juli satt noen av oss MilOrg karer, på Tverken ovenfor Bragernesåsen. En tropp tyske soldater med våpen og sambandsutstyr omringet oss og ba oss vise legitimasjonskort. Hans og jeg var i vernepliktig alder. Offiseren ringte til noen, leste opp våre navn og ga oss kortene tilbake. Han spurte om veien til Goliaten, men da alle vi pekte i ulike retninger, ga de opp og dro. Noe mer hørte vi ikke om det..

På våren 1945 drev tyskerne på med å underminere bybrua i Drammen. Laget vårt fikk ordre om å rapportere hvor langt tyskerne var kommet. Oskar skulle spionere. Han satte på seg ei jernbanelue og krabbet opp på jernbaneloftet for å se. Kristian, Hans og Arne skulle se om de kunne se noe på brua fra Drammen stasjon. Akkurat da drev tyskerne med en razzia der. Plutselig omringet de våre karer. Vi visste at Kristian hadde noen ”farlige” papirer på seg, men ikke hvor han hadde dem. De måtte ikke falle i tyske hender! Tyskere kroppsvisiterte gutta, mens andre sto med våpen klare. Da Kristian ble undersøkt, sto vi andre og holdt pusten.. Tyskerne fant ingenting. Da vi spurte hvor han hadde papirene, svarte Kristian: ”Jeg hadde dem inni votten. Jeg sto der med hendene i været og torde ikke røre en finger. Hadde papirene knitret, var vi ferdige!” Tyskerne bare jagde oss ut av stasjonsområdet.

Lørdag 5. mai 1945 dro Hans og jeg inn til Landfalltjern, for å gjøre vårrengjøring på ”Kørken.” Vi kom bare vå vidt inn døra, så kom Oskar i full fart: ” Tyskerne skal ha kapitulert! Vi må være i beredskap! Ingen vet hva de kan finne på nå! Vær her til i morgen, og gå rett på jobben mandag. Dra rett hjem etterpå og bli der til dere får beskjed fra meg!” Hans og jeg gjorde som han sa. Ut på mandag den 7. mai gikk det alle slags rykter, og det var en ny, rar stemning i byen.

Jeg holdt meg hjemme tirsdag den 8. mai som beordret, men utpå dagen måtte jeg ned i byen for å se hva som sto på. Jeg kom ikke lenger enn til porten. Der sto Hans: ”Laget skal møtes ved Tverråsvannet snarest mulig. Vi må dra med en gang!” Oppover mot skauen ble det etter hvert flere og flere av oss. Inne på Tverråsen delte vi ut den maten vi hadde, men så kom ny ordre: Vi fikk spise underveis, for nå skulle vi lagvis forflytte oss ned mot byen. Der skulle vi besette Politikammeret og sette ut vakter. Churchill skulle proklamere kapitulasjonen i radio kl. 2400. Vi skulle få geværer og ammunisjon. ”Nå braker det løs!”

Da vi kom ned åsen og ut på Thurmanns vei, møtte det oss et syn vi ikke hadde sett på fem år. Hele Drammen lå badet i lys!

Artikkel - info 
Sist endret 13.01.2010 Terje Bautz
Opprettet 20.10.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut