Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Et vanlig liv i Finnemarka i 1920-30-årene
Han så utover Glitre og skogene og tenkte bakover. Han rettet blikket mot Støa der vesle frøken Østby – jordmora fra Geithus – tok imot ham i 1910. Han skuet mot Sandungen og mintes kanskje sin første arbeidsdag alene der som 14-åring. Så gled øynene hans mot Svarvestola. Der levde han femten fine år sammen med far og mor og seks søsken fra 1926 til 1941. Da overtok han Dammen etter svigerfaren sin. Og han tenkte på årene der med sin egen familie. I alle år var skog alt han så.



Av Erik Jacobsen

Ragnar Rasmussen pekte og forklarte: – Rundt her åsså te Jøskje (Gjøslia) og opp igjen til Børkebu. Det kaller jeg Finnemarka.

Den gamle sliterens ansikt var gropete. Og det var en viss fjernhet i øynene hans, som også hadde noe skøyeraktig i seg. Og hele mannen bar preg av stillhet og ro.

Ragnar_Rasmussen_født_1910 Ragnar Rasmussen sitter på Bottolvs og skuer utover Finnemarka i 1990. Foto: John W. Jacobsen
Klikk bildet for stor utgave

Den gamle skogskaren satt på et utsiktspunkt ved Bottolvs, mellom faren min med en båndopptaker i fanget og Harald Braaten, tidligere skogbestyrer for AS Børresen. Året var 1990, og jeg var en interessert 18-åring som var med og hørte på.

Jeg husker at det var en sånn stille og flott ettermiddag der ute i ødemarka. Som om vi var sugd inn i fortida. I lia nedenfor vollen grånet store steinrøyser etter nybrott. Brennesle vitnet om det som en gang var fruktbar jord. På vollen hadde to forkrøplete epletrær for lengst takket for livet. Restene av en gammel ovn og en separator rustet ved stuetufta.

Folket i Svarvestola var aldri sultne

Vi hadde vandret videre til Svarvestola. Hit – langt inni skogene ved Glitre – kom familien Rasmussen for over 80 år siden. Da bodde det også folk i Dammen, Damhagan, Støa, Bottolvs og Glitre. Det gikk et smil over det furete ansiktet på den gamle mannen da vi gikk oppover bakken mot huset. Her følte han seg straks hjemme. - Det var jo her jeg hadde ungdomsåra. Den gangen var ’e åpne jorder, itte noen høyspentlinjer. Her var det låve, fjøs, stall og grisehus. Vi kom i april 1926. Hadde med kuer og kælver, hest og høner.

Ragnar forklarte at hovedhuset hadde to etasjer. I første etasje var det kjøkken, kammers og stue. I stua sto senga til mor og far og en sofabenk. I kammerset var det tre senger; i andre etasje ett stort rom. Av og til lå det noen hoggere der oppe om vinteren. A/S Børresen måtte holde av rommet når det var nødvendig.

I Svarvestola var de aldri sultne. Familien på ni var selvforsynt med det meste: Av grisene fikk de kjøtt som ble saltet og spekt. Hos hønene kunne de daglig sanke egg. Kuene ga melk hver morgen. Av jorda fikk de poteter og kålrabi og høy til kuer og hester. Fra vann og bekker tok de fisk. Fisken var et viktig tilskudd til husholdningen.

Men en gang i uka måtte Ole Rasmussen til butikken for å handle nødvendige varer som mel, sukker og hermetikk. Han tok med seg en hest og dro alene. Ole trengte aldri handlelapp. Han husket den minste ting. - Det var så ’n kunne kjøre med vogn ned te Modom, men ’n kunne itte kjøre med vogna ne’ te Sjåstad om sommer’n, for Gørbukleiva kom ’n itte opp, veit du. Ifra Svarvestola ne’ te butikken var ’e seks kilometer, fortalte han. Vogna var ei tohjulskjerre som faren hadde laget selv. Om vinteren brukte han slede.

Etter å ha stelt dyra, melket, sanket egg og sendt ungene av gårde til skolen på Bottolvs, gikk moren gjerne opp i bryggerhuset. Der besto Maris daglige gjøremål ofte i å bake brød og vaske klær. Klærne kokte hun i ei gryte og skylte tøyet i bekken som rant forbi. I de første årene bakte hun 18 brød i bakerovnen, tre ganger i uka. Ektemannen Ole, Ragnar og etter hvert Einar, lå mye borte på hogst og måtte ha niste for hele uka.

En 14 år gammel skogsarbeider

Den 24. oktober 1924 tok de dype skogene rundt Glitre til seg en ung sliter igjen. Ragnar ble med i skogsarbeidet i ei tid da det var hester og folk over alt, og øksesmekk sang over storskogen. Han var 14 år og ferdig på Stormoen skole på Øvre Eiker. Halvannet år senere kom familien hans som nevnt til Svarvestola. - Den yngste av oss var fire år. Jeg var 16 og hadde vært i skauen en vinter og en sommer før. Han far og jeg bynte straks i arbe’. I de første åra hadde vi itte anna re’skap enn øksa. Den felte vi med og den barka vi med, fortalte han.

Ragnar_Rasmussen_1937 Ragnar Rasmussen på tømmerhogst i 1937. Den unge gutten er Willy Helgesen. (Bildet er lånt ut av Dagmar Hestemyr)
Klikk bildet for stor utgave

Skogskarene arbeidet nesten aldri i lag, bare to og to mann av og til. Ragnar jobbet en del sammen med brødrene sine. Men som oftest var han alene. Han har ligget månedsvis ensom langt inni skogene uten veiforbindelse.

Hogging foregikk til alle årstider, men stort sett da det ikke var snø. I diktet ”Snø” setter skogsarbeideren og dikteren Hans Børli ord på hvordan det likevel kunne være da karene måtte hogge tømmer om vinteren: ”(…) Tenkt deg: / Halvannen meter, eller mer / må han måke seg ned / før tyttebærlyng og måsa / hilser ham fra en sunken sommer. / Og der – / sammenkrøpet på bunnen av vinteren – / feller han storgrana, / mens snø fra greinene / skyller over ham / som kvite brottsjøer. / Og siden: / svømme i snøhavet / fram til neste tre, (…)”

- Hadde dom sett det i dag, så var ’e itte en kjeft som ville trudd det

Lunning var høstarbeid. Tømmeret etter sommerens, vårens og høstens hogst lå spredt utover et stort område. Det måtte samles i hauger – kalt lunner – der tømmerkjørerne hentet stokkene når vinteren kom. Tømmeret ble kjørt til vann og elver for å bli fløtet til Tronstad Brug til våren. - Jeg har vel kjørt mer enn jeg har høggi, mintes Ragnar som hadde hatt om lag 50 hester opp gjennom åra.

Da arbeidsdagen var slutt – etter 12 timer – vendte karene tilbake til skogshyttene. Det var hester og folk overalt – og fullt. Hyttene var kummerlige greier: - Det var’te senger, det var bare en bresk etter den ene veggen. Og laus hælm, itte madrasser. Men jeg har liggi en hel sommer som jeg itte hadde anna enn granbar og en liten flipp av et ullteppe jeg bredde over meg. Da lå jeg på Vranglevollen. Huser om høsten. Da kom formannen, han hadde med en ljå. Åsså gikk ’n og slo no’ storr som ’n tørka te underlag i senga. Hadde dom sett det i dag, så var ’e itte en kjeft som ville trudd det, sa han og humret.

Til slutt sa den gamle: - Ja, det var den gang. I dag er detta som å høre et eventyr!

*

Skogen var Ragnar Rasmussens arbeidsplass i 65 år. Nå har den gamle sliteren for lengst gått ut av livet. Sansen for vakkert utført arbeid og samhørigheten med naturen er gått tapt med de eldre skogsfolkene.

Kilder:

John W. Jacobsen, lydbåndopptak av et intervju med Ragnar Rasmussen i august 1990
John W. Jacobsen: Langs åsene mot nord. Drammen 1995
Erik Jacobsen og Dag Bern: Finnemarka i våre hjerter. Videofilm fra 1992
Opplysninger fra Dagmar Kristiane Andersen Hestemyr (Ragnar Rasmussens søster)

Artikkel - info 
Sist endret 23.04.2012 Terje Bautz
Opprettet 07.10.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut