Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Ål kirke var bygdas festlokale
Kirkelivet i Hallingdalskommunen Ål har opp gjennom hundreårene åpenbart vært mer preget av bygdefolkets bruk av kirken som fest- og forsamlingslokale enn av interesse for teologenes forkynnelse fra prekestolen. Helt fram til byggingen av Ål nye kirke i 1880 var det ikke uvanlig med drikking, slagsmål og høylytt snorking i kirkerommet. Bygdas mest respekterte prester var de som egenhendig kastet bråkemakerne på dør og sørget for at halvfulle bryllupsgjester ikke sovnet under prekenen.



Av Bernt Eggen

Ål kirke Ål kirke alterbilde

Ål kirke fra 1880. Foto: www.kirkenorge.no
Klikk bildet for stor utgave

Altertavlen i Ål kirke
Foto: kirkenorge.no
Klikk for stor utgave



Ål kirke i Ål sogn og prestegjeld er en langkirke av tre som altså ble reist i 1880. Den har 450 plasser. Altertavlen, "Korsfestelsen m/Maria og Johannes", ble malt allerede i 1702, av Aug. Samuel Ritter fra Lübeck. Kirken ble oppført av kirkebyggeren A. Keitel fra Moss. Han bygget mange kirker på denne tiden. I 1880 hadde han tre kirker under bygging bare i Ål prestegjeld.

AVVIST SOM VERNEVERDIG

Planene om å bygge en ny kirke i Ål ble tatt opp politisk i 1870-årene. Sognepresten og flere innflytelsesrike stemmer i menigheten argumenterte ivrig for å redde den falleferdige stavkirken de mente var verneverdig, men uten å vinne fram. Bygdas ordfører tok i 1877 likevel kontakt med Fortidsminneforeningen for å få vurdert om det var mulig å reparere den gamle stavkirken fra 1309. Alternativet han framsatte var å få bygningen demontert og gjenreist med de ødelagte delene erstattet av nye. Ordføreren var klart en framsynt mann, for han begrunnet henvendelsen slik: "Man synes nemlig at være mere tilbøielig til at bevare disse gamle Minder, hvis det lod sig gjøre, end at bortkaste dem og bygge en ny Kirke".

Svaret fra fagfolkene i Fortidsminneforeningen var kategorisk: kirken lot seg neppe reparere, det eneste forsvarlige var å bygge nytt.

Kommunestyret fulgte rådet, og den gamle kirken ble tilbudt Fortidsminneforeningen for 600 kroner. Tilbudet ble avslått. Foreningen kunne ikke stable et slikt beløp på beina og hevdet dessuten at kirken var så ødelagt av tilfeldige reparasjoner at den hadde null verdi som fortidsminne.

Sommeren 1880 ble den gamle stavkirken revet mens den nye langkirken ble reist øst for prestegården. Innvielsen fant sted 29. september i 1880.

MYNTSKATT

Kirkebakken i Ål har siden reformasjonen vært det sosiale sentrum i bygda. Dit dro folk for å møte slekt og venner, dit dro kramkarer med sitt vareutvalg på ryggen og vekslepenger i lomma, dit dro brud, brudgom og brudefølge når ekteskap skulle inngås og dit dro man for å vise sine nærmeste den siste ære. I området mellom den gamle og nye kirkegården har man funnet mange spor etter det yrende livet på denne møteplassen.

Da stavkirken ble revet sommeren 1880, fant arbeidsfolkene 109 mynter på kirketomta. Nok en mynt ble funnet i 1881 og fire mynter i 1891. Under de arkeologiske utgravningene mellom restene av kirkens murer i 1959 ble det gjort et oppsiktsvekkende skattefunn som besto av 969 gamle mynter. Utgravingene påviste dessuten graver under kirkens murer. Gravene er åpenbart eldre enn middelalderkirken og tyder på at det var en kristen gravplass på tomta før stavkirken ble reist.

SLÅSSKAMP I KIRKEN

Det var ingen enkel oppgave å fylle et prestekall i Ål. Viktigere enn from framferd og store talegaver var nok prestens skarpe blikk, mot og fysiske styrke. Kanskje var det dystre og uoversiktlige halvmørket inne i den gamle stavkirken hovedgrunn bak kravet om å bygge en ny kirke med større vinduer. Mer lys ville gi presten og kirketjenerne bedre kontroll over uregjerlige kirkegjengere.

Hvilke vanskeligheter sognepresten kunne havne i, røper en historie fra 1666 da den fromme Nils Andersen Tønsberg var prest i Ål, med Ole Madsen Engelstrup fra Sande som kapellan. Lørdagen det fortelles om skulle det feires bryllup i bygda og kirken var fullsatt før bruden ankom. Nils Tønsberg var nok godt forberedt, men da han entret prekestolen for å lese dagens tekst, ble han forstyrret av tilrop fra oppstemte bryllupsgjester. Presten forsøkte å roe den respektløse forsamlingen, men både i bruden og brudgommens følge hadde man allerede forsynt seg dyktig av brusende brygg og brennevin. Menigheten nektet plent å falle til ro og la presten få fullføre sin preken. Riktig ille ble det da nok et stort følge stormet opp kirkegangen og forsøkte å kidnappe bruden. Det hjalp lite at presten som nå var blitt arg, ga seg til å skjelle på brudefølget og inntrengerne som ville røve bruden. Kirken gjenlød av skrik og skrål, lystig latter og lyden av knyttnever som klasket mot brystkasser og hakespisser. Ro ble det først da kapellan Ole Madsen Engelstrup bykset inn mellom slåsskjempene og fikk kastet bruderøverne på dør.

GRAVLAGT UNDER KIRKEGULVET

Den fromme Nils Tønsberg ble ikke værende lenge i sognekallet etter bryllupsbruduljen i 1666, han ga opp sin prestegjerning og flyttet ut av prestegården i Ål. Menigheten hadde nok helst sett at kapellan Engelstrup tok over, men han måtte vente til 1682 før han ble tildelt Ål som sognekall. Men da utnevnelsen var et faktum, kunne han flytte inn i prestegården. Engelstrup drev visst både skogen og innmarka som tilhørte gården med samme dyktighet som han fikk menigheten til å underkaste seg når det ble ringt til messe. Det blir fortalt at han blandt annet sparte den berømte Vene-grana som ruvet i prestegårdsskogen. Da den, under en senere sogneprest, ble felt, måtte det fire voksne menn til for å ta rundt stammen.

Under Engelstrups embetstid i Ål var det ingen som vågde å avbryte prekenene med skravling og tilrop. Så respektert var Engelstrup at da han døde i 1716, ble han gravlagt under gulvet i kirken. Bøndene i bygda var stolte av presten sin. Kanskje ikke for hans evne til å formidle Skriften, men helt sikkert fordi “det ikke fantes en mann i landet som kunne legge Ål-presten i bakken!”

STODDERKONGENS JUSTIS

Utallige historier er blitt fortalt og skrevet ned om hvor vilt det ofte gikk for seg når bryllup skulle feires i Ål på 1700- og 1800-tallet. I en artikkel Drammens Tidende trykket den 24. juli i 1920, blir det gjort forsøk på å forklare de ville tilstandene. Artikkelens forfatter fant det ikke det minste rart at bryllupsgjester kunne opptre både rått og respektløst i og utenfor kirken. Det ble nemlig brent brennevin på hver gård, og hver eneste kirkegjenger – menn så vel som kvinner – hadde lommelerker med seg når de kom til gudstjeneste. Den liberale omgangen med sterkt drikke førte likevel ikke bare til ufred og slagsmål, i beruset tilstand var det også mange i menigheten som falt i søvn under preken og salmesang. “Men derimot hadde man gode midler,” heter det i artikkelen. “For den saakaldte “stodderkonge” eller bygdevekter, holdt justis i kirkene. Med en langstang dunket han dem i hodet som sovnet av.”.

Artikkel - info 
Sist endret 02.10.2008 Terje Bautz
Opprettet 23.09.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut