Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Kinesisk dekketøy laget i Drammen: 1760-1780
Etatsråd Carsten Anker holdt instinktivt på sin parykk da han krøkte seg gjennom døråpningen i ly for snødrevet utenfor. Ettersom øynene vendte seg til halvmørket innenfor kunne han betrakte en håndfull mennesker travelt opptatt med fajanseproduksjonen i dens intrikate stadier.



Av Einar Sørensen

Her var mørkt og trangt og fra taket dryppet fukt. Dekormaleren bøyde seg konsentrert over en tallerken med sin pensel, mistenkelig konsentrert slo det Anker, og i en krok stablet en ung gutt nybrente tallerkener i en høy, ustø stabel. Her var spor av en forutgående hurtig opprydding i anledning besøket, og i en tønne lå brekkasjer av alle størrelser. ”Mine folk er de beste man kan få tak i nu disse tider”, istemte fabrikkeier Bruun mens han slo ut en gest i retning av arbeidsfolkene. ”Min mestermaler har lært sin kunst i København, ved den fabrikken i Store Kongens Gade og hans øyne tåler ennu mange års arbeide”. Høflig interessert nikket Anker nådig til folkene før den geskjeftige fabrikkeieren trakk han videre for å henlede oppmerksomheten på den nyoppførte brennovnen. Det hadde vært mange uhell og tilbakeslag, men nå gikk alt mye bedre. Folk på gaten hadde henvist Ankers vogn til ”Sundgaden” 47 på Bragernes og sa at stedet den lille fajansefabrikk lå het ”Gropa”. Anker kunne ikke fri seg for tanken at den lille virksomheten befant seg nede i en ”grop”. Det var noe loslitt og tragisk over Hans Nicolai Bruun og hans lille bygård. Anker syntes synd på mannen med de vennlige øynene og den litt gammeldagse slitte fløyelsjakken. Han hadde fått en vanskelig oppgave å lage en kort betenkning til myndighetene om fabrikkens tilstand og fremtidige muligheter. Vurderingen han sendte inn etter dette besøket desemberdagen i 1779 ville besegle fabrikkens skjebne og avgjøre om dens optimistiske eier fikk ny kreditt. Med nervøse hender, men også med stolthet viste Bruun frem et utvalg av fabrikkens forskjellige produkter. Glasuren var av ujevn kvalitet og mønstrene ikke mye å skryte av. Et utvalg kinesisk inspirerte scener gikk igjen. De formede gjenstandene var mer preget av iherdighet enn kunstferdighet. Produktene var i beste fall sjarmerende, om man ikke var vant til noe bedre, men fra Stockholms og Londons salonger var Anker fortrolig med den fineste europeiske ”delftware”, for ikke å snakke om det nye, moderne engelske steingodset, elegant, presist dekorert og sterkt. Bruuns produkter hadde ingen sjanser her, men folk i byen var tydeligvis opptatt av å holde liv i produksjonen. De så det som en patriotisk handling å sikre seg noen av produktene, akkurat nok til å holde liv i mannen og hans lille familie, mens de i hemmelighet spradet med importert hollandsk fajanse og engelsk stengods.

1-Bruun Gropa red

Tomten etter Bruuns fajansefabrikk i Øvre Strandgate, Bragernes på stedet som kalles ”Gropa”. Vi ser målestenger for utgravningen i 1963. Foto Drammens Museum.
Klikk bildet for stor utgave


Inne i stuen oppvartet Bruun sin høye gjest med en kopp sjokolade og kaker. Flere ganger så Anker medlemmer av Bruuns familie titte nervøst inn fra kjøkkenet. I samtalen som fulgte, før vognen ankom med uthvilte hester for å bringe gjesten videre, forsøkte Anker høflig å råde Bruun til å legge om produksjonen. Hvorfor ikke gå tilbake til enklere bruks-keramikk basert på lokal leire, forsøkte han seg, unngå kostbar import fra Flensburg? Hvorfor ikke lage dreide ting uten å basere seg på vanskelig forming? Et skritt tilbake, kan hende, men et sikrere resultat. En oppglødd Bruun begynte en lang argumentasjon for fabrikkens fantastiske muligheter etter at produksjonen på Herrebø ved Halden var opphørt og produktene fra København var steget i pris. Det hadde riktignok vært mange uhell og tilbakeslag, men nå gikk produksjonen på skinner. Om man bare fikk lån og kreditt fra staten, så ville virksomheten skyte fart.

2-Bruun 8 red

Et utvalg skår funnet ved arkeologiske utgravninger i Gropa. Små biter kan avsløre type,, hva slags dekor som ble brukt og til og med hvilke maler som har vært på ferde. Et av skårene er i mangan-fiolett. Disse funn er sikre bevis for at en rekke av de bevarte gjenstander virkelig er laget i Drammen. Foto Drammens Museum.
Klikk bildet for stor utgave


Når den ble brent ved høy temperatur ble leire til et grovt, porøst leirgods. Når tinnglasur og malt dekor ble påført ble leirgodset til fajanse. Navnet er avledet av byen Faenza i Italia. Det matte, hvite leirgodset ble dekormalt i koboltblått, manganfiolett eller et par andre farger, som ble kalt skarpildsfarger fordi de tålte en annen gangs brenning. Produktene ble laget enten på dreieskive eller ”formet”; den plastiske formingen i avanserte figurer ble en del av fajansens varemerke. I byen Delft i Holland ble fajanse fremstilt fra 1500-årene. På 1600- og 1700-tallet tilkom en rekke fabrikker i byen. Her ble fajansen dekorert videre med emaljefarger (muffelfarger) for å brennes en tredje gang under litt lavere varme. Disse blanke fajansene lignet det kinesiske porselenet, som også var meningen. Hele ideen med å fremstille fajanse gikk ut på å kopiere det høyverdige kinesiske porselenet som siden 1400-tallet var blitt importert fra Kina som såkalt ”ostindisk” porselen. Porselen var en kvalitetsbetegnelse. Fra 1730 var også den dansk-norske ostindiske kompaniet i gang med slik import, og porselen ble solgt på auksjoner i København. Det tynne, sterke og blanke porselenet var lenge en godt bevoktet kinesisk hemmelighet, og europeerne fikk aldri slippe til ved de kinesiske fabrikkanleggene. De måtte nøye seg med å kjøpe produktene i Kanton, der produktene ble malt for å tilfredstille kundenes smak. I Kina hadde det blå-hvite porselenet med vegetabilske motiver og religiøs symbolikk høyest status, og det fineste var reservert keiserhoffet. Først i 1710 lyktes det å produsere porselen i Saksen, basert på den kostbare hvite kaolinleiren. Europeisk porselen ble nå produsert på fabrikken i Meissen, men var meget kostbart. Hollenderne fikk sin fajanse til å ligne porselen ved å dekke tinnglasuren med transparent blyglasur. Prosessen var i gang i 1760-årene, og det var disse produktene fabrikkene i Drammen og på Herrebø ved Halden måtte konkurrere med, og her var de dømt til å tape. Fra ca 1770 var fajansen i tilbakegang over alt i Europa, fortrengt av det nye steingodset.

3-Bruun 44 red

Punsjbollen er et av de fineste arbeidene fra fajansemaler Jens Pedersen Schaltz’ hånd. Schaltz var fabrikkens første maler og dekorerte alle arbeider frem til ca. 1771-1772. Foto fra Aase Bay Sjøvolds bok 1998.
Klikk bildet for stor utgave


Før fajansen bredte seg over de velståendes bord, var det mest tinntallerkener og tinnfat det gikk i, og utover på landet var det helst tretallerkener og –boller. Utover 1700-tallet fikk bordserviset økt betydning. Nå ble det moderne med mange retter som ble servert med bugnende dekketøy, fat og terriner av alle slag som skulle antyde hva slags retter som befant seg innenfor. Også de nye importerte motedrikkene, te, kaffe og sjokolade, krevde egne serviser.

4-Bruun 88 red

Den nye ukjente mestermaleren som overtok etter Schalz kalles ”Pagodemaleren”. Av dette utvalget av tallerkener og asjetter forstår vi hvorfor han fikk dette navn. Alle gjenstandene her er i Drammens Museum eie. Foto Buskerud fylkesfotoarkiv.
Klikk bildet for stor utgave


Det var i 1760 at Bruuns virksomhet tok spranget fra lokalt pottemakeri til fajansefabrikk. De ble mye snubling i starten da de viste seg at de første fagarbeiderne som ble tilsatt ikke kunne det de var tiltenkt. Etter noen problematiske år med mye uhell, feil brenning, knuste sendinger og laber avsetning, falt omsider produksjonen på plass og det ble mulig å få avsetning på de produserte fajansene. Byens innbyggere ble etter hvert stolte av virksomheten og kalte produktene ”drammensfajanse”. Nå kan man spørre hvordan det har vært mulig i vår tid å påvise hva som ble laget i Drammen? Det er ikke funnet signerte fajanser. Lenge trodde man at all norskprodusert fajanse var laget ved Herrebøfabrikken. Men så var det noen typer og mønstre som ikke riktig passet inn. Ved en arkeologisk utgraving i ”Gropa” i 1922-23 ble det funnet mange biter og skår som gjorde det mulig å sortere ut en gruppe bevarte arbeider som ”drammensfajanse”. Supplerende gravinger i 1953 økte innsikten. Etter et nitid puslespill – bokstavelig talt – har Aase Bay Sjøvold lykkes i å identifisere en rekke av fabrikkens produkter.

5-Bruun 101-1 red

En ny maler med mer begrenset register kalles ”mestersvennen”. Han har tydeligvis etterlignet ”pagodemaleren”, men var ikke like dyktig. Dette ølkruset er tydeligvis malt av ham. Fra Sjøvolds bok 1998.
Klikk bildet for stor utgave


Det var aldri mange ansatte ved fabrikken. I tillegg til husstanden fantes tre drenger og en pike i tillegg til porselensmesteren. Bruun selv sto trolig for glasur og brenning. Blant tjenestekarene skjulte det seg en dreier og en former (som laget de plastiske tingene). Det var knapt en person i hver funksjon og aldri mer en 7 mann ved fabrikken. I 1761 ankom fajansemaler Jens Pedersen Schaltz fra København med sin familie. Schaltz var fabrikkens første mestermaler og det ser ut til at han dekorerte all fajansen som ble produsert helt til 1771, da hans familie forlot Drammen og reiste tilbake til København. Malingen han utførte er av varierende kvalitet, og det kan godt tenkes at også andre har bidratt med maling, kan hende Bruun selv. Med noen manganfiolette unntak ble alt laget med blåhvit dekor. Blomsterranker og druestokker går igjen i hans motiver.

6-Bruun 104 red

En vakkert glasert og malt tallerken med profilert kant, malt av ”pagodemaleren”. Stilen er så tett opp til Herrebøfajansen, der produksjonene var opphørt, at det må være mer enn en tilfeldighet. Bruun strevet tydeligvis etter å overta Herrebøes merkevare. Foto Teigen, fra Sjøvold 1998.
Klikk bildet for stor utgave


1771 var et nødsår og krisetid i Norge. Herrebøfabrikken ble nå oppgitt og nedlagt, og også i Drammen stanset produksjonen opp. Men så i 1772 var Bruun i gang igjen med nye folk og fabrikken greide å holde i gang helt frem til 1780. Leiren ble fortsatt importert fra Flensburg, og fra England hentet Bruun blyglasuren. Tre forskjellige folk har dekorert fajansen i disse årene. Ingen av dem er kjent ved navn, men de er gitt navn etter sine ferdigheter: ”Pagodemaleren” var utvilsomt den nye mestermaler. Nå laget fabrikken nye former og introduserte nye ornamenter. ”Pagodemalerens” kjennetegn er en lett og elegant penselføring i raske kast. Typisk for ham er en tynn liten pagode og stiliserte blomsterranker. Han benytter gjerne et tverrgående motiv med skravert underlag for pagoden. Det er utvilsomt også ”pagodemaleren” som laget den typisk Herrebø-aktige bruskbarokk-dekoren (vist på den avbildede suppeterrinen). Det er mulig og sannsynlig at ”pagodemaleren” hadde bakgrunn fra Herrebøfabrikken. Et lite mysterium er at mestermaleren Albert Lobech som sluttet på Herrebø i 1763 oppholdt seg i Drammen i årene etter 1770, men det ser ikke ut til at han har malt noe for Bruun.

7-Bruun 105 red

Maria Clemetsdater og Gunild Erichsdatter Schuterud på Modum var slektninger og fikk hver sin suppeterrin i gave. Begge er malt av ”pagodemaleren”. Dekorasjonene minner om Herrebøefajansen. Foto Teigen fra Sjøvolds bok 1998.
Klikk bildet for stor utgave


Arbeidspresset på mestermaleren var nok stort for i tillegg til ”pagodemaleren” dukker det også opp to andre malende hender, og ingen av disse introduserte verken nye motiver eller personlige spesialiteter. Den hånden som av mangel på andre navn kalles ”mestersvennen”, var utvilsomt den flinkeste av de to. Hans ting ligger nær opp til pagodenes mester, men er klart enklere i utførelsen. Den tredje maleren kalles ”amatøren”, og han har utført noen få bevarte ting. Malingen er som navnet antyder ganske amatørmessig utført. Kan hende var det et av Bruuns barn som fikk prøve seg(?). I ettertid er det vanskelig å betrakte fajanseproduksjonen i Drammen uavhengig av den øvrige produksjonen i Danmark-Norge. Virksomheten var del av en felles produksjonen og det var klare forbindelser mellom fabrikantene i de to land. Flere ganger søkte Bruun myndighetene om lån og kreditt for å kunne ansette flere folk og oppføre nye bygninger, men han fikk aldri noen støtte så lenge produksjonen foregikk.

8-Bruun 108 red

Stor oval suppeterrin, riktig et praktstykke der fabrikkens ukjente formgiver har laget en sittende mann på lokket. Dekjoren er utført av ”pagodemaleren”, nesten til forveksling likt Herrebø. Foto fra Sjøvolds bok 1998.
Klikk bildet for stor utgave


Den 32 år gamle Carsten Anker, embetsmann, rangsperson og mange år senere i livet vert for Riksforsamlingen i sin nyoppførte residensbygning på Eidsvoll verk, avleverte sin betenkning. Den er full av sympatisk medfølelse for Bruun, hans lille fabrikk og fattige utkomme. Men hans saklige vurdering levnet ingen tvil om at fajansefabrikken var uten fremtid: ”I hvor gjerne jeg ønskede at see Ejeren Sr. Bruun understøttet og opmuntret for hans Roesværdige Vindskibelighed i at stræbe midt under smaa ja kummerlige Omstændigheder med denne Indretning, saa maa jeg oprigtig tilstaae, at saavel Producternes Art, deres Behov ikke kan tilvente sig meget Opmærksomhed fra Regjæringen”. Kan hende var det sympati som beveget staten til å bevilge 200 riksdaler ved nedleggelsen. Fabrikken hadde greid seg 10 år lenger enn de andre. Nå var det definitivt slutt. Drammen var ikke Kina.

Litteratur:
Ada Buch (Polak), Carsten Anker beretter om Drammens fajansefabrikk,
Drammens Museums årbok 1938-43.
Aase Bay Sjøvold, Hans Nicolai Bruuns fajansefabrikk i Drammen 1760-1780, Drammens Museum 1989.

Artikkel - info 
Sist endret 06.04.2011 Terje Bautz
Opprettet 09.09.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut