Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Ved bakstebord og takke, om bakstekona Margit Solheims arbeidsdag.
”Grøt vel e ikkje ha. Bare halvan støkke brød”. Det var bakstekona Margit Solheims ønske til dugurd (et måltid tidlig på formiddagen) den gangen hun bakte flatbrød på en av gårdene i Sylling. Ønsket var typisk for ”Vesle-Margit”, som hun ble kalt. Beskjeden og nøysom. Lita og vever, men utholdende og en mester til å bake flatbrød. Arbeidsdagen startet kl. 7. Og ved bakstebord og takke satt hun i tolv timer før dagen var endt.



Av John Willy Jacobsen

Margit Solheim var født i Øygardsgrend i Uvdal i 1872. I 1893 kom hun til gården Toverud i Sylling der hun tok tjeneste som budeie. Senere ble arbeidet ved bakstebord og takke levebrødet hennes. På flere gårder satt hun også ved rokken og spant ull. ”Vesle-Margit” var dessuten god å ha i slaktingen før jul. Ja, hun kunne brukes til så mangt.

I god tid før høsten satt inn tinget folk henne til flatbrødbaking. Mange eldre mennesker i Sylling hadde gjennom flere år fulgt arbeidet hennes ved takka. De husket den vevre skikkelsen kledd i et stort, hvitt forkle og ei rommelig, hvit lue der hun trofast satt på kjøkkenstolen i bryggerhuset, kjevlet og stekte. Vi trekker fram litt om arbeidet hennes i mellomkrigsårene med minner knyttet til Vestre Sylling gård.

Biter av ei avis som lommetørkle

Alt utstyr måtte ligge i en viss orden før hun begynte arbeidet. Bakstebordet ville hun ha plassert tett inntil peisen. Da kunne hun strekke seg fram og legge leivene Flatbrødbakingpå takka uten å reise seg. Veden måtte være lettfyrt, av finkløvd gran. Hun forlangte også hver gang en bestemt kjøkkenstol. Forberedelsene var viktig. - Ja, så var det avisa, da!” sa hun hvis den ikke var på plass. Avisa var viktig. Den hengte hun opp på en spiker på veggen ved peisen og reiv flak av den når nesa måtte pusses. Flakene kastet hun inn i ilden.

Ilden måtte ikke dø ut. Derfor rikket hun seg ikke fra bakstebordet. Måltidene fikk hun brakt inn i bryggerhuset. Bare i et helt nødvendig ærend forlot hun plassen sin noen minutter.

På bakstebordet kjevlet hun ut deigklumpene til leiver. De måtte være så tynne som mulig. Da ble de sprø og fine. Mens dagen skred fram, vokste stablene med flatbrød. Leiv på leiv som skulle være nok for inntil et helt år. For flatbrød brukte folk mye av.

Barna på gården ville gjerne smake på bakstekonas lekre leiver. ”Vesle-Margit” visste at de ville komme inn til henne. Da lå det alltid noen små leiver som de fikk med seg ut.

Jo, hun var flink med deig og takke. Men så var det også helst flatbrød hun likte å bake. Like enkelt var det ikke å få henne til å bake lefse.

Til fots fra Sylling til Uvdal

I tre-fire dager satt hun på gården og bakte. Så gikk hun videre til den neste gården der hun var ventet. Men før hun dro, var det tid for betaling. Den var, som hun hver gang pleide å si: - E tar fire, men får gjerne seks. Det var daglønnen hennes. I tilegg fikk hun med seg noe kjøtt, poteter og grønnsaker.

Bakstekona førte en god tradisjon med seg. År etter år ved takka, en innledning på den hektiske tiden som fulgte fram mot jul. Fra rundt 1915 til 1950 var Vesle-Margit en trofast hjelper på bondegårdene.

Hun reiste aldri fra Sylling. Men en gang i blant besøkte hun slektningene sine i Uvdal. Da gikk hun den lange veien hjem til barndomsbygda, en strekning på om lag 16 mil. Ble hun trett, hvilte hun under ei gran eller et stabbur.

Men en dag sloknet også ilden for ”Vesle-Margit”. I 1960 døde hun, 88 år gammel.

På Sylling kirkegård hviler ikke bare et arbeidsomt og godt menneske. Her har også den tradisjonen hun representerte gått til hvile. Margit Solheim var en av de mange gode hjelpere som bygdesamfunnet lenge var avhengig av.

Artikkel - info 
Sist endret 13.02.2012 Terje Bautz
Opprettet 01.09.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut