Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
”Nersetterbåten”

Drammensvassdragets egen elegante robåt har lange aner bakover i tiden. Båten har hatt flere navn, ”jaga’båt”, ”ne’setterbåt”. Det dreier seg om en lang klinkbygget strømbåt med spisse stevner. Den har lav esing og stikker ikke dypt.



Av Einar Sørensen

Fra utløpet i Drammensfjorden og helt opp til Hellefossen er Drammenselva en bred, sakteflytende flod og farbar for mange slags fartøyer. Også videre oppover til Tyrifjorden er det lange strekninger som kan ferdes med båt. Elva var det tidligmoderne samfunnets motorvei - ferdselsåre, møteplass og arbeidsplass. Her ble varer fraktet, tømmer fløtet og bjelker og bord rodd. Her drev man fiske, fritidsaktiviteter, søndagsturer og brudeferd.

Alle som har rodd på en elv har opplevd at det går fort nedover, men meget langsomt mot strømmen. Og enda tyngre går det om båten er lastet, og det må den jo være når det skal fraktes varer. Uheldigvis renner elver mot de havner der varer importeres. ”Nersetterbåten” var en løsning på denne utfordringen. Drammensvassdragets egen elegante robåt har lange aner bakover i tiden. Båten har hatt flere navn, ”jaga’båt”, ”ne’setterbåt”. Det dreier seg om en lang klinkbygget strømbåt med spisse stevner. Den har lav esing og stikker ikke dypt.

Nerstterbåt1

Nersetterbåt laget av båtbygger Thor Borgersens far, Loesmoen, Øvre Eiker. Båten måler 5,64 m, som er en vanlig lengde og har plass til en taukveil på 120 favner. Utstilt i Sjøbua på Gulskogen. Fotografiet i bakgrunnen gir et glimt av båttypen i bruk. Foto E. Sørensen, Drammens Museum

Klikk bildet for stor utgave

Innlandsbåter har aldri hatt høy status i Norge. Det ble liksom aldri helt greie på skipsfarten i ferskvann. Før plastbåtene kom med sine formstøpte skrog kalte man gjerne innsjøbåter og prammer for ”trau” der de lå med flat bunn og pinner til åregafler og lekket som en sil. Da er det annerledes med vår nersetterbåt som er en smekker fjern kusine til Oseberghaugens lille lettbåt. Den har utviklet sin form for å tilpasses sin oppgave som fremkomstmiddel og arbeidsplass på en bred elv. Også i andre vassdrag finnes båter som har lignende trekk som nersetterbåten. En nordlig slektning er samefolkets elvebåter i nord. Også i større værutsatte innsjøer har man bygget båter som har trekk fra kystbåtene.

Nersetterbåt2 Nersetterbåt3

Eldre nersetterbåt som er laget til
Drammensutstillingen i 1930
av Thor Borgersens bestefar,
Loesmoen, Øvre Eiker. Båten måler
6,07m og er spesielt
forseggjort med eik i relingen.
Utstilt i sjøbua på Gulskogen.
Foto E. Sørensen,
Drammens Museum
Klikk bildet for stor utgave

Samme båt med rekonstruerte ”bånner”
og kun en rotofte. Bånnene var for lett å
kunne gå i båten. Foto E. Sørensen,
Drammens Museum.
Klikk bildet for stor utgave


Over alt var nersetterbåten i bruk til fløting, fiske og ferdsel. Yngre båter måler 5 ½ m, men de ble tidligere laget opp til 6 ½ meters lengde, med plass til en taukveil på 120 favner. Båtene som ”steinroerne” brukte ble laget helt opp til 8 meters lengde! Regelen om at man ikke skal stå i båten gjaldt ikke nersetteren, for her sto man i båten for å trekke trosser, håndtere lensehake eller trekke i laksenota. Derfor ble båten bygget meget stabil med lavt fribord. I følge Thore Borgersen i Hokksund, som er femte generasjon båtbygger, var det en ”test” på båtens egenskaper at en mann kunne stå på ripa uten at båten veltet. En båt skulle angivelig kunne bære 15 mann! Under notfiske etter laks opererte flere båter, gjerne tre, sammen, og resultatet var avhengig av nøye samarbeid mellom båtene og de som manøvrerte dem. For at man lett skulle kunne bevege seg i båten var den utstyrt med ”bånner”, sammensatte bord som ga en plattform å gå på. Disse bånnene var forbruksvare og kunne skiftes ut etter behov. En ”signatur” ved båtene var tofta, ”sittakrøkle’” og et avrundet gripetak i stevnen, ”håndkrøkle’” beregnet til å trekke opp båten på bredden. En viktig detalj var en ”hentehake” på hver side, en smidd krok i et tau for å forankre båten i en lense eller dopp, eller i land, slik at man kunne fortøye den og slippe å ro mot strømmen.

4 feste 5 håndkrøkle

En smidd krok, ”hentehake”, var
til å slå ned i stokker tiil fortøyning.
Et lett slag løsnet kroken.
Foto E. Sørensen, Drammens Museum.
Klikk bildet for stor utgave

En signatur for båtbyggeren var
”håndkløkle’”, håndtaket i stevnen
til å trekke opp båten.
Foto E. Sørensen, Drammens Museum
Klikk bildet for stor utgave


En dopp er en eller to tømmerstokker slått ned i bunnen for å forankre en tømmerlense eller annet. Bunter av stokker som er bundet sammen i toppen og satt ned i bunnen kalles ”dykdalb”. Ordet er avledet av Duc d’Alba, hertugen av Alba, spansk generalguvernør i nederlandene og en usedvanlig lite populær herre på slutten av 1500-tallet. Det var han som skulle lede den invasjonsstyrken i England med den spanske armada. Ordenes sammenheng med hverandre er ikke kjent.

Det ble alltid brukt furu til båten, kvistfri måtte den være for at det ikke skulle bli hull i skroget. Én tofte var nødvendig for å kunne ro, men tofter var helst i veien når man gikk omkring i båten under fløtingsarbeidet og derfor ønsket man å begrense antallet. Men når båten ble brukt til fisking var det nødvendig med flere tofter. Tradisjonelt ble nersetterbåtene produsert på Loesmoen/ Hokksund. Båtbyggeriet gikk i arv fra far til sønn. Thore Borgersen forteller at han ikke fikk slippe til hos bestefaren, kun etter at faren overtok. Byggemåten og teknikkene ble nøye voktet sammen med noen maler som en hemmelighet. Båtene skulle bygges slik at de fant sin rette form først under oppdriften og belastningen i vannet. Her var det ikke snakk om konstruksjonstegninger, men om overlevert prøve-og-feile tradisjon. Det finnes bevart en kvittering fra 1632 blant lensregnskapene for Eiker len der en båtbygger kvitterer for betaling for en båt han har levert til fløtingen, utvilsomt dreier det seg om en nersetter.

6 nersetter

Foto av Drammenselva ved det gamle fergestedet i Mjøndalen fanger inn hele tre nersetterbåter og illustrerer hvor mange som fantes. Legg merke til folkene som står i båten. Foto: Skarpmoen-samlingen 1914, Drammens Museum.
Klikk bildet for stor utgave


Etter tradisjon tilbake på begynnelsen av 1900-tallet, var produksjonstiden ved båtbyggeriet en båt i uka. Hver mann hadde sin båt. Det ble spart på materialene, og derfor var det ofte relingslist bare der trossa gikk over bordgangen. Forholdene kan ha vært noe annerledes tidligere med hensyn til bygging og utbredelse av båten. Men formen og konstruksjonen har neppe endret seg mye gjennom mange hundre år. Fortsatt finnes det mange nersetterbåter bevart, noen flyter på innsjøer til fritidsbruk, noen ligger definitivt parkert på land og andre på bunnen. Noen nye lages, og da med rett avskåret stevn for feste av motor.

Når man i dag kan nyte følelse av å gli over vannflaten med forbausende fart for etter hvert åretak, eier man en frydefull følelse som andre for mange hundre år siden har kjent på akkurat samme måte.

7 nerstter Hagatjern

Gammel nersetterbåt hentet opp av Hagatjern, Nedre Eiker i 1990, der den trolig var brukt sekundært etter at det ikke lenger var bruk for den i elva. Båten var dessverre et vrak og sto ikke til å reddes. Foto E. Sørensen, Drammens Museum.

Artikkel - info 
Sist endret 01.11.2011 Terje Bautz
Opprettet 26.08.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut