Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Etter lauvfall, - en skogsarbeiders siste vandring i marka
Høsten er på hell, det ligger vinter i lufta. November. Det lukter naken kald jord. I øståsen skjærer Brennengkleiva skrått gjennom bratte ura. Krokete furuer klorer seg fast i nakne berget som ruver over oss. Dagen er ny når 91 år gamle Karl Olav Tollefsen og jeg tar kleiva fatt et stykke sør for Olafsbekken. Tross alderen og plagsomme knær er den gamle ennå seig og lett til beins. Han går langsomt, litt lutende. Stopper av og til, ser seg tilbake, utover.


Av Erik Jacobsen

Vi passerer stedet der han hadde sitt hvilested de 25 vintrene han kjørte tømmer i Toverudmarka. Det var reist på staur, hadde to vegger, et tak av bølgeblikk og en liten ovn inni. I dag er hvilestedet borte, bare et minne og et jordnært liv.

Karl Olav minnes skogsarbeidet som et slitsomt, men trivelig arbeid: Stå opp i otta, fôre hesten og stryke til skogs. 11 timers arbeidsdag i daler og bratte kleiver. Tre tømmervendinger daglig, mandag til lørdag. Kjøring og lunning i all slags vær. I sol og regn, vind, djup snø og bitende kulde, overskrevs på klaka tømmerlass.

Karl Olav Tollefsen

Karl Olav Tollefsen (1910–2002) fra Sylling i Lier; jeger, friluftsmann og skogsarbeider gjennom et langt liv


Foto; Erik Jacobsen

Klikk bildet for større utgave

Karl Olav hadde tidlig lært hesten å gå til tømmerlunna om morgenen på egen hånd. Han stoppet nederst i kleiva, rullet tømmene sammen og hengte dem på hesten. Han minnes den gode opplevelsen av å se Lysebronen, med sin karakteristiske stjerne i panna, stå og vente på ham da han kom opp i skogen.

Tømmerkjørerens beste venn døde i 1964.

– Her har jeg banna, her har jeg slitt, og her har jeg spytta blod!

Vi svinger sørover, stadig stigende. Ei hogstflate ved Ålbogasvingen åpner for utsikten. Han lar øynene vandre over hjembygda. Sola skinner over landskapet i vest, en mosaikk i toner av grønt og brunt. Fjorden speiler himmelen. Trærne vaier stille. Nakne, ribbet for lauv, klamrer de seg til livet i den skrinne jorda. Hvilens tid innhenter dem.

Ved Brennenga stuper en bratt skrent ned i Olafsbekken, som renner langs den gamle veien fra Toverudbotn. – Her har jeg banna, her har jeg slitt, og her har jeg spytta blod! utbryter Karl Olav. Det var en vinterdag i 1952. Mann og hest var på vei ut av skogen med et sledelass og to ”patenter”. På lasset lå skjæretømmer til doktor Toverud. Han hadde festet under- og overvendinga sammen med ei trosse. Undervendinga sklei ut. Mens han banna og sleit med å ”lette” lasset hendte det noe alvorlig i magen hans. Han spytta blod etterpå.

Gode stunder av stillhet og slit

Vi kommer inn på den nye veien til Toverudsetra. Karl Olav hogg traséen rein alene i 1967. Han ser seg rundt. – På en pen rund stein her et sted spiste jeg duer’n hver morgen, sier han. Steinen er borte nå. Veien har tatt den. Vi runder en lang, slak sving. Oppi skogen ligger Toverudbotn, en av de mange historiske kullmilene i Vestmarka. Karl Olav bærer på et vakkert minne som han knytter til det stedet, et livets under som hente Sankthansaften i 1956:

Den 46 år gamle skogsarbeideren hogg tømmer i nærheten. Det var midt på dagen. Sola sto høyt på himmelen. Det var varmt. Med ett ble Karl Olav vár noe som rørte seg på en lysning borti skogen. Han reiste seg, gikk noen skritt og fikk se ei elgku som lå der og fødte. Varsomt smøg han seg bort fra tømmerteigen.

Veien videre er lettgått, ligger pent i terrenget, omkranset av plantet granskog på begge sider. Underlig å tenke på at han har vært med på å hogge ut de fleste veiene innover her. Vi krysser elva ved Toverudsetra og rusler rolig nordover. Djupt nede i juvet under oss renner Sørelva på sin evige reise mot Holsfjorden, der den tømmer seg.

Vi har lagt en drøy strekning bak oss når vi krysser Heslebekken. Etter hvert passerer vi ei hogstflate som nylig ble utvidet. Skamferte tømmerstokker ligger langs veien. – Har du sett, det skulle ikke vært lov! Det er så stygt høgd nå at det er ei gru, utbryter den gamle skogsarbeideren.

Ved Lamyr møter øynene våre ei enorm hogstflate. De enslige frøtrærne som står igjen understreker tomheten. Vi har kommet til veiens ende og enda lenger. Den gamle må hvile. Han setter seg på en tømmerstokk med ryggen vendt mot Gampen. Lar blikket gli mot horisonten. Han ser Oslofjorden glitre som ei sølvåre og minnes alle årene på skogsarbeid her inne, gode stunder av stillhet og slit.

Ringen er sluttet

I utkanten av Butterudbotn er det enda ei stor hogstflate. Han blir alltid like trist av slike syn som møter ham. Karl Olav prøver å finne veien han en gang kjente så godt. – Det er så fremmed alt sammen, mumler han mens han famler seg nedover mot Damvannet over et sammenvevd teppe av hogstavfall.

Vinteren er nær. Et snødryss og tynn is har lagt seg langs kanten av det grunne tjernet og rundt tuer med vissent gras. I Seterelvas utløp ligger gamle, øksehogde stokker på kryss og tvers, som tause vitner om tider som svant.

Vi rusler til veiens ende, slår oss ned på ei grasslette ved Bukkebekkfáret. Den gamle nører opp en liten nying og koker kaffe i en sotet blikkboks.

Dagen er på hell. Ilden har sloknet. Karl Olav henter vann fra bekken og heller det over glohaugen. Vi går hjemover i suset fra Seterelva. – Jeg håper jeg lever til våren, mumler den gamle sliteren når han runder Ålbogasvingen.

Ringen er sluttet. Det mørkner.

*

Dette ble Karl Olav Tollefsens siste tur på skauen. Han sovnet stille inn natt til 22. juli 2002, etter lang tids sykdom. Karl Olav ble 92 år. ”… Djupt under tælen sover vi nå, med døde skoger frosset fast i favnen…” (Hans Børli)

Artikkel - info 
Sist endret 30.04.2012 Terje Bautz
Opprettet 14.07.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut