Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Syvertsen, Bjarne Thinn - "Moderne hus"
Det var ikke uvanlig i 1930-årene at familier dro på utflukt oppover i åsen for å se ved selvsyn noe mange snakket om: Det nybygde ”funkishuset”! Både i Drammen og andre byer. Med skrekkblandet fryd sto familiemedlemmene og glodde: At noen kunne bygge slike bolighus med flatt tak, tenkte de og far sa det høyt. Det så ut som en kasse, med helt like firkantede vinduer i bånd akkurat som i jernbanevognen eller på fjordbåten.



Av Einar Sørensen

Med dårlig skjult nysgjerrighet så liten og stor at haven rundt huset var uten et eneste epletre eller bærbusker. Her var kun unyttige kratt og busker som bare skulle være til pynt. Det var en såkalt naturtomt, forklarte mor med trær tett inn på husveggen. Det ble sagt at noen hadde sett damen i huset gå omkring ute i haven i badedrakt! Her var ingen grenser til ansvarløshet. Også hadde familien privatbil. Det var temmelig ekstremt, for det fantes nesten ingen privatbiler på den tiden. Ikke blant vanlige folk i hvert fall. Men så var da mannen i huset også ingeniør. Grønne av misunnelse kunne barna titte over gjerdet: Tenk å ha en far som var ingeniør! Som gikk omkring i hvit frakk og konstruerte raske biler og blanke maskiner. På denne tiden leste gutter ”Teknikkens vidundere” under dynen med lommelykt, om verdens raskeste biler og om ”racerbåter” ført av modige menn med motorsykkelbriller og lærhjelm. Så det var nok med blandede følelser familiene bega seg hjemover igjen, ned til en trang leilighet i en bygård med utedo i gården. For det var også en rivende spenning i denne arkitekturen som lovet noe helt nytt for fremtiden. Tenk når alt ble sånn! Mang en ung mage snurpet seg sammen i søt spenning i forventninger om en fremtid da man kanskje skulle bli ingeniør eller kan hende lege eller vitenskapsmann! Hva jentene tenkte om dette fremgår ikke like klart for kjønnsrollene var nøye utdelt den gang. Antagelig delte de guttenes fremtidsoptimisme.

Da han åpnet sitt arkitektkontor i Drammen i1926, kunne Bjarne Thinn Syvertsen levere moderne hus til alle som ville bygge nytt og moderne i byen og distriktene. Gjennom 1930-40- og -50-årene var han byens og distriktets fremste arkitekt. Han leverte oppdrag rundt omkring, opp til Modum og Ringerike, nedover i Vestfold, innover til hovedstaden og helt i Molde. Helt til sin død i 1962 var han aktiv ved tegnebordet. Thinn Syvertsen hadde en helt spesiell bakgrunn: Erfaringer fra amerikanske arkitektkontorer. I 1919 dro han sammen med kamerater fulle av eventyrlyst over prærien til California og LA. Med sitt vidunderlige klima og blomstrende næringsliv var California en smeltedigel for moderne løsninger. Viktige arkitekter i samtiden søkte oppdrag her, og flate tak, glatte vegger og vindusbånd fikk tidlig utbredelse. Thinn Syvertsen ble ansatt som tegner ved store arkitektkontorer og tilegnet seg alle fagets hemmeligheter. Hos den ledende arkitekt Wallace Neff lærte han å kombinere moderne materialer med romantiske byggekunst, slik rike hollywoodstjerner og forretningsfolk ønsket sine hus. Ved siden av praktiserte Bjarne som ”stunt-rider” i westerfilmer.
Med amerikanske bungalower og et høyt presisjonsnivå i tegning og prosjektering i bagasjen flyttet han med sin amerikanske hustru og lille sønn tilbake til Norge og åpnet praksis i Drammen. Et komplett bevart tegnings- og brevarkiv gir oss et grundig overblikk over hans store produksjon og betydning i norsk arkitektur. Over 1000 prosjekter har han etterlatt, eneboliger, forretningsgårder, fabrikklokaler, bensinstasjoner, boligblokker, sommerhus, skoler og eldrehjem. I tillegg ”moderniserte” han mange eldre hus. Mange prosjekter forble tegninger, men mange ble også bygget. I motsetning til hodestadsarkitektene i tiden, ble Thinn Syvertsens navn snart glemt utenfor Drammen. Da man i Molde (som ønsker å fremstå som en funkisby) støtte på hans navn i flere byggeprosjekter, tok de han for en ukjent småbyarkitekt. Istedenfor å delta i store arkitektkonkurranser i hovedstaden, arbeidet han utrettelig på sitt kontor og på byggeplassene med å tilpasse hus til ønsker og behov. Nå har Drammens Museum rehablilitert ham med en stor utstilling sommeren 2008 og en bok som plasserer Bjarne Thinn Syvertsen der han hører hjemme, blant de fremste i norsk arkitektur.

Bilde 1 Bilde 2

Villa Fadum i Drammen, innpasset i terrenget og
bevart i dag. Norges første villa med flatt tak?
Foto Einar Sørensen, Drammens Museum.
Klikk bildet for stor utgave

Villa Wessel, en av Drammens funksjonalistiske ikoner er
bygd i mur, lett synlig fra motorveibrua.
Foto Einar Sørensen, Drammens Museum.
Klikk bildet for stor utgave

Bjarne Thinn Syvertsen var med på å introdusere modernismens arkitektur i Norge i mellomkrigstiden. Med sin amerikanske erfaring skilte vår mann seg ut i det norske arkitektmiljøet. Det var først i 1950-årene at norske arkitekter virkelig oppdaget Amerika og den amerikanske bungalowen. Dette møtet resulterte i at den lave norske eneboligen fra 1960-tallet har vokst utover det norske landskapet i stadig nye utforminger. Men dette er en parentes. De fleste av Thinn Syvertsens samtidige kolleger hadde blikket rettet mot Tyskland, Nederland og Frankrike, der nye hus ble bygget i moderne former. ”Funkis” kalte folk det, og etter den store boligutstillingen i Stockholm i 1930, tilegnet alle norske arkitekter seg de nye idealene. ”Funkis” ble forkortelse for funksjonell; hus skulle nå fungere på samme måte som jernbanevogner eller maskinhaller var utformet for å fylle bestemte formål. ”Funkis” ble ikke lansert som en stil, men simpelt hen som en naturlig måte å forme hus på, vel og merke hus som skulle bygget for fremtiden i moderne fabrikkfremstilte materialer. Forbildene var tidens store passasjerskip, tog og biler. Likevel er betegnelsen ”funkis” blitt en beskrivelse av hus som er ribbet for alle dekorative detaljer, og det var jo ikke meningen. Slik tiden så det åpnet det seg nye mål for arkitekturen, bare man kunne kaste av seg alt det gamle: Lekre proporsjoner, spennende, dynamiske former, tett sammenheng med naturen. Men mange strippet sine hus for å få dem til å se ”moderne” ut, og en rekke nyttebygg uten estetiske pretensjoner som har overlevd til vår tid, gjør at ordet funkis er blitt et litt negativt ladet ord.

Bilde 3 Bilde 4

Villa Wessel, plan av hovedetasjen med ”fri” åpen
planløsning og lett agang til have, balkong og terrasse.
Klikk bildet for stor utgave

Reservelegeboligen med to leiligheter for Drammen
sykehus (Sykehuset Buskerud) er bevart.
Foto Einar Sørensen, Drammens Museum.
Klikk bildet for stor utgave

Modernisme betyr tro på fremtiden og fremskrittet, blant annet at teknologiske og samfunnsmessige fremskritt ville forbedre verden. I modernismens bolighus skulle menneskene fungere sammen innendørs. Idealet var et aktivt liv med mest mulig lys og frisk luft. De gamle, tunge stasstuene med tunge gardiner og alskens unyttige stoppede møbler skulle kastes ut. Med sin Villa Fadum i Heiaterrassen 26, introduserte Thinn Syvertsen i 1929 noe helt nytt: En villa med flatt tak. Byggherren fikk velge mellom flere løsninger, flatt og valmet tak, i tre og mur, men valgte underetasjen i mur og overetasjen i tre. Slik ble landets første bolighus med flatt tak til. Huset er bevart i dag nesten slik det var bygget, og det er tett flettet inn blant naturtomtens trær. Men Thinn Syvertsens modernisme lå ikke bare i husets ytre form, men i planløsning, materialvalg og tekniske løsninger: Alle hus ble bygget med en rommelig støpt kjeller rommet husets sentralfyr, elektrisk varmvannsanlegg, oppvarmet tørkerom og i mange tilfeller også garasje for husets automobil. Den gang syntes man eksosen luktet liflig! Å kunne kjøre bilen rett inn i huset beviste for alle at en ny mobil tidsalder var kommet også til Norge. Nedenunder var husets stuer, anlagt asymmetrisk slik at alle kunne se at her var det funksjonelle behov som rådet! Thinn Syvertsen lot gjerne spisestuen eller stuen stikke ut som et karnapp med vindusåpninger til flere sider. Enkelte hus fikk runde karnapper, som minnet om skipene. For å gi en hjemlig atmosfære kunne rommene åpnes med skyvedører. Stuen var nær forbundet med terrasse utenfor, og derfra var det enkel adgang ut i haven. Slik ble det en avtrappende overgang mellom inne og ute. Kjøkkenet var moderne med elektrisk komfyr, varmt- og kaldt vann og innebygde skap med flate (hygieniske) dører. I øverste etasje lå soverommene side ved side langs en korridor. Foreldresoveværelser var størst og hadde eget baderom og balkong for lufting og børsting av finklær. Barneværelsene hadde gjerne et eget lite bad felles som de delte med tjenestepiken. I en tidsalder da barna for det meste måtte sove mange sammen på ett rom, i skap-sofaer og improviserte divaner i stuen, var det meget avansert med ett rom til hvert barn. Bare det å ha et eget soverom var uttrykk for moderne sans for hygiene, samtidig som det var en luksus å kunne få nyte privatliv, noe som er så selvfølgelig i dag at man ikke merker seg dette. Arkitekten tegnet vanligvis husets faste innredning som gjerne besto av innebygde skap og hyllesystemer. De flate takene utfordret de nye materialene egenskaper og holdbarhet, og resultatet var ikke så galt som man kunne tro selv om materialer av og til ikke holdt mål. Thinn Syvertsens flate tak skrånet innover med innvendig nedløp. For å komme opp på taket ble husene utstyrt med en utvendig jernstige; det så nesten ut som på ”amerikabåten”.

Thinn Syvertsens Villa Wessel (1933-34, Underhaugsveien 2) lyser opp i åssiden som en ”ikon” med hvite vegger. Opprinnelig var veggene grønne. Huset er bygget inn i den bratte åssiden med adgang rett inn i annen etasje. Soverommene er derfor lagt i underetasjen, noe som er uvanlig hos Thinn Syvertsen. Her fikk arkitekten bygge i mur, med støpte, armerte betongdekker. Det var alltid arkitektens førstevalg. Men for byggherren ble det mye dyrere å bygge mur enn i treverk, selv om holdbarheten ble bedre. Mange så seg råd til å mure teglstensvegger kun i første etasje over kjelleren, mens annen etasje ble bygget i panelt treverk. Slike hus har senere litt nedsettende blitt kalt for ”skjørt-og-bluse-hus”. Arkitektens eget hjem i Wintherbakken 7 viser hvor enkelt og billig han kunne utføre sine hus. Modellene til disse husene fant arkitekten inspirasjon i illustrerte fagtidsskrifter, slik som det tyske ”Der Baumeister”, der arkitektens egne innbundne eksemplarer fortsatt er bevart.

Bilde 5

Arkitektens egen bolig i Winterbakken 7, Drammen var godt bevart, men blir nå ombygd. Foto Einar Sørensen, Drammens Museum.

Klikk bildet for stor utgave

1930-årene var vanskelige, med krakk i verdensøkonomien, streiker og arbeidsledighet. Mange klienter reduserte sine opprinnelige byggeplaner og mistet under krisen appetitten på bygging og stor selskapelighet. Men etter 1935 ble tidene noe bedre, og det kom fart i byggevirksomheten. Thinn Syvertsen tegnet nå noen riktig fantasifulle hus som ikke ble noe av. På utstillingen har vi fått laget modell av et av dem. Men fremfor alt fikk mange flere økonomisk overskudd til å bygge enebolig. Nå var alt de mest vanlige bygningsformene ”funnet opp”, og mane andre arkitekter og byggmestere kunne gjenta disse.

1930-årene ble også starten til den kjøpefesten vi er fortrolig med i dag. Da Thinn Syvertsen tegnet det nye store varemagasinet på Torget (Rostockgården), var det med ambisjoner om å kopiere hovedstadens store, nye varemagasiner. Rostockgården fikk rundet fasade. Hver at de fire etasjene består av helstøpte horisontale murbånd som veksler med vindusbånd av jernvinduer. For å få mest mulig ut av prosjektet hadde byggherren insistert på at arkitekten konsulterte en ekspert på moderne butikkfasader. Her valgte Thinn Syvertsen å gå direkte til en av samtidens mest profilerte arkitekter, Ludwig Mies van der Rohe i Berlin. Mies fikk tegningene tilsendt og utarbeidet nye tegninger med sine korreksjoner inntegnet. Dessverre er disse tegningene gått tapt, som ville plassert et drammensbygg inn i den store arkitekturhistorien. Men brevet Mies sendte er bevart Hans forslag ville gjort bygget dyrere uten å gjøre det mer attraktivt for leietagerne, og trolig derfor ble lite endret.

Bilde 6 Bilde 7

Wernergården fra 1933-34 var arkitektens
første varemagasinbygg i Drammen.
Her er bygget i sin opprinnelige
skikkelse før om- og tilbygning i 1960-årene.
Foto fra brysjyre 1960.
Klikk bildet for stor utgave

Rostockgården på Torget var Drammens første varemagasin i en størrelse som kunne
matche hovedstadens. Fotografiet viser bygget nettopp ferdigstilt under innvielsen av
den nye bybrua. Legg merke til alle menneskene oppe på taket!
Foto (beskåret) Drammens Museum.
Klikk bildet for stor utgave


Etter krigen lanserte Thinn Syvertsen mange store forslag. Nå var det gjenoppbyggingen som sto på programmet og mange forsømte oppgaver som skulle dekkes. Eksempler på hans arbeider er etter krigen er Vestfossen skole og Modum gamlehjem. I byene var boligblokker tidens løsen. Thinn Syvertsen var mer opptatt av å fortette byområdet enn å bygge blokker utenfor byen. Hans fire blokker i Konnerudgata (1954) viser løsningen han kom frem til.

Litteratur:

Åsmund Thorkildsen, Einar Sørensen, Jo. Sellæg: Bjarne Thinn Syvertsen og den moderne arkitekturen, Labyrinth Press, Drammens Museum 2008. Foto av Jim Bengston.

Artikkel - info 
Sist endret 10.05.2011 Terje Bautz
Opprettet 30.06.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut