Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Hvordan finner arkeologene ut alderen på ulike kulturminner?

Ulike dateringsmetoder i arkeologien

En skiller som regel mellom to ulike hovedmetoder for datering; relativ og absolutt datering. Ved relativ metode kan en bare si at noe er eldre eller yngre enn noe annet. Ved absolutt (eller kronometrisk) datering kan en derimot finne en mer eksakt alder på gjenstander eller strukturer (som tufter, graver eller annet) som dukker frem av jorden.



Av Kristoffer Dahle

Bilde 1 Tidslinje (kilde: E6-prosjektet, UIO)

Typologi

Sammen med den stratigrafiske metode (se under) kan dette sies å være alle metoders mor. På 1800-tallet begynte de første arkeologene å studere alle oldsakene som var kommet inn på museene og sortere disse etter type. En skilte først mellom ting som var laget av stein, bronse og jern, og på bakgrunn av dette kunne en skille mellom saker fra steinalderen (9000-1800 f.Kr, bronsealderen (1800-500 f.Kr.) og jernalderen (500 f.Kr.-1030 e.Kr.). Hver av disse periodene ble senere delt opp i en eldre og en yngre del, og i dag finnes det også mange underperioder. Disse kan være oppkalt etter viktige funntyper eller funnsteder, eller så har de bare forskjellige nummer. Periodeinndelingen kan imidlertid variere noe fra sted til sted, og etter hva slags type gjenstander en studerer (våpen, redskaper, keramikk etc.). Det er ikke bare gjenstander som kan dateres typologisk, også hus, graver, ildsteder, slagg og helleristninger har endret stil og form opp gjennom århundrene.

Bilde 2 Typologisk datering av sverd (kilde: www.bergen.museum.no)

Typologien var opprinnelig en relativ metode, d.v.s. at en for eksempel visste at gjenstander av stein var eldre enn gjenstander av jern og bronse. I løpet av de siste 100 årene har en likevel gradvis kunnet gi disse periodene en mer absolutt datering. Det første man gjorde var å studere såkalte kryssfunn. Gjennom handel og varebytte viste flere av gjenstandene gjerne en stor geografisk spredning, også til områder hvor en har hatt skriftlige kilder. Typiske bronsekar og glass som var importert fra Romerriket kunne dermed dateres til ”romertid”. Senere har en også sett på hvor gjenstandene er funnet, både i landskapet og i jordsmonnet, og dermed har en også kunnet kombinere typologien med mer absolutte metoder.

Stratigrafi

Stratigrafi betyr egentlig ”læren om jordlagene”, og er mer direkte knyttet til selve de arkeologiske utgravningene. Jorden består av flere ulike lag - som i en bløtkake. Det eldste laget ligger som regel nederst, og så blir hvert lag oppetter et nytt kapittel i historien. Det er imidlertid ingen regel for hvor fort disse lagene dannes. Dette henger sammen med hvilke aktiviteter som er drevet på stedet.

Bilde 3 Stratigrafi ved snitting av rydningsrøys, Muggerud i Kongsberg.

Stratigrafisk metode er en relativ dateringsmetode, men om det skulle dukke opp noen karakteristiske gjenstander i noen av lagene vil en også kunne gi de ulike lagene (og eventuelle tufter og graver i tilknytning til disse) en mer absolutt datering. I dag er det også mulig å ta ut vitenskaplige prøver fra lagene som kan fastslå alderen. Slike dateringer kan tas direkte fra en struktur (f.eks. et ildsted), men de kan også tas fra et jordlag som ligger over eller under en struktur (f.eks. et steingjerde). Ut fra lagdelingen – stratigrafien – kan en dermed si at gjerdet er yngre eller eldre enn denne dateringen.

Strandlinjedatering

Siden siste istid har landet steget med om lag 200 meter. Like etter at isen smeltet steg havet riktignok noen meter, men så begynte landet å stige svært raskt som følge av at den enorme vekten av isen var forsvunnet. Landhevingen tok snart igjen det tapte. Denne prosessen har gradvis avtatt noe i tempo, men fremdeles stiger landet med noen millimeter i året. Dette betyr at strandlinjen i vikingtiden lå et par meter høyere enn i dag. I eldre steinalder lå hele havet 40-200 meter over dagens havnivå. På denne tiden levde en av jakt, fangst og fiske, og bodde som oftest nært havet hvor en hadde den mest sikre tilgangen på mat. Dermed kan nye steinalderboplasser dateres ganske sikkert ut fra høyden over havet. Landhevingen varierer noe fra område til område, men flere steder er det utarbeidet såkalte strandlinjekurver.

Bilde 4 Strandlinjekurve

Dendrokronologi

Denne metoden baseres seg på variasjoner i trærnes årringer. Grunnlaget for metoden er at trær av samme art som vokser under samme betingelser, også viser samme vekstmønster. Dermed avsetter hver vekstsesong et ulikt avtrykk i årringmønsteret, avhengig av klimaet. Et godt år gir en bred årring, et dårlig år gir et smalt. Dette gjør det mulig å utarbeide grunnkurver over årringsvariasjoner i et område flere tusen år tilbake. Nye funn dateres ved å sammenligne årringsmønsteret i prøvematerialet med denne grunnkurven. Store eiketrær som ble veldig gamle har dannet grunnlag for slike kurver i Sør-Skandinavia, og disse har også dannet utgangspunkt for dendrokronologiske dateringer i Norge. I tilfeller hvor hele stammen er bevart kan en datere hugståret helt nøyaktig (absolutt), og dermed også si noe om for eksempel husets eller skipets byggeår. Det er særlig ved datering av stående bygninger at denne metoden blir brukt.

Bilde 5 Årringer

Radiologisk datering (14C -datering m.m.)

I 1946 oppdaget den amerikanske forskeren W.F. Libby at isotopen kullstoff-14 (14C) som finnes i alt organisk materiale (tre, bein m.m.) åpnet nye muligheter for aldersbestemmelse. I naturen finnes flere typer karbon, men bare en svært liten andel, 14C, er radioaktivt. Isotopen dannes ved stadig stråling i jordens atmosfære, og gjennom næringskjeden opprettholdes innholdet av 14C i alle levende planter og vesener på et fast nivå. Når en organisme dør, reduseres imidlertid mengden 14C gradvis, og etter 5730 år er bare halvparten igjen. Ved å måle resterende 14C-mengde i en prøve vil en dermed kunne en beregne alderen på alt dødt organisk materiale, og finne ut hvor lenge det var siden dette døde.

Etter hvert har det kommet frem at et 14C-år ikke nødvendigvis svarte overens med et kalenderår. Dette skyldes variasjoner i atmosfærens innhold av radioaktivt karbon over tid. Ved å ta ut 14C -prøver fra dendrokronologisk daterte treprøver har en imidlertid utarbeidet en omregningskurve, eller en kalibreringskurve. I dag finnes det slike kurver om lag 11000 år tilbake i tid, altså så lenge det har bodd mennesker her til lands. Selv om det hefter en viss usikkerhet ved 14C-dateringene – som gjør at de angis med mulige avvik – representerer de likevel en absolutt dateringsmetode.

14C-metoden er svært vanlig innen norsk arkeologi i dag, og det finnes et eget laboratorium for radiologisk datering ved NTNU i Trondheim. Som regel er det kullbiter som dateres, både fordi dette har lang varighet og fordi det er relativt vanlig å finne ved forhistoriske boplasser, men også tre, pollen og humus kan dateres. Metoden har likevel visse begrensninger. For det første kan dateringsprøvene være forurenset, det vil si at det i en kullprøve finnes kullbiter av ulik alder. En arkeolog må derfor være nøye med å ta ut prøver fra sikre kontekster, for eksempel av kull midt inne i et ildsted. En måte å sikre seg mot forurensning er å ta ut flere separate prøver, og se om alle gir samme resultat. Det er også mulig å ta såkalte AMS-prøver (Acceleration Mass Spectrometer), som krever et mindre prøvemateriale (og som dermed reduserer risikoen for forurensning). Slike prøver analyseres som regel i Uppsala i Sverige, og er noe dyrere en de vanlige eller konvensjonelle 14C-dateringene. Et annet problem er at det ikke er alle treslagene som gir en like presis datering. Enkelte trearter, som for eksempel furu og eik, har en høy egenalder som kan komplisere dateringen. Det er derfor en fordel å bestemme hvilke treart prøven inneholder før prøven sendes til datering. Ved prøver av furu og eik er det også viktig å finne ut hvor prøven er tatt fra. Små kvister er som regel å foretrekke. Det kan også være et problem om ildstedene består av tremateriale som har vært dødt i lang tid, for eksempel drivved eller tyrirøtter fra myr. Sist, men ikke minst, er 14C-metoden begrenset til dateringer av organisk materiale, og ved prøver som er eldre enn 40000 år gamle er det så lite 14C igjen at de vanskelig lar seg datere.

Det finnes imidlertid andre metoder for radiologisk datering. I Øst-Afrika, hvor det finnes spor etter tidlige menneskearter, har en kunnet gjøre radiologiske dateringer av potassium/argon (K/Ar) i vulkanske materialer. Argon er en gass som kan sive ut av smeltet lava, men når lavaen kjøles ned blir gassen igjen fanget opp i bergarten. Forholdet mellom isotopene 40Ar og 40K i en prøve kan dermed benyttes til å datere tiden som er gått siden bergarten var kald nok til å fange opp denne gassen. Dermed kan en også datere arkeologiske funn som er forseglet av lava. Vulkanske materialer er imidlertid sjeldne i Europa, og metoden er dessuten best egnet til å datere funn som er mellom 1.000.000 og 2.000.000 år gamle. For prøver under 500000 år en gjerne datert Uranium og Thorium-isotoper i ulike karbonater (uranseriedatering) basert på et lignende prinsipp. Metoden er svært hendig til å datere kalksteinsavsetninger, som for eksempel stalagmitter og stalagtitter, i huler med paleolittisk bosetning. Det er imidlertid ingen av disse absolutte metodene som har vært vanlige i Norge – naturlig nok – ettersom Skandinavia stort sett var dekket av is gjennom hele paleolitikum.

Luminescencedatering

En annen absolutt metode som har vært lite benyttet i Norge er såkalt luminescencedatering, som også gjør det mulig å datere ikke-organisk materiale som steiner og sedimenter. Substanser som flint og sandkorn (kvarts/feltspat) er også svakt radioaktive, og ved at elektronene flytter på seg får man en gradvis ødeleggelse av strukturen i disse. Når materialet utsettes for dagslys eller sterk varme, blir imidlertid de ødelagte elekronene nøytralisert slik at den radioaktive klokken nullstilles. Deretter begynner prosessen på nytt.

Ved å ta ut forseglede prøver, og varme de opp (TL = thermoluminescensedatering) eller utsette de for sterkt lys (OSL = optically stimulated luminescense) i et laboratorium, kan en måle den radioaktive skaden som har skjedd siden sist ”nullstilling” og dermed datere materialet. Metoden kan for eksempel være godt egnet til å datere brent flint, men en kan også finne ut hvor lang tid det er siden et sandkorn i en avsetning sist ble utsatt for sollys. En annen og beslektet metode er såkalt ESR-datering (electron spin resonance). Her utsettes prøvematerialet for mikrobølgestråling som gjør at de forflyttede elektronene slipper ut et signal som er proporsjonalt til mengden radioaktiv skade. ESR-dateringer har i hovedsak vært benyttet til å datere tannemalje hos tidlige menneskearter.

Disse metodene er stort sett benyttet til å datere funn fra mellompaleolitikum (opp til 100000 år), men kan også datere yngre prøver. Selv om det finnes et laboratorium for slike dateringer i København, har luminescencedateringer vært lite benyttet i Norge.

Artikkel - info 
Sist endret 06.01.2010 Terje Bautz
Opprettet 23.06.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut