Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Hvordan finner arkeologene forhistoriske kulturminner?
Ulike registrerings- og utgravningsmetoder. Artikkel nr. 1 i "den lille arkeologiskolen".

Kulturminner er alle spor etter menneskelig aktivitet, og en skiller gjerne mellom løse og faste kulturminner. Løse kulturminner er alle saker og gjenstander, som for eksempel steinøkser, flintavslag, sverd, pilspisser, mynter, glassperler, slaggklumper og keramikkfragment. Faste kulturminner kan for eksempel være spor etter hus, graver og fangstanlegg.


Av Kristoffer Dahle

Det kan være litt vanskelig å forstå hvordan arkeologene finner slike kulturminner – hvor andre gjerne bare finner jord, leire, gress og buskas. Som regel er det ikke arkeologene selv som bestemmer hvor de skal lete. Dette bestemmes av hvor det skal bygges hus, veier og annet som gjør at arkeologene må ut å registrere eventuelle kulturminner i disse områdene. Det finnes likevel ulike måter å gå frem på, alt etter hva slags landskap en befinner seg i og hva en kan forvente å finne.

Bilde 1 Bilde 2

Gravhaug, Egge i Lier.
Klikk bildet for stor utgave

Rydningsrøys, Utstranda i Hole.
Klikk bildet for stor utgave


Overflateregistrering

Den enkleste formen for registrering (som kan drives av alle og enhver) er å se etter kulturminner som er synlige over jordoverflaten. Dette er den vanligste formen for registrering i skog og utmark. Her har det skjedd lite endringer over tid, og dermed er det også lettest å finne spor etter forhistoriske mennesker. De mest typiske kulturminnene er gravhauger og gravrøyser, hustufter, rydningsrøyser og fangst- og kullgroper, men det kan også dukke opp mer uvanlige kulturminner. Det viktigste er derfor å se etter ”strukturer” (hauger, groper, linjer el.l.) som virker unaturlige og menneskeskapte. Er man i tvil, kan arkeologer benytte en spade til å grave små sjakter og prøvestikk for å se etter om jordsmonnet i tilknytning til disse strukturene skiller seg fra områdene omkring. Kull kan for eksempel være en god indikasjon på menneskelig aktivitet.

Bilde 3

Bilde 4

Bilde 5

Slaggforekomst, Veneli i Flå.
Klikk bildet for forstørring

Prøvestikk som viser toppen av
sjaktovn, Jønndalen i Nore og Uvdal
Klikk bildet for forstørring

Kullgrop, Jønndalen i Nore og Uvdal
Klikk bildet for forstørring


Landskapsanalyse

En viktig forutsetning for å finne gamle kulturminner under jordoverflaten er å kunne ”lese” landskapet. En må kunne sette seg inn i hodet på de forhistoriske menneskene, og tenke seg til hvor de ville bosette seg, hvor de ville lage leir, hvor de ville etablere sine fangstanlegg og hvor de ville dyrke opp sine åkre. Dette er ikke alltid like lett. Landskapet har nemlig forandret seg mye fra steinalderen og frem til i dag. Områder som i dag er dekket av skog kan ha vært åpne jorder, fjellområder kan ha vært dekket av isbreer og lavlandsområder kan ha vært dekket av hav. I det meste av steinalderen levde man av jakt og fiske, og det var havet som ga det mest stabile næringsgrunnlaget. Derfor finner en også de fleste boplassene nær havet. Landet har imidlertid hevet seg en del siden steinalderen, noe som gjør at strandlinjene fra steinalderen finnes flere titalls meter over havet. En må derfor se for seg lune bukter og streder med mye fisk, hvor det i dag finnes åkrer, boligområder og tett granskog. Dette er særlig viktig ved prøvestikking.

Prøvestikking

Prøvestikking er en registreringsmetode som i hovedsakelig benyttes for å søke etter bosetningsspor fra steinalderen, fortrinnsvis i dagens skog- og utmarksområder. Arkeologene graver små ruter på ca 40 x 40 cm ned til den naturlige undergrunnen og sålder massene for flint, keramikk og andre forhistoriske gjenstander. Det beste er å sålde massene i vann, men i enkelte tilfeller befinner en seg gjerne langt unna elver og bekker, fjorder og innsjøer og blir derfor nødt til å tørrsålde. Om en finner flint eller andre artefakter bør en som regel grave flere prøvestikk i området for å avgrense boplassen, slik at man eventuelt vet hvor man skal grave ut. For øvrig må man ta terrenget i betraktning.

Bilde 6 Åkerlandskap med mange steinalderfunn, Hole
Klikk bildet for større utgave

Åkervandring

På innmarksområdene nærmere gården har det som regel skjedd større endringer ved landskapet. Tufter, graver og andre strukturer er gjerne planert, og gjort om til åker. Dette gjør at vi må benytte oss av andre metoder. Ettersom åkrene pløyes hvert år – og plogen graver seg ned i dypereliggende jordlag – kan det ofte dukke opp gamle gjenstander som flint og keramikk. Ennå vanligere er det å finne spor etter kull og varmeutsatt (skjørbrent) stein fra gamle tufter og ildsteder. Jerngjenstander er også svært vanlige, men disse kan ofte være veldig rustne og ugjenkjennelige. Dermed er det også vanskelig å si om de er forhistoriske, eller om det bare er moderne ”jernskrot” Såkalt åkervandring er en metode som kan bedrives av alle og enhver, men det er viktig å vite akkurat hvor de ulike funnene blir gjort. Det kan nemlig skjule seg flere kulturminner under bakken.

Flyregistrering

En metode som gjør det mulig å finne kulturminner under bakken uten å måtte grave, er ved å studere flyfoto. Ofte kan forhistoriske boplasser avtegne seg som spor i åkeren (cropmarks). Korn vokser som regel i ulikt tempo, avhengig av hva som befinner seg under markoverflaten. En steinmur vil for eksempel lede vannet bort og gi dårligere vekstvilkår, mens grøfter som er fylt med fruktbar matjord gir en bedre grøde. Under selve modningsprosessen er disse forskjellene godt synlige fra luften. Som følge av skyggevirkningen kan en også se de ulike strukturene ved lav sol. Flyfotografering har vært benyttet ved større prosjekter. I dag finnes det imidlertid mange flyfoto tilgjengelig på internett. Om en er heldig, og disse fotografiene er tatt på riktig tidspunkt, kan de være et godt utgangspunkt for å påvise hittil ukjente bosteder.

En annen form for flyregistrering er bruk av radar. Slik kan en registrere alle små og store høydeforskjeller i terrenget, og dermed også faste kulturminner som kullgroper, fangstgroper, gravhauger og rydningsrøyser i et område uten å måtte gå manngard. Metoden er imidlertid noe kostbar, og derfor lite anvendt.

Bilde 7 Bilde 8

Prinsippskisse for såkalte ”cropmarks”

Graver med fotgrøft, Gulli i Vestfold
(kilde: Dagfinn Skre, UiO)


Geofysiske undersøkelser

Bruk av teknologiske instrumenter som georadar og magnetometer lar også geofysikere og arkeologer oppdage kulturminner som ligger skjult under bakkenivå. Georadaren minner om et ekkolodd, og sender elektromagnetiske signaler ned i bakken. Signalene reflekteres, og en får dermed et tredimensjonalt bilde av undergrunnen. Dermed kan man studere gjenstander og strukturer i jordens ulike lag i 3D. Magnetometeret registrerer forskjeller i magnetiske egenskaper. Det er ikke bare metallgjenstander som kan registreres, men også ulike faste kulturminner. Jernmineraler blir mer magnetiske når de utsettes for høy varme, og dermed er det mulig å finnes spor etter ildsteder, branngraver og nedbrente hus. Geofysiske metoder er mest egnet på åpne jorder, hvor det er lett å komme frem med instrumentene, men en har også benyttet magnetometer til å lokalisere jernfremstillingsanlegg i skog og mark. En litt enklere metode er å bruke vanlig metalldetektor. I tillegg til metalliske gjenstander, kan også metalldetektoren benyttes til å finne spor etter strukturer med høy magnetisme.

Bilde 9 Bilde 10

Bruk av georadar
(kilde www.vfk.no/RAÄ, UV Teknik)

Langhus som georadardata, Borre i Vestfold
(kilde www.vfk.no/RAÄ, UV Teknik)


Maskinell sjakting/flateavdekking

Den mest vanlige utgravningsmetoden under dyrket mark er såkalt maskinell sjakting/flateavdekking, særlig når en skal påvise bosetningsplasser fra jernalderen og bronsealderen. Menneskene på denne tiden var bønder, og bosetningene finnes derfor som regel i nærheten av dagens jordbruksbosetninger. Metoden går ut på benytte gravemaskin til å fjerne en det omrotede matjordslaget, slik at en kommer ned på den sterile sand-, grus- eller leiregrunnen under. Der kan det være mulig å finne spor etter hus (stolpehull), graver og ildsteder og kokegroper. Når all matjorden er borte og grunnen under er renset opp med krafse og spade, synes alle spor etter nedgravninger seg som lysere og mørkere strukturer eller ”flekker” av ulik karakter. Disse kan så snittes, eller deles i to, slik at en ser hva de består av og hvor dype de er. Små og dype fyllskifter kan gjerne være stolpehull fra forhistoriske hus, særlig hvor disse ligger i parallelle rekker. Større fyllskifter kan for eksempel være graver, som ikke lengre er synlige over overflaten. Det var heller ikke alle som fikk sin egen gravhaug eller gravrøys. Mange ble gravlagt under flat mark.

Bilde 11 Bilde 12 Bilde 13

Oversikt over sjakter, Øverby i Hole
Klikk for stor utgave

Stolpehull/langhus, Engene i Gol
Klikk for stor utgave

Kokegrop, Engene i Gol
Klikk for stor utgave


Registreringen/sjaktingen foregår ved at man anlegger sjakter på om lag 3 meters bredde, og med ca 12-15 meters mellomrom. For å sikre at en dekker mest mulig, bør sjaktene legges diagonalt i forhold til terrenget. På bakgrunn av slike forundersøkelser er man i stand til å finne og avgrense forhistoriske boplasser. Ved senere utgraving – flateavdekking – blir alle strukturer dokumentert og kartfestet, og en tar ut dateringer og andre naturvitenskaplige prøver.

Utgravning (in situ)

Ved steinalderutgravninger, eller utgravninger av andre bosetninger og lokaliteter som ikke er ødelagt av plogen, må en gå mer forsiktig frem. Her er lagrekkefølgen i jorden (stratigrafien) som regel bevart, og gjenstandene ligger derfor på samme plass (in situ) som de engang ble mistet eller lagt fra seg.

Ved slike utgravninger jobbes det både i plan (horisontalt) og i profil (vertikalt). Ved å avdekke store områder i plan kan man se hvordan boplassen var organisert, og hvilke områder som ble brukt til hva. Ved å studere lagdelingen i jorda i profil, kan man også studere utviklingen over tid. Hvert lag representerer en fase, og det dypeste laget er som regel eldst. Rent praktisk kan dette løses på ulike måter. Det vanligste er at man graver ut ett lag om gangen, men lar stå igjen enkelte profilbenker – smale remser av jord. Dermed kan man relatere hvert utgravde lag til lagene i denne, samtidig som en får en god oversikt over utgravningsfeltet for hvert lag som graves ut.

Ved steinalderutgravninger er det som regel bevart mye mer funnmateriale, ettersom steinredskapene fortsatt er intakte. Det er derfor vanlig å dele inn feltet i et rutenett, hvor hver kvadratmeter (eller hver ¼ av en kvadratmeter) blir gravd ut for seg. Massene blir deretter såldet for å finne alle artefaktene. Dybden på hver utgravde rute kan variere. En kan enten grave stratigrafisk, det vil si å grave ut hvert jordlag for seg selv, eller mekanisk, for eksempel 5 cm av gangen. Ofte kan en kombinasjon av disse metodene være hensiktsmessig, ved at tykke jordlag deles opp i mindre mekaniske lag. På bakgrunn av alt steinmaterialet kan man studere spredningen av ulike typer redskaper og artefakter, og si noe om hvilke områder som ble benyttet til hva og til hvilken tid.

Artiklene nedenfor "lenke-aktiveres" ved publisering.
Artikkel nr. 2 i "den lille arkeolgiskolen". Hvordan finner arkeologene ut alderen på ulike kulturminner? Ulike dateringsmetoder i arkeologien.
Artikkel nr. 3 i "den lille arkeolgiskolen". Hvordan kan ”jord” fortelle så mye om fortiden? Ulike naturvitenskaplige analyser og metoder i arkeologien.

Artikkel - info 
Sist endret 05.12.2012 Terje Bautz
Opprettet 02.06.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut