Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Postmoderne Drammen
Forsidebilde_postmoderneDrammen er nå en postmoderne by. Det betyr at mentaliteten og kulturen preges av postmoderne forestillinger. Postmoderne betyr etter modernismen og betegner forestillingene som fulgte etter at de modernistiske idealene kulminerte i 1960-årene.


Av Einar Sørensen

Mens modernismen etterstrebet rasjonalitet og fremskrittstro, står postmodernismen for drømmer, forførende iscenesettelser og fascinasjon for fortiden. Mens modernismen trodde på fremtiden og fremskrittet, har postmodernismen sådd tvil om det moderne prosjektet. Litt forenklet kan man si at for mange er postmodernismen en fase av modernismen, mens andre oppfatter den som en motreaksjon mot modernismen som hadde preget 1900-tallet. I Drammen sammenfalt postmodernismen som tidsepoke med flere viktige hendelser og forandringer som inntraff nesten samtidig, fra 1970-tallet. Flere av disse kan ses som en direkte refleks av postmoderne forestillinger. Postmodernismen viste seg også i nybyggingen der friere referanser til eldre arkitektur ble tillatt og ”moderne”.

Bilde nr. 1

De ferske boligblokkene ”Bueslaget” og den prisbelønnede Rutebilstasjonen på Strømsø. Mens 60-tallets boligblokker signaliserte normalinntekter, forteller de nye leilighetenes formspråk om høye innskudd. Foto Einar Sørensen 2008.


Klikk bildet for forstørring

I 1950- og 60-årene skjedde en betydelig norsk vareproduksjon i byer som Drammen. Den gang ble klær, brødristere, radioer, pelsluer og komfyrer laget i Norge. Landet hadde en betydelig, stabil og allsidig vareproduksjoner. Drammens befolkning rommet en stor skare produserende arbeidere, gamle som unge. Industrien absorberte store deler av ungdomskullene etter obligatorisk skolegang. Nyanlagde boligområder og drabantbyer utenfor bykjernen skulle sikre tilgjengelig arbeidskraft. Den gang var Norge dessuten et monokulturelt samfunn. De få eksotiske menn fra Asia og Afrika som søkte lykken på det norske arbeidsmarkedet og strevde med sin språklig-kulturelle tilpasning, ble kalt ”fremmedarbeidere”. Ellers var det knapt en svensk ungdom å få øye på bak en kafédisk, for i alle sektorer arbeidet etnisk norske. I løpet av et kort tidsrom opphørte det meste av den tradisjonelle industriproduksjonen. Byens nye næringsvei ble logistikk, transport til og fra varelagre. Varehandel ble igjen dominerende som det hadde vært på 1700-tallet! En generasjon produksjonsarbeidere opplevde at deres virkelighet gikk i oppløsning og at de følte seg som fremmede i byen. Overgangen var traumatisk.

Bilde nr. 2

Nye Drammens skyline tar form langs Kreftingsgate. Kulissene for et pulserende storbyliv er på plass. Foto Einar Sørensen 2008.

Klikk bildet for forstørring

Fotografier fra 50-60-årenes Drammen viser folk myldrende langs fortauer og plasser. Voksne mennesker, også gamle, dominerte gatebildet målbevisst stimende gatelangs under veis til nødvendige innkjøp og arbeidsplasser. ”Byens larm” dannet en trygg, uunngåelig mix av biler og menneskemylder. Byrommet var i bruk i det daglige strev. Dagens gågater er nærmest en parodi på denne nyttetrafikk. I modernismens siste fase var også sanering et egnet instrument til å rydde plass for en ny effektiv logistikk. Hus og kvartaler, gammelt skrot og verneverdi, forsvant. Sågar byens rådhus med tårnet var en hårsbredd unna å bli sanert til fordel for en moderne, effektiv kontorbygning. Dette viser oss at rådhuset som ”fortellinger” var tømt for innhold hos svært mange. Rådhusets historiske fortelling besto i dens arkitektoniske alder, bilde på byen og referanser til middelalderske rådhus i sydlige land. Sammen med børsen, kirken og teatret hadde bygningene inspirert 1800-tallets mennesker til å speile seg i europeisk kultur, nå lot ikke bygningene seg lenger avkode.

”Spiralen” kan stå som symbolet på modernismens Drammen; veitunnelen som fører bilen i stigende spiral rett til himmels - eller i hvert fall til skogs og friluftsliv. Spiralen viser bilismens seier over naturen. Mens man i dag søker å legge motorveier omkring byene, ønsket Drammens handelsstand den nye motorveibrua velkommen til byen, og etter storstilt sanering på Brakerøya kunne biler suse høyt over byen.

Bilde nr. 3

Når er det også mulig å skaffe seg en ”Karriere” på et Senter. High-tec, glass og stål er på plass og speiler en lysende, kreativ fremtid. Tydeligere kan ikke postmodernismen fremstilles som forestilling. Foto Einar Sørensen 2008.

Klikk bildet for forstørring

Med 70-årene kom kjøpesentrene. De første praktiske klynger av butikker samlet innendørs var snart et forbigående fenomen. Snart dukket kjøpesentrene opp utenfor byen og skapte nye knutepunkter. Etter 1970 var privatbilen definitivt et allemannseie. Billig bensin skrumpet avstandene, og all urban planlegging ble bilbasert. Byen, som i 1965 var utvidet med Skoger, spredte ny bolig- og næringsbebyggelse utover et stort område gjennomskåret av veitraséer. Men umerkelig ble bysentrum mindre, mer komprimert. Skarene av voksne langs fortauene ble tynnet ut. Ungdommen overtok med sin fritid. Men tanken om at byer kunne avfolkes var fortsatt fjern. Likevel, et par tiår senere var bysentrum i ferd med å skrumpe inn til et utydelig område oppsplittet av trafikkårer som skar stadig nye kakestykker av bykjernen og overlot disse til forvitring, avfolkning og utflytting av virksomheter det følger mennesker med. Den videre rekkefølge av begivenheter er vel kjent: Nye kjøpesentre utenfor byen tilbød eksotiske oaser av lys og sommervarme og lettvint parkering. Samtidig som familier fraflyttet sentrum, ble bydelene til mer selvforsørgende og basert på privatbilenes effektivitet. Med nye veier utenfor bykjernen, slapp mor og far omveien og forsinkelsen gjennom sentrum underveis til arbeidsplassen som i stadig større grad ble henvist til steder i det kaotiske ingenmannsland mellom byene og landet. Slike ”steder” fikk betegnelsen ”ikke-steder” og kom til å prege stadig mer av Norge. Vi kan like godt venne oss til det amerikanske utrykket ”suburban sprawl” som betegner det kaotiske landskapet mellom tettsteder og forsteder som bilismens og økonomiens logikk har fylt med varehus, bensinstasjoner, lagerområder og utallige andre ting.

Bilde nr. 4

Fra å forbinde samferdsel mellom to elvebredder er broen i dag blitt til en metafor for samhørighet, utstrakte hender og møter mellom mennesker. Symptomatisk er Drammens nye bro ”Ypsilon” som navnet sier blitt et ”tegn”, et ”ikon” for byen. Det er bro kun for gående. Foto Einar Sørensen 2008.

Klikk bildet for forstørring

Et av modernismens sterkeste bidrag var drabantbyene. Målestokken og planmodellens omfang var tidstypisk. Bygget på ubebygd mark i modifisert modernistisk form, i mur og med leilighetene som repeterende helt like eller speilvendte løsninger, står drabantbyene for et radikalt grep i urban planlegging. Da 60-70-årenes kollektivisme gle over individualisme, oppdaget man at boligblokkene repeterte like løsninger. Begeistringen for de kollektive løsninger tapte seg. Menneskene ble ikke lenger sett på som bidragsytere til et demokratisk og fornuftige fellesskap, men like gjerne som selvsentrerte egoister. Ja, blant dem fantes også perverse gærninger bak en tynnslitt ferniss av sivilisasjon. Man så at de store kjøpesentrene, tross hyppige utvidelser og fornyelser tilbød konforme, forutsigbare og trivielle miljøer.

En sterk antiurban bevegelse preget 1970-årene. Nå lokket livet på landet mer enn byen som man hevdet var menneskefientlig. For mange fortonte et enkelt grønt landliv seg langt mer fristende. I kommunale planer oppsto begrepet ”natur-bania” som en slags pose-og-sekk løsning som skulle favne de umulige motsetninger, det menneskeskapte urbane og naturen. Når parker i vår tid beskrives som ”grøntdrag” og vi snakker om ”gate-tun”, da ser vi at denne tendensen aldri har sluppet taket.

Bilde nr. 5

Spisesteder og elvepark på Bragernes. Elvebreddene utgjør i dag byens ”indrefilé” for utbyggere og investorer. Før handlet elvebredden om transport og industri, nå handler det om rekreasjon og å realisere det gode liv. Foto Einar Sørensen 2008.

Klikk bildet for forstørring

Drammens urbane tiltrekningskraft støtte på mange slags motkrefter. På ett tidspunkt kunne det se ut som sentrum – selve byen – var i ferd med å kollapse: Bygningene lå der som før, men det gjenværende område for ”urbant liv” var knapt større og mer variert enn et kjøpesenter. Man kjørte gjerne utenfor og direkte til kjøpesenteret. Katastrofen syntes nær. Men så snudde det. Og her kan vi påkalle postmodernismens kompliserte univers: En sterk urban selvforståelse vokste i verdens storbyer, den nådde Norge og Drammen, ble kommunisert gjennom kultfilmer og litteratur, den ble trivialisert i ukepresse og reisebrosjyrer. Etter at byen var avkledd mange av sine viktigste historiske funksjoner og de historiske bygninger og steder tappet for historisk mening, ble plutselig ”urbane” funksjoner og livsstil høyeste mote. Tilbake fra storbyferie i London og på Manhattan sultet folk etter å konsumere urbant liv også hjemme og gjerne i gangavstand fra ny leilighet. Bylivet ble en meta-forestilling, en forestilling om en forestilling. Det er der vi befinner oss nå. Med en viktig forskjell: Nå var det ikke lenger byens tradisjonelle steder og hus med deres ”fortellinger” som satte fantasien og følelsene i gang, men ”brokker” av scenebilder hentet fra media, filmer og reklameinnslagenes bildeverden. Drammens nye sky-line gir løfter om metropolens fascinasjon, der mennesker i spennende kreative yrker møtes i et pulserende liv og trender og modernitet. Kulissene er på plass og venter på å fylles med innhold, om dette da er nødvendig. Nå er det på sin plass å spørre: Hva er en by - i dag? En by, sier Charles Abrahms, er ”et pulserende produkt av menneskets hånd og ånd, det reflekterer menneskets historie, dets streben etter frihet, kreativitet, genialitet – alle dets selvgodheter og feil”.

Bilde nr. 6 Den modernistiske Globusgården tegnet av Nilsen og Grenager inviterte i 1950-tallet til en lys fremtid. Den runde bygningen forespeilte nåtidens shoppefest. Foto Einar Sørensen 2008

Klikk bildet for forstørring

Ved å skifte ut gamle fabrikkbygninger til et moderne høyskolesenter ”Papirbredden” er også dette aspektet ved urbaniteten forsøkt løftet frem. Bygningen er et av mange eksempler på at nå er også strengt modernistiske hus blitt motestil. Mot alt dette holder 1800-tallets Drammen fortsatt et grep om byen. Bystrukturen er intakt og dens tiltrekningskraft ser ut til å ha fått ny magi. Befolkningen øker, og det bygges boliger i sentrum som aldri før. Sentrum fylles med nye boligblokker som er frakoblet den gamle kvartalsstruktur. Avkastning av tomtegrunn har neppe noen gang vært større, når gatestruktur ignoreres og bygningsfunksjoner opphører. Elva er renset, fri for nyttelast og overlatt rekreasjon. Nesten som Seinen i Paris, Donau i Wien eller Tiberen i Roma, ikke like mange romantiske broer, men med flere hakk renere vann.

Bilde nr. 7

Kunnskap og utdannelse hører metropolen til. Det nye høyskolesenteret fra 2006 er tegnet av arkitektkontoret LPO og fikk navnet ”Papirbredden” som gir referanse til stedets tidligere historie. Foto Einar Sørensen 2008

Klikk bildet for forstørring


Middagen hadde vært fortreffelig. Gåseleveren med trøfler og gelé tynget i maven, men herrene var øvet i store middager der de med tente sigarer trakk frisk luft fra hotellets store veranda. Også portvinen hadde vært utsøkt og vel verd den store begivenhet, at generalplanen for det nye Drammen var loset trygt gjennom. Stemningen var løssluppen. Herrene betraktet broen over til Bragernes på den andre siden hvor enkelte trehus og brakker nå tildekket brannruinen. Bak dem lå Strømsø med sin 1700-talls bebyggelse intakt. Men snart skulle også denne bydelen lide samme skjebne som Bragernes noen år før i 1866. ”Hvordan kan De vite”, sa den tykke herren, ”at våre bysbarn, de uforbederlige drammensere, virkelig akter å bygge slike høye og tidsmessige murhus som De tror, og at de ikke henfaller til sine sedvanlige trebrakker?” Den elegante herren med mustasjene lente seg behagelig over rekkverket og pattet ettertenksomt på sigaren. ”Det kan man jo aldri vite,” sa han. ”Det er jo dette med de gode tidene som kommer i dag og er gått i morgen. Kan hende har vi, kjære kolleger, ligget lenge i graven før byen har oppstått slik vi har tenkt det ut i vår store plan”. La så skje,” sa den tredje herren. ”Vi har gjort vårt beste. Det blir våre fjerne etterkommere som får dette ansvar, hva disse fjerne slektninger enn måtte ha for seg – man gad vite hva slags mennesker som da lever her!”. ”Men vil de følge våre nøye fastsatte regler?” gjentok den tykke herren indignert. ”Det får vi jo aldri vite”, sa den elegante herren som rettet på jakkeslaget. Så gikk de sammen inn til salongen. Orkesteret hadde spilt opp og festen skulle begynne.

Bilde nr. 8

Folkelivet på Bragernes torg indikerer et kontinuerlig drammensmarked. Den postmoderne byen trenger nye ”tegn”. ”Torgseilet” på Bragernes torg konkurrerer med rådhusets visuelle ”fortelling” og har skapt masse rabalder i pressen. Foto Einar Sørensen 2008.

Klikk bildet for forstørring

Artikkel - info 
Sist endret 15.05.2012 Terje Bautz
Opprettet 21.05.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut