Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
Modernismens Drammen
ModernismesymbolEt høylydt menneskemylder på Drammens store torg markerte at de tre februardagene i 1908 var siste gang drammensmarkedet ble avholdt. Fra gammelt av hadde bønder fra distriktene omkring stimlet inn til byen for en tre dagers markedsfest



Av Einar Sørensen

Byens mange kjøpmenn mobiliserte sine varebeholdninger og salgsknep. Etter tre friske, fuktige dager var både mager og fengselsceller velfylte. Men Drammensmarkedet rommet også konserter og teater, hva vi i dag ville kalle ”kulturarrangementer”. Også tidligere var markedet forsøkt stoppet, men nå var den flerhundreårige tradisjonen definitivt over. Nå var den offisielle begrunnelsen å hjelpe varehandelen. I virkeligheten var det den moderne tiden som hadde seiret! En gammel folkefest i ukontrollerte former passet dårlig inn i et rasjonelt tenkende moderne samfunn.

Bragernes torg 1905 Bragernes torg, siste marked 1908. Foto Drammens museum
Klikk bildet for forstørring

Gjennom siste halvdel av 1800-tallet hadde Drammen forandret seg fra en handels- og kjøpmannsby som levde av å eksportere lavt bearbeidede råvarer og handle med omlandet, til en mer moderne industri- og forretningsby. Og et moderne industrisamfunn forutsatte plan og orden. Industrien krevde stabil tilgang på råvarer, kraftkilder, kapital, teknologi og maskiner, for ikke å glemme arbeidskraft og kunnskap. Ordet moderne dukker stadig opp her: Å være moderne betyr kort og godt å tro på fremtiden og fremskrittet. I årene etter 1900 var det en utbredt oppfatning at man levde i en ny tid, en ”moderne” tid, som var grunnleggende forskjellig fra fortiden og som rettet blikk fremover. Heretter skulle løsninger på menneskenes utfordringer hentes i fremskrittet fremfor tradisjonen. Tidens nye helter var ingeniørene, vitenskapsmennene, legene, de som omsatte nye ideer til virkelighet. Første halvdel av 1900-tallet var besatt av modernismen, og holdningene preget mennesker og samfunn. For industrien skapte den nye tilgangen på elektrisk kraft fra landets uutømmelige vannkraftkilder av vannkraft, enorme nye muligheter, og menneskene fikk nesten utopiske forventninger om hva den moderne industrien kunne skape av muligheter i fremtiden. Overføringen av elektrisk kraft ved kraftledninger gjorde det mulig å bygge industrivirksomhet i utkantene. Langs vår lange kyststripe, i fjordarmer og på steder hvor det tidligere ikke fantes industri, ble det grunnlagt helt nye industrisamfunn basert på elektrisk kraft og ofte elektrometallurgisk produksjon. Vi fikk en jern-, stål- og aluminiumsindustri. Norge ble en nasjon av sterke lokalsamfunn, noe vi i dag fortsatt merker effekten av! Mye av kapitalen i denne fasen kom fra store konserner i utlandet.

3 Rostockgården Innslag av optimisme i de vanskelige 30-åra. Fest under åpningen av den nye Drammensbrua i 1936. Foto Drammens museum.
Klikk bildet for forstørring

I Drammen ble skipsindustrien særdeles viktig. Målt i kroner og tonn sto treforedlingsbedriftene og trevarefabrikkene for hoveddelen av byens eksport. Det var nå den nye treforedlingsindustrien ble vår første storindustri. Situasjonen varte frem til 2. verdenskrig, men deretter stagnerte virksomheten. Råvarer fra fiskeri, landbruk og hvalfangst skapte en ny næringsmiddelindustri. Margarinfabrikkene utnyttet marint fett til viktige næringsmidler. Margarinen var et produkt som demonstrerte at industrien tilsynelatende også kunne utrydde sulten som samfunnsproblem i Norge. Det var likevel mest småindustrien som preget Drammen og som berørte flest mennesker, lokal produksjon basert på enkle maskiner og håndverk, f. eks. tekstil- og skoproduksjon. Tekstilfabrikkene ”tricotagefabrikkene” var mange og store. Skotøy, som vi i dag utelukkende importerer fra lavkostland, ble produsert i Drammen så det monnet. De Forenede Skofabrikker (grunnlagt 1903) produserte 50.000 par sko årlig. Fra 1930 var produksjonen fordoblet. Ved slike fabrikker var det de gamle håndverksfagene som i større eller mindre grad ble industrialisert og mekanisert. Produksjonsprosessen ble delt opp i mange små operasjoner, og med hjelp av maskiner trengte man ikke være utlært håndverker for å utføre hver enkelt av dem. En stor del av arbeidskraften var kvinner, det vil si helst ugifte, fordi gifte kvinner som regel var henvist til husmoroppgaven i tungdrevne husholdninger.

4 Papirfiltfabrikken Lenge lå fabrikkene som "øyer" i åpent landskap. Her er Den Norske Papirfiltfabrik på Bragernes (1916-79) Legg merke til aktiviteten langs elva. Foto 1950-årene, Drammens museum
Klikk bildet for forstørring.

Den moderne, industrielle måten å tenke på smittet over på andre områder av samfunnet: Planleggingen skjedde gjerne i stort format og i rasjonelle serier. Helse- og skolevesen, boligsaken, det meste ble forsøkt løst med fabrikkens formålsrasjonalitet. Store skolebygninger ble bygget rundt omkring i folkerike bydeler. Brandengen skole (1913) er et illustrerende eksempel. Skolekonseptet var nøye planlagt i departementet og Brandengen ble som de andre store skolene tegnet av landets fremste arkitekter. Intet var overlatt til tilfeldighetene. Skolen ser ut som en gammel renessanseborg. Men bak fasadene skjuler det seg rasjonelle løsninger: Lange hygieniske korridorer leder lærere og elever til rekker av klasserom, store luftige værelser opplyst av store vinduer og hengende taklamper. I den store skolegården skulle barna få rikelig med luft, lys og mosjon, for denne tiden var særdeles opptatt av friluft og helse, og i spisesaler fikk barna sunn og næringsrik kost. I lange rekker ble barna, veid, målt og sjekket for sykdommer og ”misdannelser”, og urenslighet ble ikke tålt. Så gikk også barnedødeligheten markant ned på denne tiden. Flokker av barn ble mønstret på turnstevner og friidrettsplasser der de bøyde og strakk på geledd, for tiden elsket å gå i takt!

Byplan 1920 Generalplanen for Drammen 1920 (Litt beskåret) Sentrumsbebyggelse i mur er inntegnet i rødt, industriområder er tegnet i blått, og villabebyggelse i tre er farget gult. Fra generalplan for Drammen 1966-90.
Klikk bildet for forstørring

Tendensen til å bygge offentlige institusjoner ble ført videre på områder som tidligere ikke hadde vært ofret offentlig omtanke. Ved siden av skolene må nevnes Drammen Sykehus som gjennomgikk flere store utbygginger og ble til en ”fabrikk” for helbredelse. Her hersket overlegene eneveldig med avdelinger organisert etter moderne medisinske fremgangsmåter. I 1920-årene fikk byen også en kommunal sykepleie. Og byen fikk, som andre større norske byer, sin offentlige badeanstalt. Det var ingen svømmehall for moro skyld, men badekummer og badstuer for folk som ikke hadde bad hjemme, og det var langt de fleste.

Mens 1800-talls Drammen hadde vokst på det gamle byområdet med brede, rette gater, plasser og parker, spredte industrialismens by seg utover i de gamle forstedene. Motoriserte skip, jernbanespor, veier og lastebiler ga en helt ny infrastruktur. Samferdselen ble modernisert og mekanisert for å innfri moderne idealer om et mobilt samfunn. Drammen fikk elektriske skinneløse trolleybusser i 1909 (”trikken”) langs faste traséer.

Werners magasin Werners magasin Interiør

Et av byens nye, moderne varemagasiner:
Eduard Werners Magasin på Strømsø ble
bygget i 1934. Foto fra 1950-årene
Klikk bildet for forstørring.

Bugnende varebeholdning i Werners Magasin i 1950-årene. Men folks
kjøpekraft var heller dårlig. Klikk bildet for forstørring.


I 1904 var det innført murtvang i norske byer. I Drammen ble det i 1920 laget en stor reguleringsplan som inndelte byområdet i soner der industrien var lagt langs elvebredden, mens trehusbebyggelse ble henvist til randsonen utenfor bysentrum. Planen fasthold dermed hovedtrekkene i den eldre strukturen slik den hadde vokst frem etter bybrannen i 1866. Langs åskantene på begge sider og oppover dalen bredte det seg nå nye familieboliger som kun de velstående hadde råd til. De lå utenfor det industrialiserte beltet av fabrikker og markerte avstand til det gamle byområdet. Gradvis trakk bebyggelsen oppover i åssidene som uttrykk for tidens ønske om frihet og bevegelighet. Hus ble i økende grad bygget av fabrikkproduserte elementer og rommet både sentralfyr og elektrisk lys. Kjernefamilien var idealet, og i disse nye husene skulle alle familiemedlemmer sikres individuell plass – alle fikk eget rom. Lys, luft, balkong og haver var vesentlige ingredienser i den nye livsstilen. Og når grosserere, skipsredere, fabrikkeiere, overleger og advokater bygget, var adkomsten basert på privatbil, det nye symbolet på fart, frihet og individualisme. Men husene speilte i sin ytre form fortsatt tradisjonen. Forbilder ble gjerne hentet fra eldre norske barokkhus og embetsmannshjem. Men fra omkring 1930 begynte enkelte å bygge hus i den nye modernistiske stilen, som på folkemunne ble kalt ”funkis”, med flate tak, hjørnevinduer og vindusbånd, store stuevinduer, og innvendig med en friere romplan. Slike boliger demonstrerte for alle de nysgjerrige som glodde utenfor havegjerdet at her bodde moderne eieren som også var litt livsstils avant-garde. Det var også i denne tiden at idealene rundt Fridtjof Nansen inspirerte også vanlige mennesker til skiturer i marka og turer til fjells. Turhyttene i marka ble bygget, og de med anledning til det skaffet seg hytter ved sjøen eller på fjellet.

8 Brandengen skole De nye skolene så ut som barokkslott. Her Brandengen skole i mellomkrigstiden. Gammelt postkort.
Klikk bildet for forstørring

Men flertallet i byen var fortsatt henvist til trangboddhet i det gamle byområdet. Her trengte familier seg sammen i lave trehus, rønner og rundt bakgårder. Mange bygårder og villaer rommet flere familier og leide værelser. Mellomkrigstiden var en vanskelig tid med vareknapphet og nesten kontinuerlig arbeidsløshet. Krakket på New York børsen høsten 1929 slo grusomt inn i det norske samfunnet. Mesteparten av det moderne prosjektet haltet og stagnerte. Betegnelsen ”depresjonen” om 1930-årene er treffende for de følelser av mismot og tristhet som preget alle lag av befolkningen. Først i årene rett før krigen løsnet det litt. Da den brede, nye drammensbrua ble åpnet for biltrafikk i 1937, var det med fest og behersket optimisme om bedre tider og at et nytt moderne bysentrum skulle skapes omkring torget og varehandelen. Butikkene fikk store speilglassvinduer foran bugnende varer. Men de færreste hadde penger å kjøpe for og måtte gå forbi. Så kom verdenskrigens fem år, men da oppgangen i årene før krigen skulle videreføres i 1946 var det materialknapphet som bremset. Modernismeprosjektet måtte vente i enda noen år. Men så løsnet det, og i 1950-60-årene forandret byen seg dramatisk. Nå kunne idealene om det moderne, organiserte samfunnet endelig realiseres. Mellomkrigstiden hadde vist at moderne vitenskap kunne løse problemene når bare folks materielle kår ble bedret. Siden mye av den gamle faste klassestrukturen fordampet under krigens samhold og fellesskap (i hvert fall for en tid), var etterkrigstiden preget av utbredt enighet om de store strategiene og store ”grep” fra politikerne. Her var ingen plass for alternative strategier.

Øverst på lista sto nå boligsaken: Trangboddhet og boligmangel skulle nå løses ved planlegging. I Oslo hadde ”drabantbyer” med boligblokker vokst opp fra begynnelsen av 1950-årene. Blokker av lik form og størrelse poppet opp på jordene til nedbygde gårdsbruk og bredte seg utover ubebygd skogsterreng. Drabantbyen hadde sitt utspring i havebyene som ble planlagt i tiden rett etter hundreårsskiftet. Som ordet sier var drabantbyene tenkt som ”drabanter”, avleggere av selve byen. Idealet var selvstendige samfunn med butikker, skole, rekreasjons- og fritidstilbud. Men fortsatt måtte hovedsakelig fedrene reise til sine arbeidsplasser andre steder i byen. I Drammen kulminerte planene i 1960-årene med boligblokkene på Åssiden, som ble innlemmet i byen 1951 og på Fjell. I de splitter nye leilighetene opplevde innflytterne en overdådighet av plass, lys og moderne komfort som moderne kjøkken og badekar. Ute på parkeringsplassen polerte far på familiens nye lille bil. Fremtiden var lys.

Litteratur: Odd W. Thorson og Berit Nøkleby, Drammen: En norsk østlandsbys utviklingshistorie, bd. 4, Drammen 1981. Berit Nøkleby, bd. 5, Drammen 1996. Rundtom Drammen 1989-2008. Per Otto Borgen, Drammen byleksikon, Drammen 1995.

Artikkel - info 
Sist endret 04.01.2011 Terje Bautz
Opprettet 06.05.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut