Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Artikkel 
På ørnens vinger. Glideflypionerene i Buskerud.
Når du ser på ett av de bildene som følger denne artikkelen, vil du kanskje tro at det er hentet fra glideflyforsøkene til tyskeren Otto Lilienthal i 1890-årene.
Men det er det ikke, tvert i mot er bildet fra Sjåstad i Lier 1912! Den sommeren i det året bygget to unge menn på 17 år en flott dobbeltdekker av et glidefly. Det var Jørgen Gløersen og Halfdan Waller. Med denne selvbygde glideren fløy Gløersen nedover Sjåstad gårds jorder og satte skandinavisk rekord i lengste forsøk med glidefly!



Av Nils Johan Rønniksen

Det er forfatteren og lokalhistorikeren John W. Jacobsen (”Langs åsene mot nord”, 1995) som ved en tilfeldighet kom over denne historien da han arbeidet med Sjåstad gårds historie. Han tok kontakt med Jørgen Gløersen som da var en gammel mann og fikk historien direkte av han.

Lilienthals glideflyforsøk ente med død og forferdelse i det han styrtet ned og ble drept 1896. Det var han som også la det teoretiske grunnlaget for glide- flygningen gjennom boka ”Der Vogelflug als Grundlage der Fliegekunst”. Den kom ut 3 år etter Lilienthals død.

Dobbeldekkeren fra LierOm denne boka har vært i hendene på Gløersen og Waller, vet vi ikke, men det er sannsynlig. Men vi ser klare forskjeller på Sjåstad-glideren og Lilienthals flaggermuslignende fly. På de tjue årene som hadde gått siden de første flyveforsøkene ble gjort i Tyskland og til gutta på Sjåstad satte i gang, har det tydelig vært en utvikling i glideflykonstruksjonen. Gløersen (han ble senere i livet ingeniør) fortalte til Jacobsen at han og August Waller brukte flere uker på å forberede byggingen. Byggematerialene var bambusstenger, spanskrør, askelister, ståltråd og dunlerret. Vekten ble 25 kg, vingespennet 5 meter og lengden 4 meter. Glideren ble ikke utstyrt med ror. Den skulle styres av flygeren som holdt seg i to håndtak. Det bar utfor jordet: Gløersen holdt glideren over seg, mens Waller skjøv på bak. Slik foretok de svev på opptil 100 meter. 8 – 10 meter var høyden over bakken. Det høres risikabelt ut, og disse forsøkene holdt også på å ende med forferdelse. Ved et av forsøkene ble glideren tatt av et vindkast og krasjlandet i et orekratt. Gløersen kom fra det med blåmerker. I 1913 ble glideren bygget om, bl.a. ble vingespennet øket til 6,75 meter. Men det ble med disse spede forsøkene og glideren ble hugget opp noen få år senere. Likevel er dette det første dokumenterte glideflyforsøk i Norge.


Vi må ut i tredveårene før vi kan registrere neste framstøt i flyvingens historie i Buskerud. Det skjedde på en helt annen kant av Buskerud, øverst i Hallingdal. Der ble Aal flyveklubb stiftet i 1933. Lars Bergo d.y. var initiativtaker og han og kameratgjengen bygde to glidefly ”Mehank” (Mygg, type Holz der Teufel, konstruktør Zötling) og ”Verleik” (Hauk, type Grüne Post) Det var en ivrig liten gruppe som satte i gang. De begynte med å bygge modellfly og satte seg inn i flyteori. Lars Bergo dro til Gardermoen hvor Norsk Aeroklubb (stiftet 1928 med Roald Amundsen som formann) holdt kurs i glideflyging. Der greide han å ta flysertifikat B, og med det kunne han være instruktør. Bergo var også i Tyskland, der glideflygingen var en stor sport og blitt en del av den tyske opprustingen. Gjennom denne sporten fikk fremtidige flygere i Luftwaffe sin første grunnleggende opplæring. Arbeidstegninger til et standard tyskkonstruert glidefly ble skaffet til veie. Etter 1800 timers dugnadsarbeide var 5000 smådeler (25 000 småspiker!) satt sammen til det første norskbygde, moderne glidefly og døpt ”Mehank”. Selveste direktør Gulliksen fra flyfabrikken på Kjeller tok turen opp Hallingdal og godkjente ”Mehank”. I en tale advarte han ålingene om at det var et farlig leketøy de nå hadde fått i hendene. Han mante til forsiktighet.

De første flyvingene ble foretatt på Finse. Det foregikk på den måten at de sendte glideren utforbakke (på skiunderstell). Når farten ble stor nok, lettet glideren og flygeren fikk seg en luftseilas på ti/femten sekunder. På toppen av bakken var det montert en sveivanordning. Ved hjelp av denne og en lang vaier ble glideren Mehank på Strandafjordensveivet opp bakken. Det må ha vært en tung jobb!

Dette ble for tungvint og de skaffet seg en gammel ”Pedal Ford” som ble påmontert en vinsj. Ved hjelp av denne anordningen og 1000 meter vaier, kunne de trekke ”Mehank” opp i hundre meters høyde og seiltiden økte noe. Dette foregikk på Strandafjorden vinterstid.

Ålingene var i sannhet blitt pionerer. De startet flyskole i 1935 og Kari Kragerud ble den første kvinne i Norge som fikk glideflysertifikat.

I 1936 begynte byggingen av fly nr. 2. Det ble bygd etter arbeidstegninger fra Østerrike. Det var mindre enn ”Mehank”, men langt sterkere bygd. ”Verleik” var mer elegant og flottere å se på. - På slutten av trettitallet var glideflysporten blitt en betydelig sportsgren i Norge med 24 grupper og 1300 medlemmer over hele landet. En av disse gruppene holdt til på Ringerike. Selveste Ole Reistad (sjefen på flyskolen i Little Norway, Canada under krigen) kom til Hønefoss høsten 1938 og holdt foredrag om seil- og glideflyving. Ringerikes Flyveklubb ble stiftet 17. november 1938. Klubben bygde et seilfly av typen Gronau 9. Det var ferdigbygd til påske 1940 og ble godkjent av Statens luftfartsstyrelse. Flyet fikk kjennetegn LN-GAO. Det ble fraktet til Steinsfjorden. Det ble brukt bil på steinsisen til å dra opp flyet. Der i området er det gunstige vindforhold for seil-flyving. Det ble foretatt en rekke slep, noen bare i to meters høyde. I februar 1941 var det foreløpig stopp på virksomheten. Klubben fikk beskjed om at den måtte innmeldes i det nazistyrte seilflyforbundet. Ringerikes Flyveklubb nedla øyeblikkelig virksomheten. LN-GAO ble beslaglagt av Hirdens flyvekorps og ble brukt av dette resten av krigen. Da klubbens medlemmer lette etter flyet i 1945, fant de bare haleflaten igjen.

Før krigen ble benevnelsen ”glidefly” for det meste brukt. Etter krigen blir benevnelsen ”seilfly” brukt om fly som uten motor tar seg fram over kortere og lengre avstander. ”Glidefly” ble under og etter krigen brukt om transportfly uten motor som ble slept fram til bestemmelsesstedet og sluppet der. (Invasjonen i Normandie, tungtvannsaksjonen på Rjukan). – Norsk Luftseilasforening ble i 1930 en underavdeling i Norsk Aeroklubb.

Artikkel - info 
Sist endret 30.01.2012 Terje Bautz
Opprettet 10.03.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut